Omtale

Djevelen holder lyset: The House That Jack Built

I Den guddommelige komedie føres Dante gjennom Helvetet og Skjærsilden før han omsluttes av Paradiset. Seriemorderen Jack drar ut på den samme reisen, men han når aldri fram til himmelriket. Det er et annet lys som kaller på ham.

I en scene midtveis i Lars von Triers nyeste film, legger ingeniør, sosiopat og seriemorder Jack (Matt Dillon) ut om sin kjærlighet til negativer og det han kaller «the dark light»: «På negativene ser man at lyset er mørkt», forklarer han og viser fram et foto av en lyspære som gløder svart. «Lyset viser fram sin egentlige, demoniske natur».

Det mørke lyset. Begrepet gjorde av en eller annen grunn sterkt inntrykk på meg. Noen dager senere snakket jeg med en langt mer religionskyndig venninne, og hun fortalte meg at dette er et av hovedtemaene i gammeltestamentet; lyset kan komme fra djevelen. Når du befinner deg i mørket skal du ikke uten videre følge det lyset som viser seg for deg, for det kan være djevelens lys. Selve navnet hans, Lucifer, betyr lysbærer.

Den falne engelen Lucifer, Guds nærmeste betrodde, minner oss om at kampen mellom det gode og det onde som en kamp mellom to tydelig adskilte krefter eller instanser, er en grov forenkling som både moderne ateister og dogmatiske religiøse bidrar til å videreformidle. Bibelteksten gir potensielt en poetisk framstilling av menneskelivets vilkår – et liv der «lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt», for å sitere Gunvor Hofmo.

Ruinverdi

Mørke kamuflert som lys. Drifter kamuflert som fri vilje. Porøs materie forkledd som åndsvesener. Frelsen i å la maskene falle og vise fram sannheten utilslørt.

Dette er kanskje selve hovedtemaet i The House That Jack Built, en film som på samme tid framstår som en skrekkfilm, en svart komedie, en tordentale, en selvransakelse og et videoessay. I prologen overværer vi en samtale mellom seriemorderen Jack og det vi etter hvert forstår at er den romerske dikteren Vergil (Bruno Ganz) – den samme Vergil som skrev Æneiden for 2000 år siden og ledet Dante gjennom dødsriket 1300 år senere. Gjennom utvalgte tilbakeblikk på Jacks karriere – fem bestialske drap – diskuterer mennene forholdet mellom skjønnhet og forråtnelse, det hellige og det ødelagte, sannhet og ondskap.

Diskusjonen mellom Vergil og Jack går som en rød tråd gjennom hele filmen, en film som ellers vier mye skjermtid til Jacks groteske drap. Her skytes barn i hodet, kvinner blir partert levende og trivselsnivået er generelt lavt. Likevel er det diskusjonen dem imellom jeg sitter og tenker på når kvalmen først har lagt seg. Kanskje fordi seriemordermotivet delvis framstår som en allegori, eller fordi det i diskusjonen dukker opp flere referanser og begreper som pirrer nysgjerrigheten og gir meg lyst til å «lese videre».

Ruinverdi er et sånt begrep. Den tyske arkitekten Albert Speer dannet, ved hjelp av allerede etablert kunnskap, «teorien om ruinverdi». Ved å studere gammel gresk og romersk arkitektur fant han ut hvordan å konstruere bygninger slik at de ville ta seg flott ut den dagen de ble til ruiner. Teorien går blant annet ut på å kombinere sterkere og svakere materialer, og Hitler elsket ideen. Han bestemte seg for å konstruere signalbygningene sine etter denne metoden, slik at ruinene fra det tredje riket en dag i fjern framtid ville bli stående som monumenter over en storslått æra.

Å bygge noe med tanke på hvordan det vil de ut den dagen det faller sammen, ødelegges, råtner. Også noen av verdens største kunstverk har dette porøse ved seg, noe ufullstendig eller vaklevorent eller halvt nedbrudt, som om mennesket trekkes mot formene som røper sin egen dødelighet og forgjengelighet. At det hellige først kommer til syne her, i ruinen.

Portrett av sosiopaten som kunstner – eller omvendt?

Jack anser det å drepe som en kunstform. Ingeniøren vet at bygningen hans bare blir fullkommen hvis han følger materialets vilje, sier han. Man kan med andre ord ikke påtvinge materialet egenskaper det ikke egentlig har. Menneskekroppen er også et materiale, og dens vilje er vold, ødeleggelse, død og forråtnelse. Og i dette tilsynelatende avskyelige ligger dens ypperste potensial for skjønnhet. Menneskekroppen blir kunst idet den ødelegger eller ødelegges. Og fordi kunsten er større, sannere og viktigere enn vi er i stand til å fatte, er den verd å ofre menneskeliv for.

Von Trier bruker analogien kunstner-sosiopat på flere nivåer. Eksplisitt, ved at Jack hevder at et drap rent faktisk er et kunstverk, men også ved å trekke paralleller mellom Jack og ham selv. Han klipper inn bilder fra sine egne filmer som eksempler på at kunsten er ond og destruktiv. I tillegg spiller Hitler, Holocaust og nazistisk arkitektur en viktig rolle i filmen som også kan leses som et slags svarbrev til dem som kritiserte ham for å være nazisympatisør i Cannes for åtte år siden.

Det er noe i sammenligningen mellom kunstneren og sosiopaten som skaper resonans i meg. Ikke først og fremst fordi begge avslører eksistensens sanne, grufulle ansikt, men fordi kunstneren også driver med noe som kan minne om manipulasjon – uten at dette nødvendigvis er hensikten. På samme måte som sosiopaten sniker seg inn på andre mennesker gjennom å lære seg et språk som virker tillitvekkende dem, kan kunstneren gi sitt personlige mørke en form som virker tiltrekkende på betrakteren.

Flere av historiens største kunstnere har vært drevet av noe destruktivt – det være seg utenforskapsfølelse, sinne, redsel, skam – men i kunstverkene har dette mørke blitt til skjønnhet. Det som for enkeltmennesket er et uløselig problem, blir i kunsten gitt en form. Uten at kunstneren har til hensikt å manipulere, er det likevel noe paradoksalt – og i mine øyne nærmest magisk – ved kunstens evne til å gjøre mørke til lys, destruktivitet til skjønnhet, uten at dette lyset nødvendigvis reflekterer tilbake på vedkommende som har skapt verket.

Der jeg tenker er det alltid mørkt

Å male bilder, skrive dikt, lage musikk eller film handler kanskje først og fremst om å forsøke å gi form til en eller annen livsopplevelse. Kanskje er det derfor kritikere ofte blir stive kunstnere; de står i fare for å henge seg opp i livsanskuelser og undervurdere følelser, fornemmelser, det irrasjonelle eller uforklarlige. Når von Trier gransker tema som ondskap og ødeleggelse, er det ikke med kritikerens fugleblikk. Filmskaperen, som ble erklært persona non grata i Cannes etter å ha uttalt at han kunne «se for seg Hitler sitter der i bunkeren sin» og at han hadde «litt medfølelse med ham» ­­– hvorvidt disse utsagnene egentlig er så problematiske kan etter min mening diskuteres, men det blir i så fall en helt annen tekst – har i film etter film tilsynelatende gravd med hode, hjerte og begge hender i det destruktive og perverse. Han har vist fram mennesker på sitt mest grusomme og på sitt mest banale, og lever selv et tilsynelatende hardt liv preget av rus og tunge depresjoner. Man kan tenke seg at Lars von Trier føler mørket; at det for ham er noe langt mer enn et abstrakt begrep.

Ikke dermed sagt at The House That Jack Built er en god film. Og kanskje er det heller ikke så farlig; von Triers filmografi er et rom jeg kan tre inn i med alle sanser, intuisjon og intellekt, uten å bli ferdig. Hver nye film kaster lys over den forrige og føyer seg inn i en lang samtale regissøren har med seg selv og med oss.

Hvis jeg likevel skal dvele ved hvorfor The House That Jack Built oppleves som mindre interessant enn flere av von Triers tidligere filmer, tror jeg problemet ligger i nettopp valget om å løfte Jacks livsopplevelse opp på et eksplisitt teoretisk nivå og gjøre den til en allmenn teori om kunstens vesen og menneskets natur. De essayistiske partiene inneholder interessante innsikter og påstander, men gjør ikke så mye mer enn å underbygge det fortellingen allerede påstår: At lyset egentlig er mørkt, altså at det onde egentlig er sannheten. Det ligner påstånden om at den deprimerte ser verden slik den egentlig er.

At verden er noe egentlig, har jeg vanskelig for å gå med på. Den deprimerte og den forelskede, den nevrotiske og den opplyste ser vel bare ulike aspekter av den? Det hadde vært en katastrofe hvis kunstneren skulle måtte ta dette forbeholdet. Samtidig kommer det noe ensporet over filmen når den terper og terper på sitt eget grunnsyn. Vergil kommer riktignok til orde og spør: Kan man overhodet tenke seg kunst uten kjærlighet? Men spørsmålet framstår som banalt i konteksten, det forblir en tom påstand det ikke er verd å utforske.

Når jeg skriver dette, innser jeg at kritikken min ikke treffer helt. Det finnes noe i Jack, en åpenhet mot noe annet, en fornemmelse av at eksistensen er mer sammensatt. Jacks beste barndomsminne stammer fra da han som liten gutt gjemte seg ute i enga og spionerte på mennene fra landsbyen mens de arbeidet. Mennene grep til ljåene sine, dannet en rekke og jobbet seg sakte, men sikkert gjennom enga med taktfaste sveip, som om de var én organisme.

Når Jack som voksen får et glimt av Paradiset, er det dette han ser: Mennesker som arbeider i takt, i taushet, som med én pust. Denne opplevelsen er også en sannhet. Den er også et lys blant andre lys.

*

(Djevelen holder lyset er tittelen på en roman av Karin Fossum. Der jeg tenker er det alltid mørkt er tittelen på en essaysamling av Stig Sæterbakken.)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>