Venezia 2015: Produsentene bak Venezia-åpningsfilmen Everest har åpenbart typecastet den islandske regissøren Baltasar Kormákur med antagelser om at vedkommende «snakker naturkreftenes språk».

Det gjør han også, nokså flytende, men Everest demonstrerer samtidig hvor vanskelig det er å beholde sin integritet som filmkunstner innenfor påkostede, amerikanske rammer. Kormákurs teft for å skildre eksentriske typer – eksempelvis i den mørke, islandske kriminalfilmen Jar City, smått legendarisk for en scene der hovedpersonen bestiller smalahove som take away – er sørgelig fraværende i Everest, selv om persongalleriet på alle måter består av mennesker utenom det vanlige.

Filmen forteller den sanne historien om to ekspedisjoner på Mount Everest i 1996, som kostet flere menneskeliv. Våghalsenes livslange dragning mot høydene i Himalaya gjorde at de trosset all frykt, men i møte med en voldsom snøstorm, strakk verken viljestyrken eller tusenvis av timer med tørrtrening til.

La det være sagt: Undertegnedes inngang til en historie som Everest er trang. Jeg har aldri forstått meg på mennesker som må risikere livet for å føle at de lever, og som ytterst hensynsløst etterlater sine pårørende i bevrende angst for å realisere seg selv. Når det livsfarlige målet er å bestige et fjell for opplevelsens skyld, blir jeg en bisk og mistroisk tilskuer. Derfor er jeg avhengig av at filmskaperne lader ekspedisjonen med noe mer: et eksistensielt drama, en selvransakelse, en søken som strekker seg lengre enn de stiplede linjene på skattekartet.

Årsaken til at Danny Boyle lykkes så godt i 127 timer (2010), er at han vender det som først ligner en overfladisk hyllest til friluftslivet til å bli en intens, subjektiv fortelling om hvilke tanker som strømmer gjennom et menneske når døden hvisker det i øret. Boyles åndeløst idérike formspråk gjør 127 timer til en audiovisuell utforskning av menneskelig viljestyrke (slutten ligner et religiøst mirakel, og følgelig noe mer enn en «sann historie» eller «ekspedisjonsfilm»).

Everest, som merkelig nok er ført i pennen av samme manusforfatter, Simon Beaufoy, er derimot en 1:1-fremstilling av et tragisk forsøk på å bestige verdens høyeste fjell. I stedet for å sette sin lit til potensialet som ligger i det «objektive», dokumentariske, vil filmen absolutt være et dybdeborende karakterdrama. Da er det leit at Kormákur har pølsefingre når han vever bånd mellom hovedpersonene og deres tilsynelatende hjemmeværende husfruer.

Robin Wright og Keira Knightley har fått de utakknemmelige rollene som gråtende stemmer i den andre enden av telefonrøret; riktignok ser vi dem også, til og med i helfigur, men begge forblir livløse illustrasjoner. Hvorfor la to profilerte skuespillerinner gestalte så uspennende rollefigurer? Vel, man har åpenbart ønsket å selge Everest gjennom plakaten, som kan skilte med en lang remse store navn: Jake Gyllenhaal, Jason Clarke, Josh Brolin, Sam Worthington, Emily Watson, Michael Kelly, Keira Knightley, Robin Wright…

Rollebesatt til døde som filmen er, ledes tankene over til kjendisversjonen av 71° nord – jeg forholder meg til deltagerne som «kjente skuespillere i ekstreme omgivelser». Den illusjonen kan jeg i det minste tro på, for straks værgudene slår fra seg, er det vanskelig å motstå suget fra svimlende høyder og hissige stormkast – for en gangs skyld forsterket av 3D-formatets påståtte, men altfor ofte paradoksale immersiveness.

Bildene til Kormákur og fotograf Salvatore Totino (Any Given Sunday, Da Vinci-koden) imponerer. En Kurosawa-aktig dybdekomposisjon like før stormen braker løs, er spesielt slående: Idet Josh Brolins rollefigur, Beck, mister fatningen like før toppen er nådd, ser vi ham i forgrunnen av en lang fjellrygg, som daler ned i et snehvitt paradis på den ene siden, og en helveteslignende svart avgrunn på den andre. Langs midten og inn i dypet av kamerainnstillingen skimter vi resten av følget, poetisk plassert i ulike positurer. Dette er postkortestetikk i særklasse.

Den påfølgende scenen smeller imidlertid som en bløt klut i ansiktet, og eksemplifiserer hvordan Kormákur sliter med det indre i Everest. For å skildre Becks flakkende bevissthet, illuderer kameralinsen øynene hans, og fokus blør sakte ut, før kona Peach (Wright) dukker opp som reddende engel; en deus ex machina som liksom hjelper ham opp fra bakken, lik alvedronningen Galadriels magiske telepati og utstrakte hånd til Frodo i Ringenes herre. Resultatet er like cheesy som det er forenklende.

Uværet i siste akt får det til å riste i veggene, og de forseggjorte effektene er alene verdt kinobilletten. Hadde Kormákur og Beaufoy gitt de spektakulære scenene en grunn å stå på, kunne Everest ha blitt en riktig så vellykket film i sin sjanger, men relasjonen mellom menneskene virker kunstigere – og psykologien enklere – enn i et hvilket som helst reklamefinansiert reality-program.