Kasakhstan er et enormt land i geografisk omfang, men som for mange av de andre post-sovjetiske nasjonene skulle det ta en stund før Kasakhstan markerte seg med en egen filmkulturell identitet. Ting begynte å skje på 2000-tallet, og har tatt enda tydeligere form nå på 2010-tallet. På den hyperkommersielle fronten har den kasakhstanske Hollywood-regissøren og -produsenten Timur Bekmambetov (Nightwatch, Daywatch, Wanted) ledet an, og med sin stadig mektigere posisjon bidratt med synliggjøring for yngre filmskapere fra hjemlandet som ønsker å følge hans retning.
I den andre enden av spekteret, blant de små kunstneriske filmene som hovedsaklig lever sitt liv på den internasjonale festivalscenen, har et knippe kasakhstanske auteurer malt frem et uttrykk som for utenforstående begynner å fremstå som et stadig mer markant nasjonalt filmuttrykk. Her finner vi både erfarne regissører som Darezhan Omirbayev (f. 1958, sist i Cannes med Dostojevskij-adaptasjonen Student i 2012) og Sergei Dvortsevoy (f. 1962, aktuell med Ayka [2018] på årets Film fra sør), og yngre filmskapere som Emir Baigazin (f. 1984), som fikk sitt gjennombrudd på Berlinalen i 2013 med spillefilmdebuten Harmony Lessons. («En usedvanlig rik helhetsopplevelse,» skrev vår skribent den gang i sin festivalomtale.)
Når Emir Baigazin nå besøker Oslo, viser Film fra sør ikke bare The River, men også Harmony Lessons, The Wounded Angel (2016) og Would You Like to Stargaze?. Samtalen nedenfor er gjort med hjelp av tolk over epost, imens Baigazin var ute på opptak like i forkant av Film fra sør-festivalen. Vi utvider spennet når regissøren stiller til samtale med Montages før visningen av The River torsdag 15. november kl. 20.30 på Filmens hus i Oslo.
*
Karsten Meinich: Som en ung, fremadstormende regissør fra Kasakhstan, hvordan ser du på den kontemporære filmkulturen i hjemlandet ditt? Fra utsiden kan det virke som om flere regissører nå samtidig utforsker en rekke overlappende temaer. Henter du motivasjon og inspirasjon fra andre kasakhstanske filmskapere?
Emir Baigazin: Nei, jeg er nok først og fremst styrt av mine egne, indre impulser. Hva mine kollegaer i kasakhstansk film driver med, evner jeg nesten ikke å registrere engang. Det lages mye kommersiell film i hjemlandet mitt, som kanskje er mer profilert internasjonalt, men etter min mening er det blant de kunstnerisk ambisiøse regissørene – som kanskje er naturlig å beskrive som «auteurene» i Kasakhstan – at virkelig spennende ting skjer.
KM: Din nyeste film The River hadde premiere på filmfestivalen i Venezia tidligere i høst, og i et intervju du ga til nettsiden Cineuropa leste jeg at du er mer inspirert av musikk og billedkunst, enn andre filmer. Det gjorde meg nysgjerrig på å høre mer om dine kunstneriske valg og tankene bak, ettersom The River er en svært poetisk film – men også distinkt cinematisk, som i den påfallende klipperytmen.
EB: Ja, kanskje er det overraskende for folk å lese at en filmregissør ikke er inspirert av film? Samtidig er jeg jo veldig opptatt av det utpreget filmiske, som bruken av montasje, altså klipping. Det former alltid filmene mine, og dette «usynlige» valget om når man bytter fra et bilde til et annet, er egentlig viktigere for meg enn det «synlige» i bildene.
KM: Dine tre filmer Harmony Lessons, The Wounded Angel og The River omtaler du som «Aslan-trilogien». Var det helt siden du skrev debuten en visjon å lage tre filmer som utgjorde en helhet? Utover den unge rollefiguren i sentrum, hvilke andre overlappende temaer eller motiver har vært viktig for deg med trilogiens form og innhold?
EB: Den åndelige utviklingen, eller vi kan si evolusjonen, i hovedpersonen Aslan, har vært en viktig tråd for meg å jobbe med gjennom hele trilogien. Et eksempel: I den første filmen [Harmony Lessons, journ. anm.] var det mye smerte og vold, mens i denne tredje filmen ønsket jeg å avrunde stemningen, eller løsrive rollefigurene fra den trykkede tonen i trilogien. Så dansen disse unge heltene fremfører i The River, er som et lite monument for hovedpersonene i alle de tre filmene.
KM: Skuespillerne dine har ofte et sterkt nærvær foran kameraet. Spillestilen fremstår særegen – ikke helt realistisk, men heller ikke påfallende stilisert. Hvordan jobber du med skuespillerne dine (som ofte er unge)? Har du en egen metode?
EB: Takk. Vel, det er ingen hemmeligheter. Jeg søker alltid etter det mest organiske, troverdige personlighetene deres. Ofte er den beste løsningen å be dem om noe helt enkelt: Å ikke lyve. Når innspillingen pågår, og kameraet står klart, kan det være så banalt. Ikke lyv. Ikke overdriv følelser, men samtidig: Spill det ut.
KM: Når publikum på Film fra sør-festivalen nå kan bli enda bedre kjent med deg som kunstner, hvordan ønsker du at de skal gå filmene i møte? Bør man for eksempel se trilogien i rekkefølge?
EB: Ja, det er jo veldig flott om publikum ser alle de tre filmene i trilogien, men hver av filmene står også fritt for seg selv, så jeg skal ikke komme med noen påbud. Plottene er vidt forskjellige, men om tilskuerne har sett flere av dem (eller alle), er det klart vi får mer å snakke om. Jeg ser frem mot å komme til Oslo, og møte det norske festivalpublikummet.
*
De fire filmene av Emir Baigazin som vises i Director’s Special Portrait-seksjonen på årets Film fra sør-festival i Oslo (8.-18. november) finner dere billetter til her.