Cannes 2019

Xavier Dolans Matthias et Maxime er et prematurt oppsummeringsverk

Cannes 2019: Xavier Dolan komponerer filmene sine som om de var grandiose poplåter. Tekstene kan fremstå uklare, og refrengene sitter ikke alltid med en gang. Når storheten likevel stiger frem, får vi lyst til å spole tilbake og identifisere hva som skjedde, hvor bevegelsen begynte.

Generasjonsforskjeller er verdt et studie på festival, og blant de akkrediterte i Cannes er det mange som begynner å trekke på årene. De eldste krabber langs seteradene og stabber seg nedover trappene i festivalpalassets storstue Lumière straks det blir for høy musikk eller blinkende neonlys; Gaspar Noé har fortalt meg at han etter to runder i hovedkonkurransen (Irreversible, Enter the Void) innså at filmene hans trives best som midnattsmesser for menigheten (i år mottok mokumentar-eksperimentet Lux Æterna trampeklapp på tross av at visningen fant sted klokka ett om natten, nesten én time forsinket).

Publikums umiddelbare respons medieres til å ligne demokratiske folkeavstemninger: Man har lest om hvordan «alle» freste av sinne i møte med Abdellatif Keciches tre og en halv time lange Mektoub, My Love: Intermezzo, selv om de to visningene jeg gjestet vekket synlig interesse og ble møtt med nervøs applaus. Mange var perplekse, men få lot til å ha kjedet seg. Langt flere forlot eksempelvis Terrence Malicks A Hidden Life, som – til min store overraskelse – er mer kritikerrost enn noen film han har laget siden The Thin Red Line (1998). Selv var jeg flankert av to fremmede som befant seg i komatøs tilstand etter den første timen.

Før jeg skulle se Dolans åttende spillefilm, Matthias et Maxime, for andre gang, ble jeg varslet om at køen foran kinoen vokste i hurtig tempo, til tross for lunkne anmeldelser og en oppsiktsvekkende lav rangering i bransjebladet Screen sitt fryktede barometer, som av ubegripelige årsaker anses å være konsensus for mange av festivalens besøkende. Det var påfallende hvor mange unge som flokket seg sammen for å se hva Dolan hadde i ermet – i en slik grad at jeg ble nødt til å tenke over hvorvidt aldersgjennomsnittet hos kritikerstanden påvirker mottagelsen av filmene hans.

Godt voksne beskriver gjerne den kanadiske auteurens uttrykk som masete og pretensiøst, et oppkomme av ideer og referanser uten tilstrekkelig modning, kjøpt i filmhistoriens taxfree. Blant aspirerende filmskapere- og skribenter i tyve- og tredveårene blir han imidlertid møtt med storøyd beundring, endog ærefrykt, som et vidunderbarn med magiske evner. Jeg har ikke tall på hvor mange av studentene mine som har nevnt Dolan som en vesentlig inspirasjonskilde. (Memento: Laurence Anyways har oppnådd kultstatus med årene, men ble møtt med skuldertrekk i Cannes i 2012.)

Slike generaliseringer er naturligvis like upresise som de er meningsløse, men den varme, generøse stemningen som preget min andre visning av Matthias et Maxime stod virkelig ikke i stil med de erfarne smaksdommernes bryske vurderinger. Bare så det er sagt.

*

Matthias et Maxime forteller om barndomsvennene Matt (Gabriel D’Almeida Freitas) og Max (Xavier Dolan), som står overfor et veiskille og en eksistensiell krise: Tyveårene går mot høsten, og voksenlivet, med fast arbeid og stabile samlivspartnere, er i emning. Matt har så å si staket ut fremtiden med kjæresten Sarah (Marilyn Castonguay) og en stilling hos farens advokatfirma, mens Max er klar for å klippe over båndet til sin alkoholiserte mor og sikte mot en åpen fremtid i Australia.

Når kameratene gruppepresses til å spille i en «kunstnerisk» kortfilm, signert den innpåslitne og selvsmakende Erika Rivette (Camille Felton, et stjerneskudd i rollen som festivalårgangens morsomste rollefigur), skal de utveksle et lidenskapelig kyss. Situasjonen fremkaller en mikstur av følelser; M & M vil demonstrere at de er tilstrekkelig trygge på sin egen seksualitet og relasjonen til hverandre, og samtidig unngå å gi uttrykk for begeistring, eller enda verre: Opphisselse. Smasket skal avleveres forretningsmessig, som en bagatell, en potensiell LOL.

I kjølvannet av den intime scenen og kortfilmens «premiere» hjemme i stua til familien Rivette, er det som om alt er ødelagt mellom de to. Blikkene møtes ikke lenger, kommunikasjonen forsteines, avstanden øker. Vennekretsens etablerte sjargong virker skjørere, mottagelig for kritikk, nærmest i oppløsning. Plutselig er det som om Matt og Max ikke har noe mer å snakke om.

Når Matt avreagerer på intensiteten i en sosial setting ved å legge på svøm på kryss og tvers av en innsjø, fanget inn av fotograf André Turpins følsomme kamera, ligner det en våt drøm. Fremstillingen signaliserer et forelsket blikk, en smertefull avstand. Etter hvert som filmen veksler mellom de to kameratenes synsvinkler, styrkes inntrykket av noe uforsonlig; Matts tunge, realitetsorienterte sinnsstemning synes å stå i kontrast til Max’ hildringer.

Matthias et Maxime bærer Dolans særtrekk som en æresmedalje. Historien følger et sikksakkmønster, flyter ut i detaljer og digresjoner, drevet av rollefigurenes emosjonelle hurlumhei. Få, om noen, regissører er like gode på å la selve fortellingens organisering og filmspråket ta opp i seg motsetningsfulle tanker og tilstander. I det ene øyeblikket omsluttes vi av apati, i det neste av brusende eufori, vi kastes opp og vi faller ned, uten mulighet til å danne oss et klart bilde.

Jeg forstår hvorfor dette vekker irritasjon hos enkelte, men appellen med Dolans filmer har aldri vært å følge noen lysløype – snarere å høste erfaringer som endrer orienteringen underveis. Idet siste natt med gjengen utspiller seg, har vi så til de grader inntatt hovedpersonenes outsiderposisjon at ingenting lenger fremstår tydelig – og dermed heller ikke forutsigbart. En hjerteskjærende vakker referanse til Dolans favorittfilm Titanic (1997) signaliserer et akterutseilt forhold, det finnes ingen havn for disse to, og ikke noen deus ex machina som kan reparere det ødelagte, løfte den vanskelige mellomposisjonen opp til å bli det egentlige. Likevel er det som om noe lyser sterkt mot oss, der ute i horisonten.

Xavier Dolan, som skrev debutfilmen I Killed My Mother (2009) i en alder av seksten år, er blitt historiens yngste Cannes-veteran. I Matthias et Maxime virker han mer personlig og sårbar enn noensinne, smertefullt til stede i sin egen historie. De virtuose iscenesettelsene bare tyter ut av ham, men den selvbevisste – og for noen påståelige – autoriteten glimrer med sitt fravær.

En følelse av uflidd autentisitet, forkledd som stilistisk eksess, har alltid vært en kvalitet ved Xavier Dolans filmer. Matthias og Maxime føles flakkende og usikker på en poetisk måte – ute av stand til å sette seg ned og innta en form. Han er ennå på vei mot livet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Mads sier:

    Hva skjer med «The Death and Life of John F. Donovan» ?
    Ser ut som ingen distributører vil røre den, etter en mislykket premiere i Toronto.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>