Denne omtalen ble opprinnelig publisert som en del av vår dekning av filmfestivalen i Cannes. Amy har premiere på norske kinoer fredag 7. august.
*
Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en dødsdans i slow motion.
Utgangspunktet ligner regissørens kritikerroste film om Formel 1-legenden Ayrton Senna, som mistet livet bak rattet foran tusenvis av skrekkslagne fans. Her anvendte Kapadia allerede eksisterende opptak for å skape et audiovisuelt dikt – uten intervjuer som narrativ «limstift». Senna ble en nesten impresjonistisk fremstilling av mannen og myten, der den energiske formen fanget vedkommendes lidenskap for bevegelse i høy hastighet.
Sennas liv var en risikosport, og endte med et smell mot asfalten. Amy Winehouse sin altfor tidlige død (1983-2011) var også selvpåført, som et resultat av destruktive vanemønstre over mange år. Paparazzienes kameralinser spionerte på den populære artisten til alle døgnets tider, og formidlet hvert eneste feilskritt med stor innlevelse.
Sånn sett har verden for lengst blitt invitert bak masken. Likevel er Kapadias film en sjokkartet opplevelse: Når de frynsete trådene samles, ser vi at gullstrupens vanskeligheter var så omseggripende at hun bare kunne reddes av dem som stod henne aller nærmest – som dessverre fornektet i stedet for å konfrontere.
Amy er en historie om omsorgssvikt og blindhet. Om foreldre som verken forstår eller imøtekommer datterens behov. Om venner som føler seg maktesløse idet tragedien utspiller seg foran øynene deres. Om et produksjonsapparat som ser inntekter i stedet for omkostninger. Det er historien om en liten jente som tar stor plass, hvis usikkerhet og bekreftelsesbehov gjør at hun veksler ustanselig mellom nærhet og avstand til dem som befinner seg rundt henne.
Kapadia viderefører den dokumentariske metoden fra Senna, og har sakset seg gjennom tusenvis av timer med private hjemmevideoer, telefonsamtaler, paparazzibilder, behind the scenes– og konsertopptak. Ferske intervjuer dukker riktignok opp på lydsporet, men disse hodeløse, ofte gråtkvalte stemmene fremstår ikke som dårlig skjult eksposisjon; monologene flyter umerkelig og poetisk over i hverandre, og bidrar til å understreke Amys forvirring. Verden formelig spinner rundt jenta i voldsom fart, som en utydelig sirkel av forventninger og muligheter.
De mest ubehagelige sannhetene om artistens liv bare antydes, i bakgrunnen av et bilde eller mot slutten av en bisetning. Amy finner den «perfekte» dietten i tenårene: Så lenge hun kaster opp alt, kan hun spise hva hun vil. Moren responderer med et skuldertrekk, og tenker «det er lov å eksperimentere litt i den alderen». Utagerende oppførsel får ingen konsekvenser – i en slik grad at barnet selv etterlyser strengere oppdragelse: «Jeg kunne drept, og mamma ville neppe reagert.»
Mangelen på disiplin er lik fravær av kjærlighet, og Amys brokete selvbilde leder til depresjon og medisinering allerede i ung alder. Når hun senere møter kjæresten Blake Fielder-Civil og endelig opplever å være elsket, blir kjærligheten så betingelsesløs at alt annet går i oppløsning.
Den tyske filmen Korsveien, som nylig gikk nylig på norske kinoer, forteller om en fjorten år gammel jente som sulter seg for å søke aksept hos den kristne Gud. I sekulariserte samfunn har idealer om skjønnhet og vellykkethet inntatt religionens tidligere posisjon, og stadig flere ungdommer stikker fingrene i halsen eller straffer seg selv på andre måter som et uttrykk for «lav måloppnåelse». Hos Amy tåkelegger denne uroen – redselen for å bli forlatt, være alene mot alt, å ikke være god nok – det meste hun foretar seg.
Musikken kan svelge dritten og gi den mening, men er ingen livbøye; låtskriving og innspillinger etterfølges av fornyet oppmerksomhet og press. Etter hvert er det som om Amy vokser innover, både psykisk og fysisk; huden klistrer seg som smeltet stearin rundt knoklene hennes, blikket mørkner, bevegelsene mister kontroll. Ingen ser ut til å gripe inn i galskapen. Bak all støyen forsvinner Amy, bilde for bilde, i slow motion.
Hennes største suksess, albumet Back to Black, blir til mellom tomme flasker og blodige sprøytespisser, i en periode nesten helt uten lyspunkter. Veldige glass med cola og whiskey drikkes på styrten i studio for å holde nervene i sjakk; det musikalske uttrykkets råhet er ikke fabrikkert.
Takk og pris er ikke artisten Amy Winehouse – slik vi kjenner henne fra utallige vellykkede opptredener – pusset vekk fra filmen. Den første akten tegner et varmt bilde av en ekstraordinær begavelse, som med sitt åpne ansikt og sterke tilstedeværelse fyller rommene hun står i med en helt spesiell energi.
Kapadias kollasj av mediert virkelighet – hans vage grenser mellom tilsynelatende uberørt materiale og retorisk montasje – gjør at Amy overskrider rammene en slik «rockumentarisk» biografi til vanlig begrenses av. Filmen er et samtidsdokument med overføringsverdi; en skrekkhistorie om hva høytrykket fra media kan gjøre med et menneske. Det være seg en helt vanlig ungdom som storøyd blar i motemagasiner, eller en superstjerne uten fotfeste.
Paradoksalt nok hadde Amy vært umulig å lage uten tabloidenes hensynsløse dokumentasjon, og man bør stille spørsmålstegn ved regissørens etiske praksis. Tidvis får en inntrykk av at ønsket om å lage en medrivende film er større enn respekten for den avdødes liv og levnet; når selve effekten går på bekostning av nyanser og ambivalens, og ligner spekulativ voyeurisme, er Amy «Se og Hør» i kunstnerisk innpakning. Men i all hovedsak inviterer Kapadias dokumentar til innsikt og deltagelse, og formidler tragedien om Amy Winehouse med like deler kraft og verdighet.