Film fra sør 2018: Den 28. utgaven av hovedstadens største filmfestival, Film fra sør, er godt i gang. I denne artikkelen løfter vi frem fem høydepunkter fra årets program.
Årets åpningsfilm var Hirokazu Kore-edas mesterverk Shoplifters, som høyst fortjent vant Gullpalmen i Cannes for noen måneder siden. Film fra Sør viser også andre, kritikerroste filmer fra Cannes sin hovedkonkurranse – blant annet tyrkiske Nuri Bilge Ceylans Det ville pæretreet, Lee Chang-dongs Burning, Jafar Panahis Tre kvinner og Sergej Dvortsevojs Ayka.
Som vanlig har festivalen invitert et knippe regissører til Oslo, som skal samtale med Montages-redaktør Karsten Meinich om sine kunstnerskap på Cinemateket. Årets gjester er kasakhstanske Emir Baigazin, tyrkiske Tolga Karaçelik (les vårt intervju) og iranske Mani Haghighi (les vårt intervju).
Montages vil tradisjonen tro også arrangere live-innspilling av podkasten Filmfrelst, men med en tvist. I år vil nemlig diskusjonen fokusere på alle de spennende strømningene i asiatisk film på 1980-tallet, og knyttes opp mot visningen av den japanske animasjonsklassikeren Akira (Katsuhiro Ôtomo, 1988). Anledningen er Montages storstilte kåring av 1980-tallets beste filmer – som er like rundt hjørnet. Panelet dessuten by på personlige anbefalinger fra årets FFS-program.
Vi har saumfart årets program, og nedenfor presenterer vi fem filmer du trygt kan prioritere.
*
Shoplifters (Hirokazu Kore-eda, 2018)
Cannes-veteranen Hirokazu Kore-eda (Still Walking, Søstre) vant endelig Gullpalmen for Shoplifters («Manbiki kazoku»), en original fortelling om omsorg og kompliserte relasjoner. Filmens alternative familiekonstellasjon får en ny utfordring idet de velger å snikadoptere/kidnappe en liten jente som ikke blir tatt godt vare på av sine egne foreldre. Hva er best for barnet? Er blod egentlig tykkere enn vann? Hvordan definerer vi kjærlighet?
Filmen befester Kore-edas posisjon som den store mesteren blant dagens japanske filmskapere (ved siden av Hayao Miyazaki), og er – på umiskjennelig Kore-eda-vis – like subtil og kompleks som den er hjerteskjærende. Her kan du høre vår grundige samtale om filmen, i en podkast fra årets Cannes-festival.
Her er visningstidspunktene for Shoplifters under Film fra Sør.
*
Det ville pæretreet (Nuri Bilge Ceylan, 2018)
Litteraturutdannede Sinan (Aydın Doğu Demirkol) skal avlegge eksamen for å bli lærer, et yrke som i Tyrkia inngir noe av den samme respekten som i Frankrike, og som er forbundet med akademia på et mer intimt vis enn i Norge. Dermed bestemmer han seg for å tilbringe litt dødtid hjemme hos familien, bestående av faren Idris (Murat Cemcir), en åpenbart dannet mann, en barneskolelærer som har henfalt til gambling og en merkelig Sisyfos-oppgave bestående i å bore en ny brønn i bestefarens bakhage, den tungt deprimerte moren Asuman (Bennu Yildirimlar), som tilbringer dagene med såpeoperaer på kabel-TV, og søsteren Yasemin (Asena Keskinci), som i likhet med broren drømmer om å forlate den litt perifere kystbyen Çanakkale.
Derfra utfolder Det ville pæretreet – Nuri Bilge Ceylans åttende og kanskje beste spillefilm – seg som en lang serie samtaler, eller krangler, mellom Sinan og ulike skikkelser i Çanakkale og omegn: To imamer, som hver for seg representerer et henholdsvis teologisk-idealistisk og politisk-pragmatisk syn på Islam i dagens Tyrkia; ungdomskjærligheten Hatice (Hazar Ergüçlü), som snudde en lovende fremtid ryggen og valgte tradisjonell, rural livsførsel; den rasjonelle borgermesteren og representanten for det politiserte byråkratiet; en lokal forfatterhelt som veksler mellom å heve seg over, forsvare seg mot og rase i møtet med Sinans ubetimelige angrep på litterær smak og forfatterrollen.
Her er visningstidspunktene for Det ville pæretreet under Film fra Sør.
*
Matangi/Maya/M.I.A. (Steve Loveridge, 2018)
Matangi/Maya/M.I.A. er noe så sjelden som en musikkdokumentar og et kunstnerportrett med politisk kraft, idérik filmskaping og ekte coolness. En sjanger som altfor ofte henfaller til banaliteter og patos, blir nærmest revitalisert av Mathangi «Maya» Arulpragasams umiskjennelige audiovisuelle univers og formidlingsevne.
Filmen er regissert av Arulpragasams bestevenn fra studiedagene ved London’s Central Saint Martins College of Arts and Design, Steve Loveridge. Hovedpersonen står imidlertid bak mange av opptakene, og har i det hele tatt en så sterk tilstedeværelse på begge sider av kameraet at Matangi/Maya/M.I.A. på alle måter føles som hennes eget kunstverk. Man trenger verken å ha kjennskap til artisten M.I.A. eller Sri Lankas historie for å ha rikt utbytte av denne medrivende og oppfinnsomme dokumentaren.
Her er visningstidspunktene for Matangi/Maya/M.I.A. under Film fra Sør.
*
Ryuichi Sakamoto: Coda (Stephen Nomura Schible, 2018)
Coda er en musikkterm som signaliserer sluttsekvensen i et stykke, men selv om den har melankolske innslag, er Stephen Nomura Schibles Ryuichi Sakamoto: Coda på ingen måter en dokumentarfilm som beskriver siste reis i den japanske komponistlegendens liv. Tvert imot handler den om å integreres så sterkt i sine umiddelbare omgivelser at man oppnår en form for evig liv. Det finnes ingen slutt.
Å lage dokumentarfilm om multikunstneren Ryuichi Sakamoto er ingen enkel oppgave, og regissør Stephen Nomura Schible har løst oppgaven ved å ta en nærmest metafysisk vending i sitt karakterportrett. Materialet, bestående av arkivopptak, intervjuer og sekvenser som levendegjør Sakamotos «sfære», knyttes sammen av idéen om å være til stede og absorberes av sine omgivelser. Natur, politikk, teknologi og nasjonale traumer er viktige motiver, siden Sakamoto er aktivist og musikalsk talerør for de spirituelle og humanistiske strømningene i miljøer som kjemper mot atomkraft.
Her er visningstidspunktene for Ryuichi Sakamoto: Coda under Film fra Sør.
*
Ayka (Sergej Dvortsevoj, 2018)
Ayka fikk dempet mottagelse i Cannes, selv om den til slutt endte med å ta med seg prisen for beste kvinnelige rolleprestasjon. Juryen for programmet Cinéma extraordinaire under filmfestivalen i Bergen tidligere i høst (bestående av Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen, forfatter Eline Lund Fjæren og kritiker Britt Sørenssen) kåret imidlertid Ayka til BIFFs beste film. Begrunnelsen lød slik:
«Den kasakhstanske skuespillerinnen Samal Yeslyamovas tilstedeværelse bærer Sergei Dvortsevoys Ayka alene. Kameraet følger hver minste bevegelse hun gjør, i en slik grad at vi som tilskuere blir ett med rollefigurens kropp og blikk. Moskva blir et åpent gap som langsomt glefser i seg Ayka, og Dvortsevoys teknisk virtuose regi sørger for å gjøre hennes sanseinntrykk til våre egne. Bildene og lyddesignen er så taktilt utformet at vi kan lukte og smake, kjenne vinden som skjærer i ansiktet, merke den voksende kvalmen. Ayka er til forveksling lik en simulator der den effektivt og nådeløst forminsker avstanden mellom publikum og en desperat hovedperson.»
Her er visningstidspunktene for Ayka under Film fra Sør.
*