«Har du noen gang angret?», spør tolv år gamle Mina. Hun befinner seg bak scenen på et stort dansearrangement, et slags NM i dans for unge, og hun har fått lampefeber. «Hvorfor måtte jeg utsette meg for dette?», sier hun forknytt ettersom presset blir stadig sterkere og nervene strekkes til bristepunktet.
Aurora Gossés Dancing Queen begynner med slutten, eller i hvert fall nesten slutten av fortellingen. Etter innledningsordene, og glimtet av spenningen før Mina skal på scenen, tar Gossé oss tilbake til begynnelsen av historien. Hvorfor utsatte Mina seg for dette? Hvordan havnet hun i denne situasjonen? Og hvem er Mina?
Norsk barne- og ungdomsfilm har tatt et stort steg mot en mer levende, intens og leken form de siste tiårene. Fremdeles er de aller fleste norske barne- og ungdomsfilmer preget av en underliggende didaktisk tone, men moralen er ikke alltid like klar og tydelig. Fortellingene har dessuten fått en større egenverdi, leken er i seg selv et mål, og ikke bare et springbrett for å lære noe viktig om livet. Samtidig har balansen mellom læring og lek blitt supplert med et større underliggende alvor, som gir historiene en sterkere eksistensiell klangbunn.
Bak lekenheten i Dancing Queen ligger et eksistensielt alvor som voksne ofte glemmer eller bagatelliserer. Aldri er man mer sårbar enn når man er i ferd med å gå inn i tenårene. Aldri betyr kjærlighet, anerkjennelse, vennskap, aksept og fellesskap mer enn når man er i Minas alder. Gossés film er kanskje ikke like sterk i skildringen av den første store forelskelsen som enkelte andre norske filmer fra senere år, men den mangler ikke intensitet. Dancing Queen våger å tematisere sårbare og mørke sider ved oppveksten, men beholder en leken og humoristisk grunntone som sørger for at filmfortellingen ikke tipper over i tungsinn.
Aurora Gossés film er søt, men ikke søtladen. Den mangler ikke motiver som nærmest oppfordrer til moralske pekefingre eller inneholder gode råd til de unge, men Dancing Queen takler temaer som kroppspress, identitetsforandringer, selvrealisering, ensomhet, kjærlighet og vennskap på en spennende og engasjerende måte. Å gjøre dansen til det sentrale er avgjørende i det samspillet mellom alvor og lek som Gossé iscenesetter i sin film. Dansen er et sanselig uttrykk for lengsel, selvfølelse og glede, men samtidig en sammensatt metafor for det å vokse opp. Det gir filmen både alvor og humor, både fortvilelse og livsbejaende kroppsutfoldelse. Slik spenner filmen en bue i fortellingen om det å vokse opp og finne seg selv.
Før hun regisserte Dancing Queen hadde Aurora Gossé en variert bakgrunn med solid erfaring fra kortfilm, fjernsynsserier og spillefilmer for de aller yngste. Hun hadde co-regi på Karsten og Petra lager teater (2017) og Karsten og Petra på skattejakt (2018) sammen med Arne Lindtner Næss. Hun veksler mellom det hverdagslige og det mer spenningsladete med sikker hånd. Resultatet er en velkoreografert filmfortelling om det å vokse opp — om det å se og å bli sett.
Fra skolelys til dansedronning
Det hele starter backstage der Mina (Liv Elvira Kippersund Larsson) har begynt å tvile på seg selv. Dansekonkurransen The Mjøsa Challenge er i full gang, og Mina angrer på at hun har valgt å stille opp i konkurransen. Som ordtaket sier, angrer man gjerne på det man ikke gjorde — men i Minas tilfelle er det motsatt: hun angrer på valget hun har tatt. Så går vi tilbake i tid til fortellingens begynnelse.
Vi er på Hamar og det er første skoledag. Mina sykler til skolen med nabo og kompis Markus (Sturla Harbitz). De er begge skoleflinke nerder, men nå som de skal begynne i sjuende klasse skjer noe som skal endre livene deres. Det går et sus gjennom skolegården, og spesielt i en liten jentegjeng, når en ny elev plutselig dukker opp. Det er Edwin – eller E.D. Win som han også kaller seg – som har flyttet til byen. Edwin (Viljar Knutsen Bjaadal) er allerede kjent som hiphop-artist på sosiale medier, med adskillige ivrige followers, og setter mer enn jentehjertene i sving. Mina synes å falle for ham med en gang, og når han oppfordrer alle på trinnet til å melde seg på i et dansecrew, bryter alle ut i spontan dans. Også Mina trekkes inn i sirkelen av dansere av Edwin, og hun blir fast bestemt på å bli danser.
I første omgang samles alle de danseinteresserte i et lokale der de trenes av danseren Shaan (Cengiz Al). Han foreslår at man til å begynne med skal melde på par til The Mjøsa Challenge, og kanskje senere lage et større crew. Etter å ha observert de unge håpefulle setter han sammen parene. Alle er overrasket når Shaan foreslår Mina og Edwin. Edwin har allerede gjort narr av Mina, og han hadde foretrukket en av de bedre danserne.
Mina forstår at dette blir en stor utfordring, og søker hjelp av sin mormor (Anne Marit Jacobsen) som har en fortid som danser på Chat Noir. I bestemors låve setter hun i gang med å trene. Hun får også drahjelp fra Markus, som heller ikke egentlig er danseinteressert, men ettersom han er hemmelig forelsket i Mina stiller han opp.
Edwin er imidlertid en krevende partner og ydmyker Mina flere ganger. Når han første gang sier at han er for god for henne løper Mina gråtende hjem, men hun bestemmer seg så for å fornye seg. Hun tømmer sparegrisen, bytter ut brillene med linser, kjøper nye klær og sko, og får kul frisyre med striper i håret. Edwin presser henne til å trene hardere og hardere, og sier også at hun er for tjukk. Hun tråkker ham på tærne på trening, og Mina reagerer med å spise stadig mindre. Hun vil gjøre alt for Edwin og dansekonkurransen.
På skolen går det dårligere på prøvene. Hun som hadde vært den flittige og pliktoppfyllende eleven, er nå bare opptatt av dansen og av å tilfredsstille de kravene Edwin stiller. Hun besvimer en dag på treningen og havner på sykehus, underernært og dehydrert. Der forstår alle, også hennes mor Anne Berit (Andrea Bræin Hovig) og far Ove (Anders Baasmo), at det er Edwins skyld at Mina har sultet seg syk.
Edwin kastes ut av crewet. Han bestemmer seg likevel for å fortsette, og melder seg på konkurransen, men nå med Bella (Ylva Røsten-Haga) som partner. Som om dette ikke var nok dør Minas mormor overraskende. I begravelsen holder Minas mor en forsonende tale om sin egen mor, og også Markus sier noen ord. Uten Minas mormor ville han aldri ha blitt interessert i dans, sier han — og som vitenskapsnerd peker han på at dans er bra både for kroppen og for læringsutviklingen. Begravelsen får en oppløftende karakter av livsbejaende fest når alle de unge i crewet danser nedover kirkegangen for å hedre bestemoren.
Mina har i lang tid ignorert og avvist Markus, men hun tar nå initiativet for å gjøre bot. De blir venner igjen og begynner å trene sammen i låven, som par i The Mjøsa Challenge. Når konkurransen starter — vi er tilbake der filmen begynte — er Mina nervøs. Dansen hun har koreografert sammen med Markus gjør imidlertid inntrykk. De to vinner ikke konkurransen, men de gjør et så sterkt inntrykk på danseren Mona Berntsen at Markus og Mina blir invitert til Los Angeles for å delta på en innspilling av en musikkvideo. I filmens siste bilde oversvømmes scenen av dansere og publikum som danser til ABBAs kjente 1970-tallslåt Dancing Queen.
Identitet og oppvekst
Dancing Queen er en finstemt oppvekstskildring som handler om kjærlighet og vennskap, men også om identitet og den smertefulle og usikre overgangen fra barn til nesten-voksen. Mina går gjennom en sterk forvandling i filmen, fra skolelys og nerd til å bli mer voksen og selvstendig. Forelskelsen i Edwin, og ønsket om å bli berømt, fører henne imidlertid galt av sted. Hun prøver å bli en annen, en hun kanskje ikke har forutsetninger for å være, og mister langt på vei seg selv. Likevel er hun bestemt på å følge sin drøm, drevet av sine brennende følelser for Edwin.
Den forvandlingen som Mina gjennomgår illustreres på tydelig måte i filmens begynnelse gjennom hvilken musikk hun er opptatt av. Hjemme før første skoledag er familieidyllen et faktum, og Mina og faren gnåler på en sang av dansebandet Ole Ivars. Sangen «En får væra som en er» er en hyllest til det uperfekte mennesket, som er fornøyd med den kroppen og det utseende man har, og minner om at «Du må bære la deg sjøl væra litt i fred». Det er akkurat det Mina senere ikke makter å gjøre. Møtet med Edwin endrer alt: hun vil bytte både kropp og identitet. Og den bondske dansebandmusikken, en slags mom ‘n’ pop music, byttes ut med ungdommelig, danseglad hiphop.
Det å finne seg selv, og etablere en ny identitet og et autentisk jeg, gjennom å avvise det forlokkende overfladiske og falske, er et vanlig motiv i norske barne- og ungdomsfilmer. Vi finner det i mange nyere animasjonsfilmer, men også i vanlige spillefilmer for barn. Det er ikke overraskende, for det er jo nettopp dette det å vokse opp handler om. Mina er det nerdete skolelyset, en usikker andunge som vil bli svane, men som forstår at det kreves mer enn hardt arbeid for å nå drømmen. Et for sterkt fokus på det ytre får henne til å glemme det indre. I filmens avslutning har hun langt på vei funnet tilbake til seg selv, ved hjelp av mormor og Markus, og det er ved å «væra som hun er» at hun vinner billetten til Los Angeles og musikkvideoinnspillingen.
Skurken i dette identitetsdramaet er den ufyselige Edwin. Pen å se på, og en flink danser, men en ufordragelig fyr. Han har allerede forvandlet seg selv, fra kjedelige Edwin til kule E.D. Win, og mistet mye av seg selv på veien. Ikke bare legger han press på Mina ved å foreslå at hun må slanke seg, men han vet også godt at Mina har et godt øye til ham, og dette utnytter han kynisk gang på gang.
En sentral scene i filmen foregår i det lokalet der Mina og Edwin danser hver dag. Mina danser for seg selv da Markus kommer inn i rommet. Han er bekymret for Mina — han kjenner henne knapt igjen, og hun har sluttet å kommunisere med ham. Mina er imidlertid irritert over at Markus dukker opp og forstyrrer henne, men samtalen mellom de to avbrytes da Edwin kommer inn i rommet. «Kødder du med dama mi», sier Edwin, og han ser på Markus mens han legger armen rundt Mina. Markus vet ikke helt hva han skal tro.
På denne måten manipulerer Edwin Mina, får henne til å tro at hun har en sjans, mens han bare utnytter hennes usikkerhet for at hun skal trene mer og slanke seg mer slik at de kan vinne konkurransen og bli berømte. I et kort øyeblikk summerer blikkene opp hele denne sammensatte trekanten — Minas håp, Edwins kalkulerte spill, Markus’ bekymring og interesse — og viser hvor diskret og elegant filmmediet kan antyde komplekse følelser, før Markus skuffet forlater rommet.
Mina er aldri en del av den kule jentegjengen, som har Bella som midtpunkt, men hun er ikke noe mobbeoffer. Det er Edwins beregnende ord og handlinger som skaper det usunne og farlige kroppspresset hun internaliserer. Han kaller henne en «bolledeig», gjør narr av hennes nærsynthet og briller, og bruker kunnskapen om at hun er forelsket i ham til å presse henne. «Vil du bli best?», sier han med et slesk smil, og påstår at han bare vil hennes beste. «Hvor mye veier du egentlig?», spør han, men sukrer straks det bitre utsagnet ved innsmigrende å kalle henne en uslepen diamant som bare må slipes ned.
Også mormor, som stadig sørger for humoristiske pusterom, har mindre flatterende ord å si om datterdatteren, men dette er en del av hennes frittalende åpenhet. Når mormor ser Mina prøve å danse første gang er det ordet «flakser» hun bruker, og hun karakteriserer Mina som et «forknytt lite skolelys som vil bryte ut av skallet sitt». Mormor og danselæreren Shaan er imidlertid de mest positive voksne i dette identitetsdramaet, der Edwin er den soleklare skurken.
Den plutselige kjærligheten til Edwin, og ønsket om å bli kjendis, driver Mina bort fra seg selv. Hun er ikke fornøyd med den hun er. Hun vil bli en annen. Lengselen etter å være noen gjør imidlertid at hun nesten blir ingen. For å finne tilbake til den hun er — noe som også er det som fører til at hun til slutt gjør det bra i dansekonkurransen — må hun lære å se seg selv så vel som de andre rundt henne. Det er ikke nok å ville bli sett, man må også lære å se.
Å se og å bli sett
Speil spiller en viktig rolle i filmen, og Mina ser seg selv i speilet før hun bestemmer seg for å gjennomføre en slags make-over. I hennes øyne ser hun ikke ut med briller, og siden Edwin har gjort narr av dem, tror hun linser vil gjøre henne til en bedre versjon av seg selv. Manglende selvinnsikt er et viktig motiv i hvordan filmen skildrer veien mot voksenlivet. Fordi hun er usikker, ser hun seg selv lenge gjennom Edwins øyne.
Edwin ser Mina, eller han ser i hvert fall at hun er forelsket i ham og dermed åpen for å bli manipulert. Men han ser ikke hvem hun egentlig er. Det gjør imidlertid Markus, som i begynnelsen av filmen er en god kompis, men vi forstår raskt at han ser Mina på en annen måte også. Mina er forelsket i Edwin, og Markus er forelsket i Mina, mens Edwin bare er forelsket i seg selv. Dette er filmens tragiske kjærlighetstriangel.
Kjærlighetsmotivet i filmen formuleres gjennom en rastløs jakt på en passende partner, der det å «passe perfekt sammen» står sentralt. Det skaper også mye av humoren og ironien i fortellingen. Da mormor hjelper Mina med å trene til dansekonkurransen trekkes etter hvert også Markus inn. Mormor misforstår det som er mellom de to, men insisterer på at de skal se hverandre dypt inn i øynene før de begynner å danse. Hun ser ikke hva som egentlig foregår, og Mina har ikke evnen til å se at Markus bryr seg om henne.
Edwin på sin side klager hele tiden overfor treneren Shaan at han ikke passer sammen med Mina, fordi han er mye flinkere til å danse, men dermed antyder han også at han er uoppnåelig for en keitete nerd som Mina. Slik knyttes det å se og å bli sett til idéen om å «passe sammen».
Som så mange andre ungdomsfilmer i dag spiller også Dancing Queen på det pinlige og kleine, som av og til er morsomt, men av og til bare pinlig. Til og med tragisk pinlig. Et godt eksempel kommer etter at Mina bare har pirket i julematen og hatt en skolesamtale med læreren og foreldrene. Mor og far tror de vet hva som foregår. De inviterer Markus over, og antyder at de forstår at de to er forelsket. Dette er også en sentral scene i filmen som illustrerer hvor tilsynelatende enkel, men samtidig sammensatt denne fortellingen er. Vi ser at foreldrene tar helt feil. Men vi ser også at Mina sårer Markus ved å antyde at det at hun er forelsket i ham er en dustete umulighet, og vi ser at Markus blir lei seg over det bastante avslaget. Kjærlighet er alltid vanskelig, men kanskje aller mest vanskelig når man er i ferd med å tre inn i tenårene.
Det er nærmest en selvsagt del av ungdomsfilmgenren at foreldre mangler evnen til å se sine barn, men det er ekstra interessant i Dancing Queen at det både sies klart i filmen og illustreres i scene etter scene at bestemoren ser noe i Mina som mor og far ikke makter å se. Ikke minst forenes Mina og bestemoren gjennom interessen for dans.
Det å bli sett mens man danser er selvsagt sentralt i en dansefilm som Dancing Queen. Dette er også avgjørende i de to Battle-filmene fra 2018 og 2022, som i tillegg til å være dansefilmer også har mange berøringspunkter med Gossés film rent narrativt sett. I begge filmene er dansen et sammensatt symbol som både handler om å bli sett, men også om å vise individualitet. Samtidig er dansen i crewet en måte å løse opp individualiteten på, gjennom fellesskapet i en dansegruppe. Denne spenningen mellom å skille seg ut og høre til formuleres både gjennom dans og gjennom kjærlighet og begjær.
Som nevnt er dansen i Dancing Queen noe konkret og sanselig, noe som handler om styrke, sårbarhet, aggresjon, leken kjærlighet, attraksjon og styling. Kroppskontroll fører til selvkontroll på dansegulvet. Dansegleden er livsbejaende og en måte ungdommene lærer å bevege seg på, men samtidig en metafor for selve bevegelsen mot tenårene og voksenlivet. At Mina befinner seg på terskelen mellom barn og ungdom understrekes ikke minst gjennom skuespill og koreografi. Hun veiver med armene, heiser skuldrene opp, sparker ut med bena uten den samme flytende rytme som de andre unge håpefulle danserne.
Til slutt blir imidlertid Mina sett, og hun ser og forstår også hvor viktig Markus er for henne. Til tross for all nervøsitet gjennomfører hun og Markus et danseshow på The Mjøsa Challenge og blir sett for hvem de er. Mina starter dansen i en av mormorens gamle kjoler som er sydd om for henne, men kaster av seg den gamle hammen og avslutter i mer moteriktige danseklær. Filmens avsluttende forsoning knytter den gamle og den nye Mina sammen til en mer ekte og helhetlig identitet.
Generasjonsdrama
En viktig del av å vokse opp er å få et annet og nytt forhold til familien — noe som står sentralt i denne typen ungdomsfilmer. Selv om faren og moren til Mina ikke forstår helt hva det er hun går gjennom, og stadig trår feil i sin iver etter å hjelpe datteren, er de velmenende og vil bare det beste for henne. De er de gode, men tafatte hjelperne.
Forholdet mellom Mina og mormoren er viktig i filmen og er tegnet med stor humor og fortellerglede av manusforfatteren Silje Holtet. Mormor er tidligere danser, med et tydelig turbulent liv bak seg. Hennes forhold til datteren — Minas mor — er komplisert: datteren klager stadig over sin egen mor, og anklager henne for både å ødelegge Mina og å ha ødelagt hennes egen barndom.
Mina er omgitt av sterke kvinner, mens de voksne mennene har mindre roller å spille i historien. Riktignok er dansetreneren Shaan en viktig figur, og han er den som hele tiden holder Edwin i tømmene og får ham til å unnskylde når han har ydmyket Mina eller gått for langt i å kreve at hun trener og slanker seg. Han kaster også Edwin ut av crewet. Minas far skjønner ikke fullt ut at Mina er i ferd med å gå fra å være et barn til å bli tenåring, og kommuniserer keitete med henne gjennom sjokoladekjeks.
Historien om Minas danseeventyr omkranses på denne måten av et slags generasjonsdrama på flere nivåer. Konfliktene mellom Mina og moren speiles av konfliktene mellom moren og mormoren. De øvrige voksne mennene i fortellingen forblir statister, tafatt støttende og velmenende.
Det har betydning at Dancing Queen foregår i et velstående middelklassemiljø på Hamar. Det er et fargerikt fellesskap, men tilsynelatende uten sosiale spenninger mellom klasser og etnisiteter — hudfarge betyr ingenting i dette miljøet, og alle er like, selv om noen fremstår mer sympatiske enn andre. Bortsett fra Edwin er alle egentlig snille, og til tross for ironiske blikk og sukk fra Bella og jentegjengen er det ingen som virkelig mobber Mina. Hamar framstår nærmest som en søvnig forstad til Hakkebakkeskogen i Aurora Gossés film.
Både miljøet, familiebildet og selve dansen befinner seg hinsides forstyrrende sosiale konflikter. Noe av det som gjorde dansefilmene Battle (Katarina Launing, 2018) og Battle: Freestyle (Ingvild Søderlind, 2022) interessante, var nettopp hvordan det å være ung kvinne og det å danse hadde et tydelig klasseperspektiv. Hovedpersonen Amalie i Battle foretar en omvendt klassereise, og flytter ikke bare fra en del av Oslo til en annen, fra beste vestkant til verste østkant, men erstatter også ballett med hiphop — en spenning som videreføres i oppfølgerfilmen.
I Dancing Queen forstår kanskje ikke de voksne så mye av hiphop, men den verden alle rollefigurene beveger seg i er nærmest et sosialt vakuum. Denne mangelen på sosiale spenninger utenfor familien tapper filmen for energi og gjør historien noe tammere enn nødvendig.
Sjarmerende energi
Alle dansefilmgenrens konvensjoner er med i Aurora Gossés film, men filmen har likevel en så solid porsjon sjarm at den løfter seg over det konvensjonelle. En hovedgrunn til at Dancing Queen er en så vellykket film er innsatsen fra Liv Elvira Kippersund Larsson som Mina og Anne Marit Jacobsen som hennes mormor. Jacobsen spiller skjorta av alle andre i filmen, og blir også filmens muntre avbrekk med saftige kommentarer og friske banneord. Det synes at hun har likt rollen som Minas mormor, og hun gir alt i sin skildring av den litt skadeskutte, men livsglade bestemoren.
Det uttrykksfulle ansiktet til Kippersund Larsson er også helt avgjørende for filmens evne til å engasjere og sjarmere. Vi ser nærbilder av henne hele tiden, ikke bare fordi det er en enkel måte å vise hvordan hun forsøker å realisere seg selv, men også fordi hun rett og slett er så fotogen og levende at hun bærer filmen. Hun er imidlertid alltid best når hun kan komme med et lurt smil eller en liten gest, og mindre vellykket når de aller største følelsene skal spilles ut.
Dancing Queen er ingen nyskapende film. Det er en genrefilm på godt og vondt. Alle konvensjonene fra ungdomsfilmgenren er til stede, men de lades med en egen sjarm som gir filmen egenart og tyngde. Fotograf Åsmund Hasli gir avslutningskonkurransen sprakende godterifarger, og holder ellers bildet nedtonet og diskret — et solid, om ikke videre banebrytende, grep, som lyddesigner Adrian Souyris Strumse følger opp med et tilsvarende tilbakeholdent lydbilde.
Aurora Gossés film finner en god balanse mellom lys humor og mørkt alvor. Filmen skildrer både kroppspress og gleden ved å danse på en frisk og livlig måte. Man kunne kanskje ønske seg at selve kjærlighetshistorien, med all sin desperate ungdommelige hudløshet, hadde vært fremstilt med enda mer intensitet, slik det for eksempel gjøres i Anne Sewitskys Jørgen + Anne = Sant (2011), som viser hvordan ti år gamle Anne treffes av kjærligheten og både sviker og lyver i kjærlighetsrusen.
Men Dancing Queen fanger også inn det vanskelige ved å være tolv år og forelsket, på en sårbar og medrivende måte.
