Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Heaven Can Wait vises første gang torsdag 21. april, bortsett fra i Kristiansand (4. mai) og Tromsø (22. april). Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.
*
Hvordan kan man leve et kjærlighetsfylt og verdig liv, i harmoni med sine idealer og ambisjoner, samtidig som man er til stede for sin nærmeste familie? Og hvis ikke man lykkes, hva gikk galt? Hvilke hendelser fra et langt liv vil bli stående som høydepunktene og feilstegene?
Henry Van Cleve (Don Ameche) skal komme til å stille seg disse spørsmålene. Han er en aldrende mann, som nettopp har sovnet stille inn, og som idet han vandrer heden velger trappene ned til helvetes forgård, hvor han tar det for gitt at han er ment å bli sendt videre ned i avgrunnen. Djevelen (Laird Cregar) tar i mot Henry i resepsjonen, med et passe olmt glis, men slipper ham ikke forbi uten kontrollspørsmål. «Would you be good enough to mention, for instance, some outstanding crime you’ve committed?» Vår mann trekker på skuldrene: «Crime? I’m afraid I can’t think of any, but I can safely say my whole life was one continuous misdemeanor.» Djevelen blir nysgjerrig på detaljene fra Henrys liv – hva som gjorde ham så sikker på at han skulle nettopp til helvete, og ikke til himmelen. Henry setter seg ned, trekker pusten, og begynner å fortelle sin livshistorie.
Slik åpner Ernst Lubitschs romantiske komedie Heaven Can Wait (1943) – en leken og finurlig film, som etter prologen hos Satan, utspiller seg i et livslangt tilbakeblikk, der Henry Van Cleves innholdsrike liv rulles opp. «Perhaps the best way to tell the story of my life, is to tell you about the women in my life,» begynner Henry, og vi hopper 70 år tilbake i tid, hvor vi møter ham som nyfødt baby, en uskyldig tilskuer til sin mor og bestemors diskusjoner over vuggen; og vi ser ham i barnevognen, der han mottar irettesettelser fra en barnepike.
Små detaljer i små scener, hvorfra Lubitsch tar oss raskt over i utviklingen av unge Henrys første Casanova-lignende personlighetstrekk, inspirert – blant annet – av en ny fransk barnepike sine løsslupne regler i familiehjemmet. Lubitschs teft for å gi liv til små narrative detaljer som skildrer en større tematisk helhet er tydelig allerede i disse første øyeblikkene, og vi forstår at vi er i de trygge hendene til en mesterregissør.
Heaven Can Wait ble en av de siste filmene til Lubitsch, som døde i 1947, bare 55 år gammel, og den har blitt stående som en kulminasjon av motiver fra regissørens rikholdige karriere, i en filmografi som er best identifisert av Lubitschs mesterlige håndlag med komedien – en ekspertise så raffinert at den fikk sitt eget navn: The Lubitsch Touch.
Dette begrepet omfavner en rekke dyder man kan finne hos Lubitsch, og kritiker Richard Christensen har satt ord på særtrekkene i en artikkel hos Chicago Tribune: «[The Lubitsch Touch embraces] sophistication, style, subtlety, wit, charm, elegance, suavity, polished nonchalance and audacious sexual nuance.» Man kan tenke at dette passer godt også som en beskrivelse på Billy Wilder og hans filmer, og ja: Wilder var en stor fan av Lubitsch, som også denne anekdoten illustrerer:
Leaving Lubitsch’s funeral, Billy Wilder ruefully said, «No more Lubitsch.» William Wyler responded, «Worse than that. No more Lubitsch pictures.» Wilder had a sign over his office door: «How would Lubitsch do it?»
Ernst Lubitsch begynte sin kunstneriske karriere som skuespiller i hjemlandet Tyskland på 1910-tallet, og markerte seg etter hvert også som regissør. Hans gjennombrudd kom gjennom en serie historiske, romantiske filmer i mellomkrigstiden (Madame DuBarry [1919] regnes som et høydepunkt), og han ble en del av den kreative blomstringen i tysk filmindustri på 1920-tallet. I 1923 reiste han til Hollywood for første gang, og like etter at han emigrerte permanent til USA i 1926, ble lydfilmen introdusert, og Lubitsch fikk dialog, musikk og lydeffekter tilført sin filmspråklige verktøykasse. Resultatet ble at han signerte noen av de mest minneverdige komediene fra Hollywood på 1930- og 40-tallet, blant dem Trouble in Paradise (1932), The Shop Around the Corner (1940), To Be or Not to Be (1942) og altså Heaven Can Wait.
I møte med denne filmen, som fra første bilde oppleves en vaskeekte klassiker, fraktes man raskt tilbake i tid – til en epoke der realisme på film ikke nødvendigvis handlet om naturalistisk skuespill og «ekte» følelser, men allegoriske, ironiske og teatrale gjengivelser av menneskelig oppførsel. Med et moderne blikk tar det noen minutter å komme på bølgelengde med troverdigheten i Lubitschs visuelle karikaturer (om det ligger i de komiske scenografiske ideene for sekvensene hos Djevelen, eller i de nesten sukkertøy-aktige Technicolor-fargene som fotograf Edward Cronjager og kostymedesigner René Hubert leker seg med), men etter hvert som Samson Raphaelsons manuskript bretter seg ut, ofte i herlig elliptiske overganger («10 år senere»), tar fortellingen grep om vår oppmerksomhet, og vi blir like nysgjerrige som Djevelen: Hvorfor mener Henry at han bør sendes til helvete?
Fortellingen i Heaven Can Wait sentrerer seg altså rundt Henry Van Cleves liv og leven, men utelater detaljer om livets hverdagsligheter – til fordel for et fokus på historien om hans store kjærlighet. Henry møter Martha Strabel (Gene Tierney) ved en tilfeldighet, når han overhører henne lyve til sine foreldre, og drevet av nysgjerrighet forfølger han henne til en bokhandel, der hun skal kjøpe selvhjelpsutgivelsen «How to Make Your Husband Happy» (Lubitschs ironi renner nesten over i denne overtydelige rekvisitten). Skjebnen vil ha det til at Martha er ulykkelig forlovet med Henrys fetter Albert, og når de finner ut av sammentreffet, rømmer Henry resolutt avgårde med henne – og de gifter seg.
Når Lubitsch herfra hopper direkte videre til Van Cleve-familien 10 år senere, og hvordan Martha denne gangen rømmer fra ekteskapet med Henry, viser han at romantikken (og de lykkelige dagene) i seg selv er uvesentlig for dramaet. Han vil isteden destillere historien om et helt liv til sine avgjørende misforståelser og sorgmuntre vendinger, og Heaven Can Wait blir på denne måten en slags (u)moralfortelling om et menneske som forsøker å leve godt, men som i sin naivitet aldri helt «får med seg» livet sitt underveis.
Selv om komedien også tidvis glir over i ren farse, byr Lubitsch på nok alvor og menneskelig innsikt underveis til at vi gripes av de sentrale relasjonene og ikke minst Henrys skjebne i seg selv, og filmen føles som den har etablert et rikt refleksjonsgrunnlag når vi til slutt returnerer til rammefortellingen – med Henry og Djevelen i resepsjonen til Helvete.
Lubitschs skildring av etterlivet (og hovedpersonens tilforlatelige holdning) er farget av en kritisk distanse til hvordan vi kan «måle» verdien av hvordan et liv har blitt levd. «Your Excellency, that’s the story of my life, and I’d be grateful if you push the button and have it over with,» resignerer Henry med et lakonisk smil – klar for å go to hell – før vi får et stort smil fra denne filmens høyst sympatiske Djevel: «No. We don’t cater to your class of people here. Please make your reservations somewhere else.»
Heaven Can Wait finner sin balanse mellom det tragiske og det komiske gjennom en usentimental og ironisk eksistensialisme, der den nonsjalante holdningen til livets gravalvor utgjør denne filmens Lubitsch touch.