Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dokumentaren Listen to Me Marlon vises torsdag 31. mars i alle byene, bortsett fra Bergen (3. april) og Kristiansand (ingen visning). Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Marlon.
Let your mind drift.
Back, way back in time.

Dokumentarfilmen Listen to Me Marlon dveler ved hverdagslige hendelser fra Marlon Brandos liv, og gir oss et selvrefleksivt og poetisk innblikk i den ikoniske skuespillerens indre verden og tankemønstre.

En tekstplakat forteller oss at Marlon Brando spilte inn hundrevis av timer med private lydopptak gjennom sitt voksne liv, frem til han døde 1. juli, 2004. Opptakene har frem til nå vært skjermet fra offentligheten, og det er disse timene med selvterapi, meditasjon og filosofiske betraktninger over livet, mennesker og skuespillerkunsten som utgjør kjernen i Listen to Me Marlon.

Anslaget i filmen etablerer en ettertenksom, melankolsk tone. På midten av 90-tallet sørget Brando for å få skannet hodet sitt digitalt. Han forteller om prosessen, om hvordan han lagret et bredt register med ansiktsuttrykk, og på lerretet får vi se resultatet: En blå 3D-gjengivelse av ansiktet til skuespilleren mot en sort bakgrunn. Et slags digitalt gjenferd av en aldrende Brando. En dødsmaske. Hovedpersonen spådde at ulike former for digitale gjengivelser kom til å bli skuespillyrkets fremtid: «Maybe this is the swan song for all of us.»

Listen to Me Marlon er nærmest utelukkende strukturert rundt de unike lydopptakene. I en kort bakomfilm beskriver regissør Stevan Riley prosjektet som en psykoanalytisk undersøkelse av Marlon Brando – hovedsakelig i regi av skuespilleren selv. Det selvgranskende materialet inviterer oss til å komme tettere på denne toneangivende og myteomspunne skuespilleren enn det som tidligere har vært mulig.

Med rolig stemme ber Brando seg selv om å la tankene streife, «back, way back in time». Vi fraktes tilbake til New York på 1940-tallet. Brando forteller om hvordan han som ung skuespillerspire vandret gjennom storbyens gater og studerte menneskene. Han forsøkte å analysere ulike personligheter ved å granske ansiktsuttrykk og kroppsspråk; komme frem til hemmeligheter om fremmede som de selv ikke var klar over. I disse monologene kommer Brandos interesse for mennesket til uttrykk: «What they feel, what they think, why they feel. How is it that we behave the way we do?»

Brando blir vår guide til hans indre og ytre liv. Gjennom sin turbulente barndom i Omaha, Nebraska, med en omsorgsfull, men alkoholisert mor og en voldelig far; som ung skuespillerstudent ved The New School for Social Research under Stanislavskij–lærer Stella Adler, som lærte ham opp i method acting-teknikkens naturalistiske stil; og videre til hans ustoppelige appetitt for kvinner, og fascinasjon for Tahiti. Til de bekmørke siste årene av hans liv – skyggelagt av drap og selvmord innad i familien.

Etter sine rolleprestasjoner i En sporvogn til begjær (1951) og Storbyhavnen (1954), som han mottok sin første Oscar for, ble Brando hyllet som sin tids fremste unge skuespiller. Men i takt med den økende suksessen, følte Brando seg mer og mer som en mekanisk dukke. Hans avsmak for filmbransjen nådde et slags metningspunktet da han ble hengt ut i media som selve skjæret i sjøen under arbeidet med Mytteriet på Bounty (1962). Han forteller åpent om bransjens skyggesider, og hvordan han måtte strebe hardt for ikke å gå fra forstanden: «It’s been a struggle to try to preserve my sanity and sense of reality taken away by success.» Skuespillet, som først var en kilde til overlevelse, ble en kilde til berømmelse og suksess, og til slutt selve giften for ham.

Mytteriet på Bounty utløste en nedadgående spiral i Brandos skuespillerkarriere. Ti år senere fikk han igjen vind i seilene med Siste tango i Paris (1972) og Gudfaren (1972), og mange plasserte ham da på kartet som en av tidenes beste skuespillere. Med vattdotter i kinnene og et tykt lag med sminke fant Brando en form på Don Vito Corleone i Gudfaren, og var tidlig klar på at han ønsket å gestalte mafiosoen som en familiehelt og en gentleman. Noen år senere gikk Brando i klinsj med Coppola under innspillingen av Apokalypse nå! (1979), og skrev om manuset fordi han mente at Oberst Kurtz måtte fremstå som en intelligent og mystisk krigsherre. Det er i det hele tatt noe ved det filosofiske tankespinnet til skuespilleren, som antyder at han i sine senere år var nokså lik Oberst Kurtz.

Regissør Rileys metode ligner den vi kan finne i Asif Kapadias dokumentarer Senna (2010) og Amy (2015), der arkiv- og lydopptak prioriteres til fordel for talking heads. Riley har lyttet seg gjennom timevis av lydopptak. Sakset seg gjennom milevis av arkivmateriale (filmklipp, nyhetsreportasjer, hjemmevideoklipp, fotografier og så videre). Han har gitt lydopptakene en fragmentarisk struktur. Den umiskjennelige, ”kurtzianske” stemmen til Brando, knas og eltes inn i bildematerialet, og resultatet går opp i en større poetisk enhet. Den avdøde skuespillerens sterke tilstedeværelse i filmen gjør at den fremstår levende og nær, samtidig som Brando får sin helt egne svanesang.

Sprekkene som ofte kan komme til syne i en dokumentar vevet sammen av arkivopptak tettes elegant av bergenseren Ole Bratt Birkelands supplerende foto, som streifer over forlatte arbeidsværelser med støv hengende i luften, og med lydopptakere og kassetter markert «selfhypnosis». Musikkutvalget som akkompagnerer Brandos stemme er lavmælt, og består hovedsakelig av strykere, piano og elektroniske toner. Sammen underbygger de på et akkurat passe insisterende vis, skuespillerens ettertenksomme og ydmyke vesen.

De i utgangspunktet oppstykkede lydopptakene virker å være formet i klippen til å samles i en flytende tankerekke – en stream of consciousness, som forsterker følelsen av Brandos tilstedeværelse, og gjenspeiler hans personlighet. Listen to Me Marlon vil sannsynligvis være en særdeles interessant film for den hardbarka Brando-fansen, men byr også på en velkommen invitasjon til å stifte bekjentskap med skuespilleren for den yngre generasjon filminteresserte.

Denne filmen kunne fort endt opp i bunken av søtladne og uinspirerte personportretter, men Stevan Rileys kløktige valg om å la Brandos lydopptak tale for seg, og illustrere disse med omhyggelig kuratert arkivmateriale, gir oss en fascinerende innsikt i livet og tankene til en av filmhistoriens mest toneangivende skuespillere – uten å miste myten av syne.