De av oss som anser James Cameron for å være actionfilmens Mozart, rammes av forutinntatt skepsis når andre skal fikle med Terminator-sagaen.
Originalen fra 1984 ble kanadierens gjennombrudd, etter en tung start med oppdragsfilmen Piranha II. I oppfølgeren, Terminator 2: Judgement Day, smeltet vedkommendes teft for adrenalinpumpende jaktscener og sentimental science fiction sammen på en måte som fortsatt savner sidestykke. Filmen cruiser fremover med en speedbåts hastighet og eleganse; effektiv historiefortelling og en musikalsk dialog mellom kamerabevegelser og klippesaks, gjør den til en sann svir: idérik, gripende og veldig morsom.
Siden den gang har lekfolk prøvd å bryte håndbak med Cameron. Forrigemann var McG (Charlie’s Angels), som skjøv serien i en ny retning med Terminator Salvation (2009), uten å tekkes fansen. Ingen jublet over Terminator 3: The Rise of the Machines (2003) heller, men selv om Jonathan Mostow neppe er filmkunstens omdreiningspunkt, var det en vellaget og mildt underholdende blockbuster.
Den meritterte HBO-regissøren Alan Taylor står bak kinoaktuelle Terminator Genisys. På tross av hans bidrag til fantasysuksessen Game of Thrones, blir det tidlig klart at han ikke egner seg for oppgaven. Den obligatoriske kampen mot maskinene innledningsvis, ligner en billig forflatning av anslaget i Judgement Day; skudd som smeller mot metall er erstattet av tyggegummiaktige ulyder; turkise og rosa laserstråler dominerer, som i et dataspill; alt er vektløst, uten bakkekontakt. Det som er tenkt å være en imponerende start på eventyret, ligner et videoessay om problemene i dagens populærfilm.
Terminator Genisys er nesten prangende pregløs, og det er fristende å knytte denne anonymiteten opp mot Taylors bakgrunn. På TV skal historier støpes i og forvaltes innenfor en gitt form, som er konsistent fra episode til episode. Regissørene er leverandører. Takket være den påkostede produksjonen, ser alle ut til å være enige om at Game of Thrones er en fryd for øyet, men bak alle de flamboyante kostymene er filmspråket i sin essens forutsigbart og skjematisk – preget av televisualitet, hvis fremste dyder er eksposisjon, nærbilder og absolutt kausalitet.
Ikke dermed sagt at man må være en John Ford eller Akira Kurosawa for å stable en vellykket actionfilm på beina, men sjangeren lener seg på spektakulære sekvenser, og krever en regissør med forståelse for bevegelsesenergi, som mestrer iscenesettelsens kunst. Taylor anvender sjeldent frenetiske klipp for å skape desorientering, og unngår abstraksjoner – som oftest en mare, med mindre Tony Scott står bak roret – men baserer seg heller ikke på lange tagninger eller dybdekomposisjoner. Resultatet blir et ingenting; oversiktlige, men platte avbildninger av sammenstøt mellom mekanikk og muskelmasse, spredt utover en innholdsløs fortelling.
Terminator Genisys starter i fremtiden (2029), der datasystemet Skynet planlegger å ta rotta på motstandslederen John Connor (Jason Clarke) ved å angripe både forfra og bakfra, i fortiden og fremtiden. Løytnant Kyle Reese (Jai Courtney) blir sendt tilbake til 1984, Los Angeles, der originalfilmens handling finner sted. I en alternativ tidslinje har T-800 (Arnold Schwarzenegger) blitt en farsfigur for Sarah Connor (Emilia Clarke), og heltinnen har ennå ikke født John, som spiller en avgjørende rolle i fremtidens kamp mot Skynet. På samme måte som Marty McFly/Oedipus spiller opp til dans mellom foreldrene i Tilbake til fremtiden (1985), må Kyle besørge at Sarah befruktes – hvis ikke står Johns liv i fare for å fordunste.
1984-delen hyller originalen, og er mørk og irrgrønn, dekorert med «pønka» periodedetaljer (her river lukten av tidlig Carpenter i nesen). En rusten, anakronistisk Arnold fungerer forbausende godt i disse omgivelsene; det er nesten poetisk at han er en dobbeltsidig museumsgjenstand, utdatert som henholdsvis maskin og «skuespiller». Forklaringen på hvorfor det ytterste laget på terminatoren – living tissue over endoskeleton – rynkes som menneskehud, er i enkleste laget («det er organisk materiale/det bare er sånn»), men vi er ikke i salen for å sutre over denne typen lettvintheter, og for en stakket stund er det faktisk vanskelig å mistrives blant alle nostalgimarkørene. Og siden ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, er det verdt å nevne at Emilia Clarke aka Khaleesi gjør en god innsats som den ikoniske actionheltinnen – dessuten med mer kjøtt enn sener på kroppen.
Selve premisset minner om Judgement Day, og når den beryktede T-1000 atter setter jernrør i hjulene for Connor & Co, er det tydelig at filmskaperne gjør alt de kan for at fansen skal drømme seg tilbake til ungdommen, feste setebeltene og bli med på reisen videre – som dessverre blir en retningsløs og heseblesende safari i tid og rom. Taylor ligner en opplevelsessyk, men dårlig forberedt turist, ute av stand til å besøke noe annet enn de mest opplagte landemerkene. I stedet for å utforske Camerons mytologi, og dras mot uoppdagede steder i fiksjonsuniverset, er filmen et samlebånd med tynnslitte greatest hits.
Terminator Genisys føyer seg inn i rekken av parasittiske, temapark-lignende franchise-filmer, kynisk konstruert av mektige pengefolk. Nå ligner jeg naturligvis en av plageåndene som benytter enhver anledning til å rope om at Hollywood er i akutt krise, men når en formelig kan se for seg forslagskassas forflytning rundt møteromsbordet – «hvilke ingredienser må med for at dette blir en ny Terminator?» – har filmen et problem. I likhet med X-Men: Days of the Future Past (2014), utnytter Terminator Genisys tidsreise-konseptet til å kombinere gammelt og (gammelt) nytt, og samtidig peke mot fremtidens uunngåelige oppfølgere.
Filmen vil være en prequel, en sequel, en reboot og en slags remake på én og samme tid, men mister seg selv i mylderet, og har ingenting på hjertet. Når 3D-effektene ligger som en konveks hinne over lerretet, anmassende, uten kontakt med bildene, levnes det ingen tvil om at hastverksproduktet Terminator Genisys er laget på fabrikk og inneholder løse deler.