Under lanseringen av Captain Phillips fikk filmen et alvorlig skudd for baugen. Paul Greengrass‘ thriller baserer seg på en sann historie om somaliske piraters kapring av lasteskipet Maersk Alabama, og i særdeleshet skipets kaptein Richard Phillips‘ egen bok om hendelsen. Men ifølge deler av mannskapet under den dramatiske hendelsen i april 2009, holder ikke Hollywood-versjonen vann sammenlignet med virkeligheten.

Mannskapet saksøker nå rederiet som eide skipet for flerfoldige millioner dollar, og mener at det var kaptein Phillips’ feil at de havnet i den utrygge situasjonen. De ni hevder at Maersk Alabama ikke var godt nok sikret for farlige farvann, og at rederiet var klar over dette, inkludert Richard Phillips. Kapteinen beskrives i tillegg som en arrogant type ingen ville ha som sin leder – altså en god nautisk mil unna helteskikkelsen som gestaltes av Tom Hanks i filmatiseringen.

Mange kinogjengere vil nok vifte bort anklagene og tenke «Det er Hollywood. Ingen overraskelse». Det ser i alle fall slik ut per i dag, for Captain Phillips har samlet sett gjort det bra på kino internasjonalt. Men om man er av det mer prinsippfaste slaget: hvor fortjent er egentlig kritikken av selve filmen? Én ting er den offentlige hyllesten av virkelighetens Phillips i kjølvannet av gisselaksjonen, men etter å ha sett Captain Phillips virker oppstusset rundt filmatiseringen veldig medieskapt. Selv bet jeg meg i alle fall merke i minst én situasjon der Phillips er i diskusjon med andre på skipet, i forbindelse med den farlige reiseruten som han insisterer på at de skal gjennomføre. I tillegg er mannskapets mangel på våpen en plottets «elefant i rommet», noe som i lys av den sanne historien og dertilhørende kritikk plutselig virker overraskende plausibel. Verre er det at Tom Hanks, godheten selv, spiller kapteinen; til tross for noen uenigheter med mannskapet fremstår han som en klartenkt og godhjertet helt.

Til glede for publikum og til frustrasjon for de saksøkende (som har utnyttet filmens publisitetsmuligheter for hva det er verdt) er Hanks gnistrende god i hovedrollen. Selv opplever jeg Captain Phillips nesten som et lite comeback for Hanks; nå har jeg ikke sett alt han har gjort de siste fem årene, men her spiller han i alle fall i en skikkelig god film. For en som ikke likte den polariserende Cloud Atlas later det til å være en stund siden sist. Hanks formidler et fokus hos kapteinen som beholdes filmen igjennom, og dette er særlig imponerende i scener der redselen og sammenbruddet nesten tar over, men Phillips holder hodet kaldt. Den komplekse skuespillerkunsten viser seg også i samtalene Phillips har med piratene; han vet at han ikke bør prøve å lure dem, samtidig som han hele tiden må tenke på mannskapets beste.

Først møter vi Phillips i bilen med kona Andrea (Catherine Keener), på vei til skipet som om bare få timer skal legge fra land. Familiefaren ytrer at det vil bli vanskeligere for barna deres å få en solid jobb tilsvarende den han selv har; nå er det mer komplisert å komme seg opp og fram, og Andrea konkluderer med at verden er i drastisk endring. Hva Greengrass og manusforfatter Billy Ray forsøker å forespeile her er litt underkommunisert, men kaptein Phillips vet i alle fall ingenting om de vanskeligheter han selv snart vil havne i.

Kona Andrea får vi ikke se mer til, for etter avskjeden handler alt om livet på skipet. På troverdig vis, uten at tonen blir for anstrengt hverdagslig, blir vi kjent med crewet og deres maritime sjargong, før skipet etter hvert legger ut langs Somalia-kysten. Kort tid etter en alarmøvelse kommer virkeligheten fortere enn mannskapet aner: somaliske pirater er på vei i raske småbåter i kjølvannet av skipet.

Captain Phillips er svært lik danske Kapringen som gikk på norske kinoer tidligere i år. Sentralt i begge fortellinger står somaliske pirater, utrygghet ombord og gisseltagning. Formspråklig sett er det foretrukket høy grad av realisme og håndholdt kamera. Og det utvikler seg gradvis nærere relasjoner mellom gisler og pirater i begge filmer – i Captain Phillips‘ tilfelle mellom kapteinen selv og lederen Muse (Barkhad Abdi). Men det er en vesensforskjell i måten spenningen tiltar på i disse to filmene, for mens det nervepirrende først og fremst utspilte seg i de uavklarte relasjonene i Kapringen, er Captain Phillips ikke overraskende mer handlingsdrevet som «sjøfartsthriller».

Det tar lang tid før piratene omsider klarer å komme seg ombord, etter forsvarsforsøk fra Maersk Alabama. Det er her man begynner å spørre seg om hvorfor det ikke finnes en håndgranat eller et gevær ombord; i stedet skytes det med nødraketter og sprutes med vannkanoner for å holde piratene unna skroget. Stadig nye trusler og forsvarsmetoder avløser hverandre, på en måte som holder spenningsnivået på et maksimum hele tiden.

I Kapringen var fremstillingen av piratene mer distansert enn i sin amerikanske fetter, og på den måten ble man heller ikke særlig kjent med dem. I Captain Phillips dannes det tydeligere og tydeligere konturer av de fire kaprerne utover i filmen, særlig nevnte Muse og den langt mer aggressive Najee (Faysal Ahmed). Vi blir introdusert for dem i en lengre sekvens på land i Somalia. Piratene lever et liv de tilsynelatende er nødt til å leve, der bakmenn forsyner seg grådig av fangsten deres.

De fire skuespillerne som spiller kaprerne ble plukket ut blant over 700 håpefulle på audition, og imponerer stort. Av og til gir de oss rom for å senke skuldrene litt, og man tar seg i å tenke at de kanskje vil senke våpnene, men så fort de blir mistenksomme overfor mannskapet tiltar spenningen igjen. Greengrass er god på å hele tiden kaste ut bytter som gjør skipets begrensning til en fordel; i tospann med mesterverket Gravity er Captain Phillips høstens klaustrofobiske overlevelsesfilm.

Foruten fotograf Barry Ackroyds sedvanlig flakkende, men omhyggelig komponerte bilder – i sitt tredje Greengrass-samarbeid – bør lydavdelingen få mye av æren for det kompakte uttrykket. Ser man Captain Phillips i en kinosal med skikkelig god lyd kan man nyte klang fra metall, skarpe skudd, blafrende flagg og fossende sjø; det er nesten som om man befinner seg på skipet. I tillegg har vi den produksjonsmessig hyperaktive Henry Jackmans gnukkende strykere, som i filmens siste akt forvandles til en postei av patos, men en velkvernet sådan. Musikken kan likevel ikke forhindre at denne siste delen oppleves som litt forstrukket i alle retninger, der forhandlinger og forviklinger varer og rekker, og bremser opp drivet i fortellingen. Samtidig ender det hele i en opprivende og rørende avslutning der Tom Hanks ikke holder noe tilbake – som kanskje nettopp er avhengig av et langt forspill.

Som Hollywood-film er Captain Phillips både troverdig og underholdende, og dens forhold til virkeligheten den baserer seg på virker heller ikke så forrykt som man har fått inntrykk av i media. Kanskje overgår Tom Hanks originalen, men viktigst er at han viser seg fra sin beste side som skuespiller – en veteran flankert av fire debutanter i svært overbevisende pirat-roller.