Hva er det med morsrollen som gang på gang driver regissører til å lage skrekkfilm? I årevis har mødres svangerskap eller oppdragelse for sine barn vært et tilbakevendende motiv i sjangeren. Med Lights Out føyer svenske David F. Sandberg seg inn i rekken – lykkes han med å injisere noe nytt liv i en trøtt trope?

Kort sagt er svaret verken ja eller nei. Sandbergs film er effektiv, men utover en håndfull velkomponerte sekvenser og enkelte genuint skremmende øyeblikk har den ikke noe originalt eller utfordrende å by på; Lights Out vrir på den konvensjonelle morsrolletematikken, men akkurat ikke nok til å bli noe mer enn bare en sjangerøvelse.

Fortellingen er enkel: Etter at Martins (Gabriel Bateman) far blir drept i filmens åpningssekvens trygler han søsteren Rebecca (Teresa Palmer) om å få bo hos henne. Han forteller at moren deres, Sophie (Maria Bello), har mistet besinnelsen, og dette river opp i gamle sår hos Rebecca, hvis anstrengte forhold til moren har gitt henne sterke intimitetsproblemer. Ikke minst har det ledet henne til å innrede leiligheten sin med masseprodusert goth-kunst – som for å understreke sin emosjonelle ubalanse. Det de omtaler som morens depresjon, viser seg imidlertid å være noe langt mer diabolsk.

Innenfor subsjangeren «skrekkmelodramaer som involverer mødre og barn» tilhører Lights Out kategorien som fokuserer på oppdragelse, og monsteret blir en legemligjøring av barnas opplevelse av å leve med en mor med psykiske lidelser. Sandberg tviholder på metaforen; alt det skremmende springer ut av morens sinn og manifesterer en dypere, mer kompleks frykt.

En konvensjon, naturligvis – det er sjeldent at monsteret «bare er et monster» – men regissøren skal ha skryt for å ta rollefigurenes problematikk på alvor. På sitt beste er Lights Out en gripende familietragedie.

Konstruksjonen moren/monsteret bringes umiddelbart ut i lyset, og resultatet er at flere av scenene mellom Maria Bellos figur og barna får en emosjonell råhet som ofte er fraværende i denne typen studioprodusert skrekkfilm – mye takket være hengivne rolletolkninger.

På den annen side er grepet fordummende, for det er vanskelig å forestille seg at det er mulig å få noe mer ut av filmen ved flere gjennomsyn. Manuset er i det hele tatt for konvensjonelt til å invitere til grundigere undersøkelser, og yter verken rollefigurene eller skuespillerne rettferdighet.

Det bør nevnes at Lights Out har et budsjett på sparsommelige fem millioner dollar, og i så måte fortjener den ikke å bli målt opp mot mer muskuløse produksjoner som The Conjuring 2 (2016). James Wan, mannen bak sistnevnte franchise, Saw (2004) og Insidious-serien, har gjort det til et sideprosjekt å mine frem nye skrekktalenter. Sandberg er hans ferskeste læregutt, og Lights Out fungerer dermed som en ildprøve der svensken skal bevise at han har det som skal til for å bli «en del av gjengen».

I Wans øyne må Sandberg åpenbart ha lyktes, for regissøren er allerede blitt tildelt The Conjuring–spinoffen Annabelle 2. Og jamfør de lovende tilløpene i Lights Out, bør oddsene for en overlegen oppfølger være gode (Annabelle var ikke rare greiene.)

Sandberg slo igjennom som et internettfenomen i kjølvannet av en serie korte, virkningsfulle skrekkfilmer, som har det til felles at de kretser rundt et svært enkelt premiss. Lights Out bygger på ett av disse, og det er nettopp det renskårne ved utgangspunktet som legger til rette for virkelig skremmende øyeblikk. Hver gang filmen faller for fristelsen å bli fascinert av sin egen mytologi, mister den kraft – eksempelvis påtvinges vi en påtatt bakgrunnshistorie, så tett opp mot tradisjonene at vi nærmest tar forklaringen for gitt. Midtveis er det nesten så en må slepe oss gjennom fortellingen, inntil tredje akt leverer velsmurte grøss og en sjokkerende bitter avslutning.

Mødre og barn er som nevnt et yndet motiv i utallige skrekkfilmer. Et knippe tar for seg trøblete svangerskap, som Alien-filmene og Rosemary’s Baby (1968); andre dreier seg om moren som forsørger, og monsteret blir da gjerne et bilde på vanskelighetene ved å oppdra et barn. Disse «morsrollemelodramaene» har en tendens til å innta morens perspektiv, og mot slutten av filmen fremstille hennes oppgjør med monsteret (for gjenvinne forsørgerrollen).

The Babadook (2014) og Goodnight Mommy (2014) er ferske eksempler, og deler mange likhetstrekk med Lights Out. Forskjellen er at sistnevnte velger barnas blikk; Goodnight Mommy tar riktignok utgangspunkt i samme perspektiv, men forskyves litt etter litt, etter hvert som barna viser seg å være de egentlige monstrene. I Sandbergs film er det de yngste rollefigurene som må ta på seg ansvaret for å bekjempe det onde – hvilket er forfriskende.

Likevel blir ikke Lights Out mer enn en «Babadook for Dummies»; den australske slageren er en langt rikere film, både visuelt og tematisk, som unngår å henfalle til enkle løsninger og etterlater publikum i en tilstand av utrygghet.

David F. Sandberg er et forfriskende nytt talent i det ellers traurige landskapet som utgjør Hollywoods skrekkproduksjon; Lights Out kan skilte med et effektivt premiss og flere gode øyeblikk. Dessuten holder den stort sett beina på bakken, tett på sine overbevisende og velspilte rollefigurer. Når filmen totalt sett blir for konvensjonell til å virkelig gjøre inntrykk, skyldes det barnesykdommer Sandberg forhåpentligvis vil kvitte seg med i fremtiden.