Film Review The Hurt Locker

Omtale

The Hurt Locker – et crescendo av intensitet

Film Review The Hurt Locker

Artikkelen er spoilerfri

The rush of battle is a potent and lethal addiction, for war is a drug.

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde mer lyst til å forlate en kinosal. Allerede fra første scene følte jeg et ubehag i magen og en stigende hamring i brystet. Et blikk rundt om i den halvfulle salen vitnet om flere i samme situasjon -- fyren i nabosetet gnei seg febrilsk på nesa, tydelig som en unnskyldning for å kunne dytte brillene ut av synsfeltet. En yngre gutt med foreldrene på begge sider, dro den grønne lua altfor langt ned i panna, mens moren tydelig angret på å ha tatt sønnen med på filmen.

Den første scenen i Kathryn Bigelows The Hurt Locker setter en følelse som ikke bare skal vedvare filmen ut, men som skal øke i intensitet ettersom minuttene tikker avgårde. Like ubønnhørlig som de dødelige bombene festet på bilene, nedgravd i sanden eller gjemt i det maltrakterte gutteliket, neglisjerer hun publikums behov for et pustehull. Resultatet er en av de mer intense og ubehagelige kinoopplevelsene jeg har hatt, og meget mulig årets sålangt beste amerikanske filmproduksjon.

Sersjantene William James og JT Sanborn, samt spesialist Owen Eldridge er utplassert som desarmeringsteam i et Irak preget av ansiktsløse fiender. Rundt dem foregår fortsatt krigen, og terroren mot sågar innbyggere som soldater krever daglige ofre. I Bigelows regi er det allikevel aldri krigen som styrer handlingen, ei heller de klassiske fiendebildene som sjangeren så ofte baserer seg på. Isteden viser hun oss de tres katt & mus-lek i et krigsherjet land der grensene mellom fiende og alliert ikke synes hverken på ansikt eller familebånd. Slik lykkes hun i å ta oss fullstendig inn i hodet på de tre hovedpersonene, og gjøre utfallet av hver enkelt desarmeringsjobb like usikker for oss som for James, Sanborn og Eldridge.

the_hurt_locker01

Fotograf Barry Ackroyd ble hentet til jobben etter at Bigelow hadde sett hans arbeide på Paul Greengrass United 93. Hun ønsket etter sigende et rått uttrykk som først og fremst nettopp skulle få publikum inn i hodet til soldatene, men samtidig underbygge følelsen av kaos og anarki. Ackroyd valgte å utstyre seg og staben med en rekke 16mm-kameraer og flere mindre hdv-kamera. Målsetningen var å fange opp så mange vinkler og perspektiv som mulig. Ved hjelp av en veldig variert bruk av fokus, med eksempelvis brutale overganger fra tele til håndholdte totaler, med forskjellige eksponeringer i en og samme scene og lignende, er det da også nettopp det Ackroyd har fått til.

Men drivet og energien i fotoarbeidet er godt hjulpet av flere aktører i staben, kanskje aller mest det som må være den beste klippejobben siden The Bourne Ultimatum. Som i denne balanserer klipperne Chris Innis og Bob Murawski det hele tiden perfekt mellom det tilsynelatende ustrukturerte og nøye planlagte, med nettopp følelsen av utrygghet som effekt for oss i kinosalen. Vel så viktig er en fiffig bruk av falske handlingsspor, der innklippsbilder hele tiden underbygger følelsen av at alt kan skje, at alle kan være farlige. Et eksempel er måten innstillinger av de irakiske innbyggerne brukes for å spille på våre fordommer, der de titter ut fra sine leiligheter eller står gjemt bak hushjørner.

95e191d742710d7b_hurt-locker-web
Jeremy Renner og Anthony Mackie

The Hurt Locker bør med andre ord være soleklar favoritt til å stikke av med en bøtte Oscars når prisene deles ut om et snaut halvår. De tekniske fagfunksjonene nevnt over er allikevel bare understilt det som er filmens desidert største trumfkort -- regien. For først og fremst er dette et regiverk av den typen amerikansk film sjelden gir oss. Det er så til de grader fokusert, og samtidig så innsmigrende nyansert, at jeg av mangel på et større ord må kalle det mesterlig. Bigelow har stø hånd i hver eneste scene, og balanserer de intense, thrilleraktige sekvensene med intime karakterscener de tre hovedpersonene i mellom. At hun også får en gullstatuettverdig hovedrolle ut av Jeremy Renner og en birolleinnsats av de sjeldne fra Anthony Mackie, bidrar ytterligere til å sementere hennes plass når de fem skal nomineres i januar neste år. Det skulle heller ikke overraske meg om filmen i fremtiden vil anses som en av krigsjangerens beste -- så vellykket er lavbudsjettproduksjonen, basert på journalist Mark Boals egne erfaringer fra Irak-krigen.

Gå og se heter en annen av sjangerens beste filmer. Ta det som en oppfordring!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Trondheim Filmklubb & Cinemateket hadde en knallsterk åpningshelg i høst med bla. Moon og The Hurt Locker. Det er nesten så jeg blir bedrøvet over at det som tegner til å bli høstens største filmopplevelser for min del kom samtidig og så tidlig … men det er vel et luksusproblem. :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>