Kritikerne buet høylydt da Ryan Gosling presenterte regidebuten Lost River under fjorårets Cannes-festival. Siden ebbet protestene ut i likegyldig stillhet, og først nå – omlag et år senere – har filmen fått distribusjon i USA og et knippe europeiske land, på kino og VOD.

Cannes er en tøff arena for filmer som er søkende og «uavklarte» i uttrykket. Med fordommene rundt halsen, møtte brorparten av kritikerne Goslings debutfilm med urimelig strenge krav. Inspirasjon fra andre filmskapere ble avvist som plagiat; inderlige øyeblikk ble anklaget for å være påtatte osv. Mottagelsen luktet av sur jantelov. Undertegnede fikk til slutt sett Lost River på kino, denne våren, i Frankrike, og møtet med filmen står som en av årets mest forbløffende overraskelser.

Det er lenge siden vi har publisert artikler under fanen «Distribuer denne!» på Montages. Årsaken er at distribusjonskulturen har forandret seg i løpet av de siste par årene – og hovedsakelig i en positiv retning. Nye aktører har kommet på banen, mens andre ser ut til å ha fått fornyet gnist, og de forskjellige selskapene som fokuserer på kvalitetsfilm utfyller nå stort sett hverandre. Arthaus, Fidalgo, Another World Entertainment, Tour de Force, Europafilm m.fl. sørger sammen for at stadig flere av de spennende festivalfilmtitlene finner veien til Norge.

Et kjapt blikk på filmer fra årets Cannes-festival viser det tydelig: Montages-favoritter som The Assassin, Trois souvenirs de ma jeunesse, Love, Umimachi Diary, Son of Saul og Mon roi får alle distribusjon, så i skrivende stund er det altså ingen grunn til å uttrykke forferdelse over et traust kinotilbud.

Men som vi skrev om tilbake i 2013, er det nå «mellomfilmen» – mindre sjangerfilmer eller filmer som befinner seg i grenselandet mellom «kunst» og mainstream, og som derfor er vanskelige å markedsføre – som er mest utsatt for å havne mellom to stoler hos norske distributører. Lost River er en slik film. Plakaten kan skilte med kjente navn, men det er vanskelig å kommunisere hva slags film det er – hva den handler om, hvilken målgruppe den henvender seg til. Og bak en forlokkende presentasjon, skjuler det seg en film som krever en god porsjon tålmodighet og åpenhet hos tilskueren.

Vi må erkjenne at ikke all film har gode levevilkår på norske kinoer. Enkelte ganger skyldes lave besøkstall at profilering ut mot publikum mislykkes; i andre tilfeller er det rett og slett bare slik at filmen i utgangspunktet henvender seg til få. I en tid der kommersialiseringen av kinoene forårsaker at «smalere» film får kortere levetid i salene, og stadig færre titler utgis på video, får cinematekene og filmklubbene – som begge står i fare for å få dårligere driftsvilkår – en enda viktigere rolle enn før. (Eksempelvis driver Cinemateket i Oslo med livreddende tiltak for filmer som blir revet vekk fra kinoprogrammet før de er i stand til å generere word of mouth.)

Hvert eneste år vil vi oppdage mange spennende filmer som av ulike årsaker ikke prioriteres av distributørene, og som fortjener å bli vist på et stort lerret. Hos cinematekene, filmklubbene og festivalene kan disse spisses mot et dedikert publikum, og når vi med dette reintroduserer spalten «Distribuer denne!» på Montages, er det hovedsakelig for å skape oppmerksomhet rundt titler vi mener vil egne seg godt for alternative visningsarenaer. Lost River er allerede tilgjengelig på video, men Goslings slående visualitet formelig skriker etter kinosalen.

Nedenfor kan du lese vår omtale av filmen.

*

Skjønne tapere

Lost River er en amerikansk smørje, kokt på høy temperatur, satt til et oversvømt høl utenfor Detroit. Husvegger skrelles av; skudd gjaller mellom sprukken asfalt og bølgeblikk; flammer slikker glupsk borti den som leker med ilden. Hit har folk kommet for å dø.

Spøkelsesbyen Detroit kan lade enhver fortelling med autentisk tristesse, og har følgelig blitt en populær filmsetting – senest i Jim Jarmusch‘ Only Lovers Left Alive (2013) og David Robert Mitchells kinoaktuelle It Follows (2014).

I Lost River møter vi alenemoren Billy (Christina Hendricks) og hennes to barn. Den eldste av dem, Bones (Iain De Caestecker), er forelsket i nabojenta Rat (Saoirse Ronan), og sammen ønsker de å slite seg løs fra det forutbestemte drittlivet i en forbannet forstad. For mange år siden ble den lokale dinosaurparken (!) slukt av en voldsom oversvømmelse – en hendelse som forårsaket at det en gang flytende samfunnet har mistet alt. Når Bones går uklar med et fryktet bøllefrø (Matt Smith), er det bare et tidsspørsmål før han for alvor slukes av en nedadgående spiral.

Lars von Trier har ofte strukket seg mot det han omtaler som noe rævmytologisk. I stedet for å postmodernisere et fiksjonsunivers med popkulturelle referanser, stapper han tarmen med noe mystifiserende tidløst; motiver som forankrer filmen i en forestilt større sammenheng, og som skaper en blendende illusjon om dybde – i alle fall hos en aktivt fortolkende tilskuer. Dette rævmytologiske bidrar til å skape motstand, men på samme tid har de merkelige knutene en stiliserende, sammenbindende funksjon. Altså er «idealet» i seg selv en motsetning; det er både kantete og mykt, til irritasjon og behag, om hverandre.

Lost River er en slik kløyvd tunge av en film. Den er pop, og den er poesi; den er fake, og den er ekte. En insisterende, syklisk bruk av visuelle motiver kolliderer med et varsomt spill på det usagte i øyeblikk som nesten virker improviserte; selvsmakende grep og en moteblad-aktig coolness står i grell kontrast til fremstillingen av ydmykende fattigdom. Men på tross av at Goslings estetisering – skapt i nært samarbeid med mesterfotograf Benoît Debie (Enter the Void, Spring Breakers) – kan ligne vulgær lidelsesporno, overskrider resultatet langt på vei sitt uhellsvangre utgangspunkt: Kanskje er det en rent villet film, men viljen er sterk og følsom. Den kommer innenfra.

Filmskapere som David Lynch, Terrence Malick, Dario Argento og Nicolas Winding Refn spøker i kulissene, og virker internalisert i Goslings audiovisuelle språkforståelse. Lost River står likevel trygt på egne bein som filmskaping. Til å være så overlesset og innfallspreget – ja, tilsynelatende kaotisk – føles den forunderlig konsistent, uten sjenerende tonebrudd.

Lik en klassisk western-film med cowboyer og indianere, er Lost River et stykke litt enfoldig, men gripende americana. Bilde og lyd skaper et sensuelt, mytologisk ladet, nesten apokalyptisk univers, der rollefigurene fremstilles som noe større enn dem selv; bruken av «evige bilder» som ild og vann kommuniserer en håpløs skjønnhetslengsel.

En ofte vindskjev symbolikk speiler det bortgjemte, innavlede ved miljøet som skildres; forråtnelsen gir seg utslag i merkelige folder og mønstre. Ryan Gosling har virkelig forsøkt å fange the beauty of destruction, og famlingen på veien, alle de merkelige svingene hit og dit, gjør Lost River langt mer genuin og levende enn sitt rykte.

***

Tittel: Lost River (2014).
Regissør: Ryan Gosling.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2014.
Distribusjonsstatus: Står uten norsk kino- eller cinematekdistribusjon.