I kjølvannet av #metoo-kampanjen, har flere kunstnere kastet lys over hvordan kvinners stemmer ties ihjel i overgrepssaker. I så måte er Angels Wear White en aktuell og viktig film – som fortjener mer oppmerksomhet.

Dette er kinesiske Vivian Qu’s andre spillefilm som regissør, som forteller en historie drevet av to viljesterke, men sårbare heltinner. De unge kvinnene blir utsatt for maktmisbruk og overgrep, og skjebnene deres veves sammen av en dramatisk hendelse. Angels Wear White hadde verdenspremiere i Venezia i fjor, ble nylig vist under CPH PIX i København, og dessuten valgt ut til Tromsø internasjonale filmfestival (der den vant FIPRESCI-prisen) og Stockholms feministiska filmfestival tidligere i år. Desto underligere er det at den ikke er viet en plass på programmet til Film fra sør, som setter sitt preg på hovedstaden denne uken.

Handlingen utspiller seg i den kinesiske kystbyen Xiamen, der det utenkelige skjer med de unge skolejentene Xiaowen (Zhou Meijun) og Xinxin (Zhang Xinyue). En høyerestående embetsmann, som også er gudfar til sistnevnte, forgriper seg på de to venninnene, etter å ha innlosjert dem på et Love Motel. Mia (Wen Qi), som jobber papirløst som vaskedame, og følger nøye med på de nyankomne gjestene, blir også involvert.

I all hemmelighet, blir opptakene fra overvåkningskameraene lagret på mobilen hennes – og etter hvert etterspør både politi, jentenes advokat og mafiaen dette materialet. Mia, som selv befinner seg i en utsatt posisjon fordi hun trenger arbeidstillatelse, blir dermed stilt overfor et vanskelig moralsk valg. Handlingen pendler videre mellom Wen og familiens kamp for oppreisning i saken og Mias etiske dilemma tilknyttet bevismaterialet.

Qu tar med denne filmen et klart standpunkt til statlig korrupsjon og sexistiske, dobbeltmoralske holdninger mot kvinner i samfunnet hun skildrer. Dette kommuniseres ikke bare eksplisitt, i selve fortellingen, men også gjennom hennes undersøkende og metaforiske filmspråk. Eksempelvis står det tematiske tussmørket i kontrast til de idylliske, nesten drømmeaktige strandomgivelsene i byen der handlingen utspiller seg. Dette skaper en ubehagelig dissonans mellom form og innhold, som på poetisk vis illustrerer hvordan et moralsk forfall eksisterer under en tilsynelatende kontrollert og velpleid overfalte.

Et tilbakevendende motiv er en absurd, gigantisk plastskulptur, hvis identitet omsider blir avslørt i filmens siste scene, idet den demonteres og fraktes vekk. Innledningsvis står Mia på stranden og betrakter de to enorme kvinnebeina i plast, der føttene er ikledd rødlakkerte tånegler og høye hæler. Vi følger det granskende blikket hennes, som glir langs bena, opp under det hvite skjørtet. En speiling av hvordan kvinnene i filmen objektiviseres av menn; intimsonen deres invaderes av så vel blikk som fysisk, seksualisert vold. Mias perspektiv i denne scenen gir kamerabevegelsene dobbel bunn, for vi får inntrykk av at øynene hennes undersøker konstruerte kjønnsidealer satt opp mot hennes egen identitet som kvinne.

Tilsvarende unngår Qu å skildre overgrepet mot jentene eksplisitt. Det grusomme kommuniseres subtilt, men effektivt ved å i stedet vise interesse for Xiaowens tilstand og reaksjoner i etterkant av hendelsen. Hennes følelsesladede, unnvikende blikk og innbitte stillhet uttrykker med stor kraft alle de vonde følelsene hun bærer på, som alle forsøker å feie under teppet.

Venninnen Xinxins familie innfinner seg med et forlik, fordi overgriperen tilbyr seg å betale en kostbar utdannelse for jenta, og Xiaowen oppfordres til å ta takke ja til samme tilbud. I en hjerteskjærende scene, klandres hun til og med av sin egen mor, som projiserer skylden samfunnet gir kvinner som utsettes for overgrep på datteren. Skamfull beslaglegger hun Xiaowens feminine kjoler og klipper håret hennes kort, og hevder datteren selv har oppfordret til voldtekten ved å kle seg usømmelig for alderen.

Konsekvensen blir at Xiaowen rømmer hjemmefra og flytter inn hos faren. Et av filmens få lyspunkter oppstår når han uforventet påtar seg en genuin omsorgsrolle overfor datteren, sammen med den dedikerte kvinnelige advokaten Hao som forsøker å kjempe for saken hennes i retten. Kreftene de står opp imot er imidlertid overveldende, og etter den potensielt forsonende gjenforeningen mellom far og datter, returnerer vi til skyggenes dal.

Saken får uante konsekvenser for Mia, for det mye står på spill når hennes opprinnelige planer om utpressing slår feil. Valget om å holde tilbake bevismaterialet kan virke egoistisk, men Qu sørger for å skildre kvinnenes skjebner med medfølelse og innsikt i hvordan samfunnet har formet dem. Et utpreget klassesamfunn, der alle må kjempe sine egne kamper for tilværelsen, er ikke det beste utgangspunktet for solidaritet kvinner imellom – som Mia innbitt forklarer advokaten Hao. Likevel: Når lidelsen er altomfattende, får man inntrykk av at samholdet mellom kvinnene i filmen er sterkere enn først antatt.

Angels Wear White er en film som blir med deg ut av kinosalen. Med sin søkende stil og usentimentale tilnærming til rollefigurenes situasjoner og livsvalg, etterlater regissøren oss med et ønske om å vite hovedpersonenes vei videre, ettersom de tross all motstand utviser en kompromissløs vilje til å fortsette livene sine. Qu stiller mange spørsmål, men lar det bli opp til publikum å finne svar.