Beyond the Lights er rene ord for penga – et melodrama med trøkk, som aldri fornekter sin egen paljettglitrende form. Rakrygget stiller filmen seg ytterst på scenekanten, i sentrum av det blendende rampelyset, for å kunne treffe oss midt i hjertet.
I en episode av podkasten Here’s The Thing spør Alec Baldwin Oscar-vinner Julianne Moore: «Wasn’t doing a soap like some of the most honest work you’ve ever done in your life?» Med umiskjennelig innlevelse svarer hun: «Absolutely, because you have nothing to help you; the dialogue… so rough, so basic.»
Beyond the Lights er ganske rough & basic, for å si det sånn. Det enkle ved regissør Gina Prince-Bythewood (Love & Basketball) sin såpeskummende dialog og iscenesettelse fremkaller imidlertid et klarsyn. Ønsket om å kommunisere bredt har overvunnet alt, som var det en storslagen Disney-produksjon, og selv om uttrykket er konvensjonelt, preges filmen av en genuin og raus fortellerglede; Beyond the Lights er bred over hoftene og varm om hjertet, kledd i sterke farger og følelser.
Popartisten Noni Jean (Gugu Mbatha-Raw) har nettopp vunnet en Billboard, og anslås å bli USAs next big thing, men presset fra durkdrevne bakmenn, en dominerende mor og eiesyke fans strammer seg som en løkke rundt halsen hennes. Et sexfiksert image, modellert etter Beyoncé og Rihanna, forsterker følelsen av total fremmedgjøring, og etter prisutdelingen forsøker Noni å kaste seg utfor en balkong.
Den kjekke livvakten Kaz (Nate Parker) avverger selvmordet, og utvikler et forhold til den ettertraktede, men ulykkelige kjendisen. Hans stoiske ro og tradisjonelle verdier får Noni til å se annerledes på tilværelsen: Kan hun møte verden som et helt og levende menneske, med fornyet selvtillit?
Hver gang en populær artist må bukke under for presset fra media og fans, sier vi de samme tingene: vi visste det kom til å skje, det var bare et tidsspørsmål; hun eller han har vært omringet av dårlige folk, sånne som vil mele sin egen kake; de er bare mennesker, men det forplikter å være et forbilde, osv.
Beyond the Lights fokuserer på baksiden av medaljen, men uten å miste selve popmyten av syne. Lesere av sladrepressens skriverier vil dra kjensel på hverdagen som tegnes opp: stjernene loses mellom blankpussede, svarte biler med sotede ruter og hotellrom i Las Vegas-stil, hermetisert av ambisjoner og forventinger, som i økende grad tilhører andre enn dem selv. Glamour og tristesse, oppmerksomhet og ensomhet, flyter uskarpt over i hverandre.
Filmen tar opp i seg denne forvirrende virkeligheten, og avløser obligatoriske panikkanfall og sammenbrudd ved kjøkkenbenken med små festforestillinger, der jordnære Noni som ved trolldom forvandles til en vaskeekte MTV-prinsesse.
Skal vi oppleve Nonis attraksjonskraft som artist, er det avgjørende at musikken holder en viss kvalitet – få ting er flauere enn fiktive «monsterhits» uten et snev av radiopotensial. Heldigvis har Prince-Bythewood skjønt viktigheten av dette, for samtlige låter slår gnister i sin sjanger – tenk Rihanna med en klype Janet og en stripe Whitney.
Formidlingen må skildres med tilsvarende troverdighet, og Gugu Mbatha-Raw – smak på dét navnet! – er mirakuløst god i hovedrollen; det vakre, uttrykksfulle ansiktet gir liv til både drømmen og marerittet med like stor overbevisning, og dessuten kan hun synge.
Nate Parker havner fullstendig i skyggen, den stakkaren, og scenene der Noni og Kaz legger sammen to og to, vibrerer ikke alltid slik de burde. Det gjør derimot konfrontasjonene med moren, Macy Jean (Minnie Driver). Hun har oppdaget og dyrket frem datterens talent, og ønsker belønning for årene som oppofrende aleneforsørger og pådrivende manager. Morskomplekset skaper assosiasjoner til Barbara Hersheys ødipale monster i Black Swan (2010), men Drivers rollefigur gis flere lag underveis, og vokser ut av sitt karikerte oppsyn.
Ser man forbi det blokkbokstavelige filmspråket og det skjematiske manuskriptet, finner man rollefigurer av kjøtt og blod, skapt med masser av kjærlighet.
En populærkultur der det seksualiserte for lengst har blitt gjeldende diskurs – og særlig rammer kvinnelige artister og skuespillere som objektiviseres i selvstendighetens, vågemotets og Beyoncé-feminismens navn – er avhengig av historier som denne. Visst er det mulig å bore dypere enn Gina Prince-Bythewood gjør i Beyond the Lights, men som filmisk poplåt er den uforglemmelig.