På promoplakaten til Gaspar Noés nye film, Climax, figurerer regissøren selv, glisende bak et glass sangria hevet til skål, under teksten: «Du foraktet Alene mot alt, hatet Irreversible, fordømte Enter the Void, forbannet Love. Bli med og feir Climax.»

Det kan virke som om Gaspar Noé drives av et nesten fandenivoldsk ønske om å fylle rollen som fransk films enfant terrible: Da han før avslutningsscenen i debuten Alene mot alt har lagt inn en tretti sekunders nedtelling for å gi publikum en sjanse til å rømme salen før filmens groteske sluttscene, er det fordi han er en bevisst provokatør. Men uansett hvilke bange anelser plakaten til Climax måtte gi, er dette akkurat hva den utgir seg for: En festinvitasjon, der Noé står for gjestelisten, styrer musikken og mikser drinkene.

Ingen vanlig fest, med andre ord, selv om det til å begynne med kan se sånn ut. Filmen spiller seg i sin helhet ut i et slags avsidesliggende leirskoleaktig fritidsbygg, der en gruppe dansere er samlet for en siste fest med gjengen som avslutning på en helgeworkshop. Ute snør det, det er ingen i mils omkrets, men stemningen later til å være god innad i gruppen. Etter som kvelden lir på og alkohollageret tømmes, begynner imidlertid de indre grupperingene og motsetningene å utkrystallisere seg. Og verre skal det bli når det viser seg at noen har hatt LSD i sangriaen.

Som man kan skjønne av dette, spiller Climax seg ut som en stadig eskalerende syretripp, der det store taktskiftet skjer i filmens andre del. Hele tiden er dansen i sentrum: Selv om koreografien løser seg opp etter som rusen setter inn, slutter de svimende, paniske hovedpersonene aldri å vri seg og pulsere.

Fjorårets Suspiria og Girl spilte seg på hver sin måte inn i en dansefilmsjanger der selve dansen er tett forbundet med det uoppnåelige idealet om fullstendig kroppslig og mental selvbeherskelse, som oftere enn ikke ender i forfall og blod. Selv om klassisk ballett og sønderknuste tær ikke er motiver i Climax, er det noe med den åpenbare psykologiske nedbrytingen som skjer mellom det koreograferte åpningsnummeret og siste akts epileptiske kramper og hypermobile ledd, som indikerer at vi også her har å gjøre med en film som slutter seg til en liknende logikk.

Det er også noe med det i utgangspunktet subversive og «ulovlige» ved danseformene som framvises i filmen – og ikke minst motsetningene mellom dem – som skaper en forventning om at noe på et tidspunkt vil koke over: Krump er forbundet med det afroamerikanske miljøet, og ble opprinnelig ansett som en måte å kanalisere aggresjon på for en marginalisert samfunnsgruppe; vogueing og waacking sprang ut fra de homoseksuelle miljøene i henholdsvis New York og Los Angeles i en tid der skeivhet måtte spilles ut i kode.

I filmen spiller kontrastene (og likhetene!) mellom de ultramacho og skeive danserne seg tidlig ut som et potensielt spenningsmoment, og den store trikoloren som er spent opp bak DJ-båsen indikerer at her står muligens noe større på agendaen (understreket av tekstplakaten som i starten av filmen annonserer at vi har å gjøre med en produksjon som er fransk og stolt av det).

Men selv om man ikke trenger ha sylskarp intuisjon for å skjønne at det sydende infernoet som etter hvert inntar det røde linoleumsgulvet, vil ende i grenseoverskridinger og brutte tabu, spiller ikke Noé videre på disse gnisningene. Da han gjestet Tromsø i anledning norgespremieren, fortalte han ublygt at Climax ble født ut av et behov for å tjene penger til å betale husleia i og med at reklamebransjen ikke så seg villig til å kjøpe tjenestene hans. I utgangspunktet var det tenkt å være en dokumentarfilm om dansere fra de parisiske forstedene, men etter som en mer konkret idé ble født, skiftet prosjektet karakter.

Likevel er det fristende å spore det noe retningsløse og uoppfylte med filmen tilbake til dette utgangspunktet – selv om filmen er energisk, tidvis hypnotiserende og overraskende humoristisk, føles det på merkelig vis som den holder litt igjen.

Når det er sagt, er dansesekvensene i seg selv god nok grunn til å oppleve filmen på det største lerretet du kan finne – for i kombinasjon med et soundtrack som strekker seg fra Aphex Twin via Gary Numan til Rolling Stones, er Climax en fullstendig altoppslukende audovisuell opplevelse.

Kameraet snurrer og sveiper seg høyt og lavt rundt danserne, og etter hvert som tempoet stiger, blir opplevelsen av kroppslig ubehag påtakende. Dette er ikke nytt, all den tid Noé har gjort seg kjent for bruk av infralyd og epilepsitriggende grafikker for å røre borti publikums kroppslige mekanismer, men resultatet er like fullt at Climax er en film som sitter vel så godt igjen i kroppens hukommelse som i sinnets.