Ni år etter forrige Jason Bourne-film med Matt Damon er bekymringen stor: Har det som en gang var så banebrytende med franchisen omsider blitt spist opp av mer strømlinjeformede troper og stilgrep? Da er det gledelig å kunne meddele at regissør Paul Greengrass fremviser gjennomgående selvsikkerhet i sin retur til actionuniverset.
Det levnes ikke lenger noen tvil om hvor stor innflytelse Doug Limans The Bourne Identity (2002) hadde på actionsjangeren på begynnelsen av 00-tallet – i så stor grad at selv spionkollega James Bond måtte redefinere seg. Borte var amerikanernes blåøyde historisering av Europa, erstattet med et realistisk, oppdatert portrett fullt av sosialdemokrati og velfungerende, moderne infrastruktur. Håndholdte kameraer, kjapp klipperytme og et visuellt uttrykk krydret med korn og annet «støy» erstattet det mer mettede uttrykket vi husker fra 90-tallet.
John Powells musikk – preget av et fast strykerostinat med forsiktige harmoniseringer ovenpå – revolusjonerte egenhendig filmmusikk, ikke bare i actionsjangeren, men i mainstreamfilm generelt. Selv Powells gamle mentor Hans Zimmer har måttet forholde seg til elevens nybrottsarbeide mens han selv har utforsket nye retninger de siste 10 årene.
Da Paul Greengrass overtok roret med oppfølgerne The Bourne Supremacy (2004) og The Bourne Ultimatum (2007), ivaretok han Limans stilistiske innfallsvinkel, men tilførte sine særegne kvaliteter som action-auteur – særlig hva gjelder tempo og rytme, men også i sine sitrende kammerspill på den ene siden og hardtslående mekanikk på den andre (samt i fraværet av invaderende CGI-effekter).
Den Damon-frie The Bourne Legacy (2012), regissert av Bourne-manusforfatter Tony Gilroy, var et helhjertet forsøk på å sprøyte inn variasjon i fiksjonsuniverset, men særpreget glimret med sitt fravær – den var verken en naturlig forlengelse eller en nytolkning.
I kinoaktuelle Jason Bourne er heldigvis Greengrass tilbake, og han fører oss med trygge hender gjennom et velkjent landskap. Som de foregående i serien er filmen strukturert som en serie morsesignaler: lange, pulserende katt-og-mus-sekvenser, avløst av korte kammerspill der tilskueren får anledning til å orientere seg litt. Syntesen av disse signalene gir oss ikke bare innblikk i rammehistorien, men skaper også en opplevelse av Bournes opprivende, kaotiske tilværelse. De hardtslående actionsekvensene blir en slags ytre speiling av hans egen sinnstilstand.
En slik struktur kan kanskje fremstå kaotisk på overflaten, men vektes kontinuerlig mot den ‘gode tryggheten’; den solide grunnmuren i de estetiske valgene. Dette kommer til uttrykk allerede i rollebesetningen; så «typecastet» er skuespillerne at det bobler av spesialkompetanse i nesten hvert eneste øyeblikk: Matt Damon med sitt mono-syllabiske vokabular og innbitte mimikk; Tommy Lee Jones som luguber CIA-sjef med sårbar kulhet i hver strofe; nydelige Alicia Vikander som velmenende dataanalytiker i etterretningen; og Vincent Cassel som forsmådd og hevngjerrig dekkagent med tilnærmet samme egenskaper som Bourne. Det er som om alle trer ut av sitt image og kommer sammen for å feire seg selv.
Trygghet hviler også over Oliver Wood og Robert Elswits realistiske, visuelle uttrykk. Et nattlig Athen under opptøyene fremstår som et ferieparadis badet i helvetesild; Berlin fremstår (igjen) med sin grå hverdagsestetikk full av murvegger, grafitti og undergrunnsmiljøer. Til og med de amerikanske sekvensene i Las Vegas er iscenesatt med mindre glitter og spetakkel enn vi er vant med.
Endelig er komponist John Powell også tilbake etter mange års landflyktighet i animasjonsland, nå i samarbeid med David Buckley, og trår naturligvis de gamle tematiske stiene med diverse eksotiske variasjoner og arrangementer tilpasset hvilke steder rollefigurene befinner seg. Riktignok begraves musikken litt for ofte i lydmiksen, men den ligger der alltid som en løpende figur; en egen, usynlig aktant i rollegalleriet.
På dette tidspunktet vil sannsynligvis kritikeren innvende: Ja, men betyr ikke dette at filmen er forutsigbar? Er det ikke noe nytt? Jo, det finnes enkelte nye elementer. Filmen tematiserer dagsaktuelle spørsmål som sosiale medier, den politiske uroen i Hellas etter finanskrisen og en betydelig mer avansert overvåkningsteknologi enn i foregående filmer. De mange actionsekvensene – særlig et par av biljaktene – er dessuten enda råere enn tidligere; så mekaniske, analoge og vektige at de minner om en krysning av The Blues Brothers (1980) og undervurderte Terminator 3: Rise of the Machines (2003).
Det har imidlertid ikke vært en målsetting å redefinere universet eller komplisere mytologien; snarere viderefører og dyrker Greengrass alt som har gjort denne serien så toneangivende. Sågar kan man hevde at «nyheten» ligger i det tilbakeskuende; som en motvekt til dagens platte og overmettede actionlandskaper.
Av samme grunn er intrigen betydelig forenklet. Som tittelen antyder, handler det ikke lenger så mye om mørke etterretningsprogrammer og topphemmelig taskenspill, men mer om personen Jason Bourne. Vi møter en forsoffen krigsveteran – litt som en samtidens John Rambo – som har gått i skjul og overlever ved hjelp av ulovlig veddemålsslåssing i dunkle, grisgrendte miljøer. En slags hyperaktiv datamaskin som har gått i dvalemodus og venter på å bli aktivert; på å gjenerobre trangen til tilhørighet og selvforståelse som har drevet ham gjennom alle filmene.
Slik blir Jason Bourne også den mest personlige av alle filmene så langt, og det skjærer litt i hjertet når han omsider kommer nærmere svarene rundt sin egen fortid enn det han har gjort til nå. Han føles mer sårbar, men på samme tid værbitt, monoman; mer erfaren i sin tolkning av potensielle faresituasjoner. Da blir også forløsningsfølelsen hos publikum mer effektiv når han til stadighet smyger seg unna forfølgerne eller får siste ordet selv under umulige odds. Dette er den klassiske renselsen som ligger i fortjent hevn.
Ved å skrelle Bourne-universet ned til kjernen på denne måten – både på uttrykkssiden og innholdssiden – makter Paul Greengrass å demonstrere hvorfor serien har vært så innflytelsesrik. Jason Bourne virvler ikke opp støvet fra 14 år gamle relikvier; snarere er den et bestemt og fandenivoldsk argument av en film, ment å hamre inn hvordan action fremdeles bør og skal lages.