Naji Abu Nowars Theeb dyrker totalbildets iboende fortellekraft i sine beskrivelser av sårbare ørkenskjebner. [4]

Magic Mike XXL er mer følsom enn sin forgjenger, og med sin avkledde humanitet og visuelle fingernemhet, blir det vel så god sprut i strippe-oppfølgeren. Dette er kullsyreboblende underholdning. [1]

«Terminator Genisys føyer seg inn i rekken av parasittiske, temapark-lignende franchise-filmer.» [7]

Jurassic World metter ikke sulten etter fiksjonsuniverset vi en gang forelsket oss hodestups i, men til tross for sin vimsete struktur, pruster og peser den som en T-Rex i de mange actionsekvensene. [1]

Ryan Gosling har forsøkt å fange the beauty of destruction med regidebuten Lost River, og famlingen på veien, alle de merkelige svingene hit og dit, gjør filmen langt mer genuin og levende enn sitt rykte. [1]

Den franske regissøren Maïwenn sin nye film, Min elskede, er en tilstandsberetning om et destruktivt forhold, der publikum trekkes ned i kjærlighetens forvirrende avgrunn.

Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en moderne tragedie, formidlet som en kollasj av private hjemmevideoer, telefonsamtaler, paparazzibilder, behind the scenes- og konsertopptak.

Det som skulle være et skreddersydd live action-prosjekt for animasjonsmester Brad Bird blir i stedet et ujevnt og ufokusert science fiction-prosjekt, preget av naiv superoptimisme.

Mesterregissør Billy Wilders kynisme står sentralt i hans dekonstruksjon av helteskikkelsen i krigsfangefilmen Stalag 17, men den karikerte skildringen av antagonistene står i fare for å underminere filmens budskap.  [4]

Jean-Luc Godards Cinemateket-aktuelle filmessay i 3D, Adieu au langage, er tilsynelatende ugjennomtrengelig, kaotisk og hermetisk lukket. Den er også en levende påminnelse om filmens stadige evne til å utfordre seg selv.

Korsveien er både en nådeløs, iskald satire og en dypt tragisk fortelling om religiøs lidelse.

Chappie krysser sine sjangerreferanser med stor entusiasme, men et eller annet sted på veien mister regissør Neill Blomkamp grepet om hva han egentlig vil si.  [7]

Kosmorama 2015: Gregg Arakis nyeste serverer oss ei smekker fortelling om omtåka oppvekst og seksuell oppvåkning, som uheldigvis trekkes ned av et streit mysterium filmen aller helst skulle vært foruten.

Kosmorama 2015: Jonathan Glazers merkelige science fiction Under the Skin er like fascinerende som den er uutgrunnelig, og fortsetter å bevege seg rundt i systemet, dager, uker og måneder etter man har sett den. [3]