Omtale

Det postkoloniale blikket i Ousmane Sembenes knivskarpe gjennombruddsfilm Black Girl

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Ousmane Sembenes Black Girl (1966) vises fra og med torsdag 25. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Ousmane Sembenes gjennombruddsfilm Black Girl («La noire de…», 1966) er en skarp skildring om klasse og identitet, som retter kritikk mot sosiale maktstrukturer og nykolonialismen, gjennom å fortelle historien om Diouana (Mbissine Thérèse Diop), en ung, afrikansk jente som er barnepike hos en borgerlig, fransk familie i Dakar – og glad for å være i jobb – men som får se baksiden av medaljen når hun følger med dem til Frankrike.

Filmen åpner med bilder av passasjerskipet MS Ancerville som legger til kai et sted i Sør-Frankrike, en gang midt på 1960-tallet, og vi følger en slank, sort kvinne i en chic sommerkjole (hvit, med sorte prikker – som for å uttrykke hele filmen i et plagg) komme av båten med en liten koffert i hånden. Hun blir møtt av en hvit, fransk mann, Monsieur (Robert Fontaine), som kjører henne til familiehjemmet i Antibes, der hun innkvarteres på sitt lille værelse og går i gang med sitt arbeid. Diouana forstår raskt at hun nå ikke bare er barnepike, men også hushjelp og tjener for alle i familien, og ved hjelp av en dagboklignende fortellerstemme på lydsporet får vi etter hvert høre hennes indre tanker, som indikerer at ikke alt er som det skal: «Kjøkkenet, badet, soverommet, stuen… det er alt jeg gjør. Hvem er menneskene som bor her? Dørene er stengt, dag og natt… natt og dag.»

Etter denne åpningssekvensen introduserer Sembene en tilbakeblikkstruktur i narrativet, og vi fraktes tilbake til Dakar – hovedstaden i vestafrikanske Senegal, som i over hundre år (fra 1854 til 1958) var en fransk koloni, og som i august 1960 ble en fullt ut selvstendig stat. Som en liten silhuett i millionbyen finner kameraet tilbake til den unge kvinnen, her noen måneder tidligere, mens hun er ute for å lete etter en jobb. Det er ikke lett, forstår vi, men optimismen og pågangsmotet råder – hun er et medlem av den unge, frigjorte generasjonen som skal være med å forme denne unge, frigjorte nasjonen.

Så en morgen, som ved et lykketreff, blir Diouana valgt ut av Madame (Anne-Marie Jelinek) til en ledig jobb som barnepike, og vi ser håpet bli tent hos den unge kvinnen. Idet hun overbringer nyheten til sin gamle mor klarer hun bare å hyle av glede: «Jeg har jobb, jeg har jobb, jeg har jobb… hos de hvite, hos de hvite, jeg har jobb!» Som et uttrykk for sin takknemlighet kjøper Diouana en tradisjonell, gammel maske fra en gutt i nabolaget, og gir den som en gave til Madame og Monsieur. Etter en tid i familien får hun så beskjed om at de skal flytte hjem til Frankrike, og at de har jobb til henne der også.

Det er ikke lett å si om de kontrastfylte sort/hvitt-bildene i Black Girl er tenkt som en nesten bokstavelig allegori for filmens tematikk, eller om det først og fremst var en praktisk nødvendighet for en debutregissør i Senegal midt på 1960-tallet, men resultatet er uansett at Ousmane Sembene med sitt monokrome formspråk uttrykker en beundringsverdig estetisk disiplin som gir publikum en ren og ubesudlet inngang til stoffet, og fremgangsmåten ligner mye på den korthogde stilen til Robert Bresson (som selv også hadde premiere på en film i 1966, mesterverket Au hasard Balthazar).

Det er da heller ikke utenkelig at Sembene hadde sett sin Bresson, eller sin Eisenstein for den saks skyld, for han var ingen uerfaren debutant da han som 43-åring lagde Black Girl i 1966. Etter å ha vervet seg som soldat i 1944, deltok han i slutten av andre verdenskrig som en del av den franske kolonimaktens Afrika-spesifikke infanteri Tirailleurs Sénégalais. Etter en tid hjemme etter krigen reiste Sembene tilbake igjen til Frankrike i 1947, hvor han tok arbeid på en Citröen-fabrikk i Paris og senere som losser på havna i Marseille. Han utviklet sin politiske bevissthet, ble aktiv i fagforeningsarbeid og meldte seg inn i kommunistpariet, som inspirerte ham til å dykke inn i sosialistisk litteratur og filosofi.

Etter ti år som en del av proletariet overførte Sembene sine perspektiver og erfaringer over i tekst da han debuterte som romanforfatter med Le Docker Noir i 1956, etterfulgt av «den vanskelige andreboka» O Pays, mon beau peuple! (1957) – som ble en internasjonal suksess, og i 1976 også utgitt av Tiden forlag i norsk oversettelse som Å land, mitt vakre folk!. (Jeg kan varmt anbefale boka, etter at et fjernlån fra magasinet til Karmøy folkebibliotek nylig sikret meg denne leseropplevelsen).

I 1962 reiste Sembene så til Sovjetunionen, der han tok et års filmutdanning ved Gorky Film Studio og fikk gå i lære hos regissøren Mark Donskoy. Da han returnerte til Senegal var han å anse som en fremtredende intellektuell figur i Dakar, og kortfilmen Borom Sarret (1963, 18 min) regnes av mange filmhistorikere som den aller første afrikanske filmen (fra et land sør for Sahara) regissert av en sort afrikaner. I besittelse av dette perspektivet på Ousmane Sembenes kunstneriske utvikling er det ikke så overraskende at Black Girl er en så tematisk klar og formmessig trygg debutfilm – et modent verk fra en etablert kunstner som ekspanderer sin uttrykksmessige horisont.

Som nevnt innledningsvis er Black Girl en film med et tydelig politisk ståsted, spekket med tematiske motiver i sine visuelle ideer og kontraster, presentert i et presist bildespråk og med en narrativ struktur som anvender både tilbakeblikk, ellipser og indre monolog for å utvide vår tilgang på rollefigurenes bakgrunn og psykologi uten at filmens spilletid eser ut. I all sin kompleksitet er faktisk Black Girl, med sin knappe varighet på like under en time, nesten for kort til å regnes som en spillefilm.

Men det er selvfølgelig en kompliment til Sembene at han klarer å spekke denne fortellingen med så mye stoff at den føles som et rikt måltid. Ta bare eksempelvis det slående motivet med den tradisjonelle afrikanske masken, som Diouana overrekker Madame og Monsieur på sin første arbeidsdag – det er ikke en fjern tolkning at hun samtidig tilbyr dem sin sjel og identitet, bare de tar godt vare på henne. Masken blir deretter hengende på veggen i Antibes på utstilling – som en relikvie, et dødt objekt, et utstoppet trofé. Og som i en nøye gjennomtenkt sirkulær reise, både for Diouana og denne uttrykksfulle masken, møtes trådene igjen på slutten av fortellingen – med et endret, foruroligende fortegn.

Ousmane Sembene fulgte opp Black Girl med en ny allegorisk fortelling om sosiale forhold i sin neste film, Mandabi (1968), en kafkaesk satire som utspiller seg i hjemlandet og har dialog på morsmålet wolof. Filmen skiller seg fra Black Girl både gjennom sitt fargesprakende bildespråk og mindre naturalistiske spillestil, men er fylt av den samme sosiale bevisstheten og kritikken mot nykolonialismen, som Sembene ønsker å kle naken – all den tid han fortsatt kan merke den tidligere kolonimaktens klamme hånd over det (på papiret) frigjorte Senegal.

I mange artikler omtales Ousmane Sembene i første avsnitt som «den afrikanske filmens far», og denne språklige forenklingen gjør det tydelig at han var en filmhistorisk pionér fra sin del av veden, men den banaliserer samtidig det afrikanske kontinentets enorme kompleksitet og variasjon – som om Sembene fra sitt perspektiv og ståsted i Senegal alene skulle kunne være i besittelse av en komplett narrativ posisjon på vegne av hele Afrika. Slik var det ikke, men Sembene var en foregangsfigur, og selv sin plass svært bevisst. I løpet av karrieren, som ble avsluttet med filmen Moolaadé i 2004, brukte han sin innflytelse til å løfte frem nye filmskapere fra andre afrikanske land, og bidro til at langt flere filmer enn hans egne fant veien til festivaler og kinoer i resten av verden.

Black Girl er et utmerket sted å starte for alle som ønsker å gjøre seg bedre kjent med Ousmane Sembenes kunstnerskap, og den omfangsrike dokumentaren Sembene! (2015, Gadjigo/Silverman) kan være neste på listen – her får man en interessant oversikt over regissørens liv og filmhistoriske innflytelse (Sembene døde i 2007, 84 år gammel). Sembene! er tilgjengelig på norske iTunes og koster i skrivende stund bare 9 kroner å leie, og Black Girl vises i disse dager på de norske Cinematekene rundt om i landet. Det er altså flere gode anledninger nå, til å se sin første Ousmane Sembene-film.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>