Ruth Stoops (Laura Dern) er en ung kvinne som sniffer lim, knuller rundt, bøffer penger og lever fra hånd til munn i en runddans av rusmisbruk og elendighet. Dette mennesket, ihjeltygget av avhengighetens narsissisme, er hovedpersonen i Alexander Paynes briljante debutfilm Citizen Ruth fra 1996 – en engasjerende satire om en usympatisk person som forsøker å overleve i et enda mer usympatisk samfunn.
Vår kjære, feilbarlige Ruth kastes i fengsel for omstreiferi, og en legesjekk avslører at hun er gravid. Ruth har fire barn fra før, men hun er fratatt foreldreretten for dem alle. Dommeren har sett seg så lei på Ruths destruktive livsførsel at han mer enn antyder at hun nå enten må ta abort eller bli tiltalt for å sette et annet menneskes liv (fosteret) i fare. Dilemmaet om en abort knuger ikke Ruth så tungt, men pengelens og full av abstinenser ligger hun på cellegulvet og skriker ut sin frustrasjon. Som en slags guddommelig inngripen entrer et knippe fanatiske abortmotstandere den samme varetektscellen, og det tar ikke lang tid før de betaler kausjonen hennes og velger seg Ruth som gallionsfigur for sin politiske kamp. Før vi vet ordet av det fyker filmen avgårde i det som utvikler seg til en tidvis ustyrtelig morsom, alltid knivskarp og etter hvert også rørende historie om hykleri og sosialpolitikk i hjemlandet for individets frihet: USA.
Citizen Ruth var en modig film da den hadde premiere på Sundance-festivalen i 1996, i en tid da den eksplosive abortdebatten i USA ofte ledet til drap på kjente abortleger, splittelse av hele samfunn og en høydramatisk mediestorm rundt det hele – som bidro til den polarisering av USA som vi nå, femten år senere, ser tydelig i det amerikanske samfunnet. Payne rettet dessuten med Citizen Ruth sin kritikk i begge retninger, og filmen ser ikke nådig på hverken Pro Life– eller Pro Choice-bevegelsen. På toppen av det hele er Ruth i seg selv inkarnasjonen på den type amerikansk holdning som ofte oppleves direkte kvalmende andre steder i verden; en ukuelig tro på det egosentriske livssyn – og man kan nesten lese filmen som en samfunnskritikk så altomfattende at Payne tar det helt ned på individnivå: «Det er noe galt med hver og en av oss.»
Men dette er også paradoksalt nok noe av det som gjør personene i Citizen Ruth så menneskelige, og som på en merkelig måte fikk meg engasjert i selv de mest karikerte typene i filmens univers. Med en fullstendig hengiven Laura Dern som leder an i tittelrollen, sniffende som om hun aldri hadde gjort noe annet, bannende og hylende som om det var djevelen selv hun kanaliserte, løftes Citizen Ruth ytterligere frem av et fullkomment rollegalleri. Særlig abortmotstand-ekteparet i gruppen «The Baby Savers» som først tar Ruth under sine vinger, er uforglemmelig godt spilt av Kurtwood Smith og Mary Kay Place. De treffer presist på den velmenende kristne mellommenneskeligheten som her hele tiden bobler på innsiden av forakt og egoisme. Når disse to møter Derns levende fysikalitet, som tegner vesenet Ruth på en måte manusforfatterne knapt selv kunne ha beskrevet, oppstår scener av så herlig og mangefasettert komikk at de trygt kan betegnes som noen av 90-tallets morsomste filmøyeblikk.
Paynes filmspråklige stil har en tone og fortellersnert som umiddelbart og med stor selvsikkerhet etablerer et grep om publikum; den typen trygghet som man oftere ser i erfarne regissørers beste filmer. At Citizen Ruth var Alexander Paynes spillefilmdebut er i seg selv imponerende, og ikke minst når man tenker på hvor vanskelig sjanger satiren faktisk er å balansere. Payne og medforfatter Jim Taylors manuskript er så presist i sin vilje og så rikt på ideer at de aldri ofrer karakter for konsept, aldri faller for å hvile på selvgode morsomheter når historien bør flytte oss videre. Særlig i filmens første halvdel gjør Payne underverker med å kombinere karakterintroduksjoner og miljøskildringer i kjappe, oppfinnsomt visualiserte scener som metter filmopplevelsen og nesten overveldet meg da jeg så den første gang.
Satiren er en sjanger jeg sjelden ser fungere på film, ofte fordi filmskaperne ikke lykkes i å komme forbi en kvikk idé eller et fengende konsept. En film bør aldri bare være en vits, men mange satirer ender opp nettopp som det. Da er det desto mer herlig når en satire virkelig fungerer, og Citizen Ruth klarer dette ved alltid å være en minst like god historie som den er en bra satire. Da Payne i 1999 fulgte opp med Election – også en satire, som tar nivået etablert av Citizen Ruth enda et hakk opp – var det ingen tvil om at den uavhengige amerikanske filmen hadde fått en ny og særpreget filmstemme. Hele 90-tallet var riktignok preget av den nye, uavhengige generasjon filmskapere i amerikansk film, hvor Quentin Tarantino, Steven Soderbergh, Sofia Coppola og andre var mer tabloide posterboys for en «ny amerikansk film» enn det eksempelvis Alexander Payne skulle bli. Men i motsetning til for eksempel Soderberghs intellektualisering eller Tarantinos estetisering, har Paynes varemerke handlet mer om hans eksepsjonelle grep om innhold og menneskeskildringer, og denne arven kan vi se i flere av 00-tallets mer karakterdrevne amerikanske komedier (hvor Payne selv, med About Schmidt (2002) og Sideways (2004), fulgte en litt annen rute enn i de to første filmene).
Mot slutten av 90-tallet så vi flere gode filmsatirer springe frem i etterkant av Citizen Ruth, med etter mitt syn Barry Levinsons Wag the Dog (1997) og David Finchers Fight Club (1999) som de ypperste eksemplene, for henholdsvis politisk og eksistensiell satire. Disse to filmene har en rekke andre kvaliteter man kan snakke om, men som satirer sliter de begge med å fri konseptene sine fra nettopp det at de har en hva hvis-uvirkelighet over seg, som er vanskeligere å engasjeres i emosjonelt. Paynes briljanse i Citizen Ruth og Election ligger på et plan hvor hans komiske samfunnssatire grenser over i medrivende dramatikk som kommenterer den personlige politikken som hver og en fører i sitt eget liv. På sitt beste når Payne med denne dobbeltheten inn til en type sår humanisme som, da den traff meg i Citizen Ruths perfekte sluttscene, beveger sterkere og sitter i lengre enn andre mer karikerte og stiliserte satirer.
Citizen Ruth står igjen som en av 90-tallets skarpeste og morsomste skildringer av det amerikanske samfunnet.