Å, som jeg gledet meg da jeg så den første Suicide Squad-traileren. Kul musikk, gøyale rollefigurer, gnistrende farger. Ja, noen hadde satt skikkelig fargefilm i Panavision-kameraene til Warner Bros. og DC Comics igjen!
En superskurk-fest med Will Smith, Jared Leto og stjerneskuddet Margot Robbie fra The Wolf of Wall Street, skrevet og regissert av David Ayer (Training Day, End of Watch og Fury). Hvordan kan dette gå galt?
Enklelte partier er måtelig underholdende. Suicide Squad tar tegneseriefigurene på alvor, uten å være selvhøytidelig, hvilket markerer en velkommen kurskorrigering i kjølvannet av Zack Snyders dystre og humørløse Superman vs Batman: Dawn of Justice (2016). Men hvis man bærer på en drøm om å se en spennende superheltfilm med overraskende vendinger og karakterutvikling på kino – ganske enkelt en god film – leverer ikke Suicide Squad varene.
Marvel oppnådde gigantisk suksess og mottok strålende kritikker da studioet lanserte noen av sine snåleste, mest obskure figurer i den lettbeinte og gøyale romoperaen Guardians of the Galaxy (2014). Med Suicide Squad forsøker DC seg på samme suksessoppskrift, men resultatet faller dessverre mellom to stoler.
Warner Studios anno 2016 mangler sårt visjonen og det personlige avtrykket Richard Donner viste i den originale Supermann (1978), Tim Burton i sitt gotiske og lekne Batman-univers (1989, 1992) og Christopher Nolan med sin mer realistiske fremstilling av samme superhelt (2005, 2008, 2012). I vår tid løper Snyder & Co fremdeles blindt rundt i Gotham-skyggene Nolan etterlot seg; studioet og filmskaperne vil både være morsomme Marvel og mørke, eksentriske DC på én og samme tid, uten å lykkes med å bli noen av delene.
Det ryktes at Suicide Squad gjennomgikk omfattende reshoots etter at kritikerne og fansen vendte Twitter-tomlene ned for Batman v Superman. Den lunkne mottagelsen sendte megafilmen som skulle lansere DCs omseggripende superheltunivers med brask og bram inn i en dødsspiral som endte med en verdensrekord Warners markedsavdeling nok kunne tenkt seg å være foruten: Det største fallet i billettsalget for en superheltfilm lansert i USA noensinne.
Minus 55% fra første helg til neste – det er verre enn selv (den absolutt ikke) Fantastiske fire-filmen (2015). Frykten for å ikke tekkes publikum forklarer kanskje den ujevne tonen mellom både enkeltscener og akter i Suicide Squad; Ayer har rett og slett fått problemer med å integrere ekstramaterialet som var tenkt å gjøre filmen lettere og mer humørfylt.
En stund ser det riktignok ut til at Ayer har truffet tonen. Det dundrende pop-soundtracket og den lettere psykotiske, selvlysende grafikken i anslaget etablerer at dette «bare er for underholdningens skyld». Vi ankommer det som må være tegneserieverdens mest notoriske fengsel, Bell Reve Penitentiary, lokalisert midt i en øde sump, evig plaget av drivende regnvær, blodsugende mygg og menneskeetende krokodiller. Bak murene regjerer fangevoktere som ville ha fått sparken på dagen fra Guantánamo, et brutalt, levende skjold mellom skadelige metahumans og samfunnet utenfor. Her blir vi introdusert for hovedpersonene og deres oppsiktsvekkende rulleblader.
Og de er mange. Will Smith oser av overskudd og herlig filmstjernekarisma i rollen som Floyd Lawton, alias Deadshot, verdens beste skarpskytter og leiemorder. Margot Robbie stjeler nesten hver eneste scene hun er med i som Harleen Quinzel, en gang Jokers psykiater, nå hans sprøyte gale kjæreste. Jay Hernadez gjør en fin og melankolsk figur som El Diablo, L.A.-gjengmedlemmet Gud har forbannet med evnen til å bli en levende flammekaster både når han selv ønsker det – og når det virkelig ikke passer. Jai Courtney spiller godmodig på stereotypier som Digger Harkness, alias Boomerang, en øldrikkende, opportunistisk, australsk bankraner med forkjærlighet for diamanter.
Nigerianske Adewale Akinnuoye-Agbaje har latt utseendet som gjorde ham til høyt betalt motemodell stå i fare ved å spille Killer Croc, en superskurk med vemmelig hudlidelse som er blitt en kannibal-krokodille – og dessverre en nokså anonym rollefigur. I likhet med forglemmelige Slipnot (Adam Beach) er han forhindret besøk av familie eller søke om prøveløslatelse; myndighetens plan er å holde bandittene innelåst på Bell Reve til evig tid.
Et tragisk dødsfall mot slutten av Batman v Superman har imidlertid endevendt situasjonen. Verden eller snarere USA trenger superhelter, og siden det stadig tynnes ut i rekkene – til tross for at DC-universet har over et par hundre yrkesaktive å velge mellom – lanserer den hensynsløse byråkraten Amanda Waller aka «The Wall» (Viola Davis) sin kontroversielle løsning.
Waller tilbyr skurkene i Bell Reve nedsatt soning hvis de blir med i Task Force-X troppen som skal sendes på selvmordsoppdrag når USA angripes av overnaturlige eller utenomjordiske krefter. Waller presser Rick Flag (Joel Kinnaman), USAs dyktigste spesialsoldat, til å lede de livsfarlige supergærningene sammen med hans kjæreste, den heksebesatte arkeologen June Moone (Cara Delevingne).
Regissør og manusforfatter David Ayer slo for alvor igjennom da han skrev manuset til Traning Day (2001), og siden har han fortsatt å beskjeftige seg med filmer om tøffe menn som gjør tøffe ting i tøffe kjøretøy. Ayer har selv beskrevet Suicide Squad som en hyllest til den klassiske krigs- og machokomedien 12 fortapte menn («The Dirty Dozen», 1967), og derfor er det gledelig å se at Margot Robbie får stjele showet fra den mest forhåndshypede rollefiguren: Jokeren i Jared Letos skikkelse.
Leto skremte visstnok Robbie alvorlig ved å sende sin medspiller en levende rotte som gave – kanskje i et forsøk på å få henne til å spille dårligere? – og han frustrerte resten av kollegene ved å være i Joker-modus under hele innspillingen. Men Letos samvittighetsfulle dypdykk ned i psyket til den ikoniske skikkelsen er dessverre uten resultater; han finner ingen perler der nede i mørket. Akkurat som Jesse Eisenberg snublet i sitt forsøk på å etterligne Heath Ledger i Batman v Superman, kløner Leto det til for seg selv her.
Ayer er riktignok medskyldig, og ikke bare som instruktør. Rollefiguren, slik den er skrevet, har aldri nok å foreta seg – det kan nesten virke som om Jokeren er inkludert av rent kommersielle årsaker. Ablegøyene hører liksom ingen steder hen; han blir en påstått, utvendig figur, en sminka dandy med bad hair day. Ikke minst er det vanskelig å forstå at den særdeles intelligente Harleen Quinzel lar seg sjarmere – i alle fall hvis man ikke kjenner tegneseriene om deres destruktive kjærlighetsforhold.
Her sporer vi det store problemet for grunnstrukturen i Suicide Squad. Med ni hovedpersoner og dertilhørende forhistorier (det første heftet utkom allerede i 1959), blir det umulig å skape tilfredstillende karakterportretter innenfor to snaue timer. De mange tilbakeblikkene blir mer enerverende enn oppklarende, og kommer stadig i veien for fortellingens flyt.
Suicide Squad lugger også kraftig i tredje akt, under den obligatoriske konfrontasjonen med et uhyre. Her skyter Ayer seg selv i kneet ved å dyrke sine sedvanlige «realistiske», «tøffe menn på gata»-sjargong, som kontrasterer med heksen Enchantress på en uheldig måte. Det er vanskelig å forstå hvorfor Ayer har utkåret akkurat henne til hovedmotstander, hvis mytologi og stil ligger milevis unna resten av supergærningene. (Personlig tror jeg Ayer hadde tjent på å la Jokeren bli hovedskurk. Da kunne Jared Letos udiskutable talent blitt anvendt til noe konstruktivt.)
Dessuten har det for lengst blitt utålelig kjedelig å se et lysende energihull i tid og rom slippe en udefinerbar ondskap fra en annen dimensjon inn i vår verden, samtidig som andre tråder skal nøstes opp i hui og hast før rulleteksten. Skal Hollywood spy ut det svimlende antallet superheltfilmer de har planlagt i årene framover, er de virkelig nødt til å kaste formelboka for tredje akt – selv den kinosugne horden av kinesere som har reddet mange halvgode samlebåndsfilmer fra Hollywood de siste årene vil snart være mette. (Suicide Squad ser dog ikke ut til å få premiere i Kina.)
At studioets krav til inntjening, og påfølgende 13-års aldersgrense, gjør at Enchantress finner sitt «Ground Zero» i et kontorstrøk der ingen gidder å jobbe så mye som ett minutt overtid, fjerner effektivt all følelse av reel fare. Heksens lydige soldatslaver er også en sensurvennlig gjeng som kun eksploderer i søte, sort bobler når de blir skutt i knollen av Deadshot eller halshugget av Rick Flags personlige ninja-livvakt, japanske Katana. Gi meg heller noen skikkelig orker med slim og sort blod!
Suicide Squads massive forhåndsomtale i et så langt dvaskt år for sjangerfilm vil garantert lokke mange publikummere, men flommen av penger vil bare utsette den pinefulle øvelsen DC Comics og Warner må tvinge seg igjennom om de skal lykkes med å vinne både hjerter og lommebøker på lang sikt. Noen må grave dypt i DC-arkivene og finne tilbake sjelen og kompasset som kan lede filmskaperne ut av skyggene etter den geniale, men akk så uforlignelige Christopher Nolan.
*
Den Marvel-innførte og nå obligatoriske bonusscenen midt i rulleteksten var også en humørløs og dyster affære, som dessverre ikke hevet forventningene til Justice League (2017), Zack Snyders neste film fra DC universet.