TIFF 2019: Til å være en film tilsynelatende prega av spreke fortellergrep og estetiske sprell, er Bart Laytons sannhistoriefarse om det såkalte «Transy Book Heist» sjokkerende kjedelig.

Olivier Assayas fortsetter å undersøke forholdet mellom mennesker og objekter, det forgjengelige og det evige i komedien Mellom linjene.

Film fra sør 2019: Summen av alle overgangsmotivene i Godt nyttår, Chile danner et mikrokosmos av kolliderende tradisjoner, konstruksjoner og personer. Dette er en personlig og samtidig nasjonal coming-of-age-historie.

Lykkelige Lazzaro er ikke bare en borgerlig ønskedrøm – filmens stil reduserer klassemotsetninger til feelgood-estetikk i kunstfilmaktige fåreklær, og øser nærmest av sin egen godhet.

«At enkelte har omtalt Ciminos gjennombrudd som ren historieforfalskning, patriotisk «glansvasking», eller til og med fascistisk, framstår bare misforstått – det er ingen tvil om at helvetesrittet Hjortejegeren er en antikrigsfilm.» [1]

Det graves etter gull og klingende mynt i Coen-brødrenes ballader, men det lille som glimrer skylles raskt ut med støv og gråstein. [4]

Det er mange år siden Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.

Med Burning velger regissør Lee Chang-dong å dvele i rommet mellom konfrontasjonene, mellom linjene og mellom handlingselementene. Det flyktige og rotløse skal føles, ikke forstås. [1]

«Gabriela Pichler legger seg tett opp mot dokumentarens granskende, avslørende modus i sin andre spillefilm.»

Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. At det kunne skje igjen, i vår levetid. [21]