*
Det kunstneriske samarbeidet mellom Blake Edwards og Peter Sellers nådde senit i Høyt skum i Hollywood (The Party, 1968), denne eksperimentelle komedien der grunnidéen er så enkel og rammeverket så åpent at det bød på usedvanlig frie tøyler for duoen.
Som regissør fikk Edwards sitt gjennombrudd med Breakfast at Tiffany’s i 1961, men det var i møte med skuespiller Peter Sellers på The Pink Panther (1963) at Edwards forløste sitt potensial som komedieregissør. Med Sellers’ uforutsigbare geni i fritt spill foran kameraet i rollen som detektiv Jacques Clouseau ble serien av Pink Panther-filmer et varemerke for dem begge. Den enorme kommersielle suksessen var likevel en slags forbannelse, særlig for en kunstnersjel som Sellers, og i kjølvannet av hans Kubrick-samarbeid i Dr. Strangelove (1964) var nok ikke tanken på et nytt Blake Edwards-prosjekt det som fristet mest.
Forholdet mellom Sellers og Edwards hadde faktisk surnet til et punkt hvor Sellers proklamerte at han aldri ville gjøre en film med regissøren igjen. Men dette endret seg da manuset til Høyt skum i Hollywood ble lagt på bordet. Blake Edwards hadde fått ideen om å lage en stumfilm i farger; en film som både ville være en pastisj på de fantastiske komediene som hans barndomshelter (Chaplin og gjengen) hadde klart å skape med utelukkende visuell humor, og et originalt grep i sin tid – et steg vekk fra den ofte dialogdrevne humoren på 1960-tallet.
Lekenheten og friheten som lå i den dialogløse stumfilm-estetikken appellerte naturligvis også til Peter Sellers, og «resten er historie», som man sier. Edwards og Sellers ble venner igjen, og gikk til skaperverket på Høyt skum i Hollywood – som skulle vise seg å bli en av de mest eksperimentelle og uortodokse studio-komediene produsert i sin tid.
Kort oppsummert handler filmen om forviklingene som oppstår når den indiske skuespilleren Hrundi V. Bakshi (gestaltet av Sellers med stor varme, men også som en problematisk karikatur, understreket av bruken av blackface-sminke) blir feilaktig invitert til en fjong fest hos Hollywood-produsenten Clutterbuck.
Filmens åpningsscene foregår på et filmsett, der vi får se hvordan Bakshi gjennom en serie kulturelle misforståelser og klønete kroppskontroll ødelegger opptaksdagen og fyrer av en spesialeffekt som vil koste studioet dyrt. Hans navn skal svartelistes, men havner altså isteden på en gjesteliste. Bakshi kjører lykkelig uvitende til den fasjonable villaen for å dra på fest, og her slutter egentlig plottet.
Høyt skum i Hollywood er en konseptfilm, der ideen kan synes å være intet mer enn at det kan være gøy å se Peter Sellers spille ut en fish out of water-situasjon på en fest i Hollywood – og at den filmspråklige effekten av å gå for en stumfilm-pastisj vil gi Sellers rikelig med frihet til å utøve alle tenkelige fysiske gags i de mange rommene og situasjonene som oppstår. Blake Edwards lykkes til fulle med å realisere nettopp dette, og hvis man aksepterer at Høyt skum i Hollywood hverken har en historie å fortelle, eller strammer seg rundt noen særlig fremdrift i situasjonskomikken, kan man omfavne absurditetene og innfallene som bys frem av Sellers i storform.
Men selv i dag, med 2016-øyne, føles filmens eksperimentelle natur som noe av en prøvelse. Misforstå meg rett, det er egentlig ingenting mislykket med hva Edwards og Sellers har utrettet innad i filmens univers; jeg synes til og med filmen ofte er veldig morsom. Men strukket ut til en hel spillefilm, er ideenes krutt i stor grad svidd av når vi er midtveis, og man kan merke at Edwards tyr til mer konvensjonelle narrative grep i siste halvdel – som flater ut filmens originale grunntanke. Når festen også introduserer en elefant i rommet, og villaens diverse bassenger fylles av såpe, blir det bokstavelige skumpartyet en ypperlig metafor på hvordan regissøren tåkelegger sitt eget fravær av ideer.
Når dette er sagt, trekker ikke de svakere partiene mot slutten ned de mange briljante sekvensene som Peter Sellers nærmest alene skaper i filmens mange improviserte scener. Blake Edwards var den første regissøren som brukte såkalt video assist på en stor Hollywood-film; altså at man gjør et videopptak parallelt med filmopptaket, slik at man umiddelbart kan se på tagningen etter kameraet er skrudd av. I 1968 var dette virkelig innovativt, og for en impulsiv skuespiller som Sellers et genialt verktøy – på den måte kunne de under innspillingen av Høyt skum i Hollywood for første gang revurdere improviserte ideer på stedet, og gjøre justeringer umiddelbart.
Denne tekniske nyvinningen kan ha bidratt til filmens ofte usedvanlige presisjon; der man kan føle at Sellers er sluppet fri uten styring foran kameraet, treffer ofte scenene blink med timing og visuelle punch-lines nettopp når man tror det skal skli ut i det overdrevne eller selvopptatte. I de mange herlige scenene ved middagsbordet, der den alkohol-hungrige servitøren (Steve Franken) også spiller en sentral rolle for komikken, virker rytmen spesielt treffende, og komplisert å utføre.
Filmens fotograf, Lucien Ballard, gjør også en utmerket jobb med å finne bildene og innrammingene som kan fungere for både å fange inn Sellers’ påfunn og samtidig gi publikum muligheten til å studere statistene og bakgrunnssituasjonene. I filmens mange tablåer er det ofte mye gull å oppdage utenom hva som er i fokus. (Ballard er for øvrig kjent for sine mange samarbeid med Sam Peckinpah, og gjorde dessuten filmer med både John Ford og Stanley Kubrick, så her har vi å gjøre med en eklektisk fotograf.)
For mange representerer Høyt skum i Hollywood det ypperste av hva Blake Edwards utrettet i sitt samarbeid med Peter Sellers, men på tross av denne filmens originale fremtoning, står den hovedsakelig igjen som en slags kultkomedie fra en tid der Hollywood faktisk tillot noen sjeldne vinduer av kunstnerisk frihet for regissører; en trend som etter hvert ledet til New Hollywood-epoken og bølgen av kunstnerisk styrte studiofilmer på 1970-tallet.
Edwards og Sellers returnerte til Pink Panther-serien på 70-tallet, og fikk aldri gjort noe nytt kunstnerisk eksperiment sammen etter Høyt skum i Hollywood. Filmen står således som et manifest på hva som ble utrettet i det korte vinduet der en kunstnerisk duo var innstilt på det samme, og lyktes med det meste.
