Britisk sosialrealisme lever i beste velgående på lerretet, men hvor ofte ser man nye filmer i sjangeren som ikke bare er tungpustede etterdønninger? The Selfish Giant fikk skryt fra flere hold etter premieren under årets Cannes-festival, blant annet for å videreføre tradisjoner på originalt vis. Mye handlet om filmens gjennomtrengende og overbevisende realisme, samt tilsvarende troverdige skuespillerprestasjoner.

I en film som The Selfish Giant er graden av autentisitet avgjørende, ettersom skildringen av et samfunnssjikt, hentet fra virkeligheten, står så sentralt. Men om man som tilskuer opplever en film som realistisk, er dette i seg selv nok til at filmen blir god eller interessant? Selv opplevde jeg The Selfish Giant som enormt realistisk i hele sitt vesen; de to guttene i hovedrollene, dialogen, den naturalistiske lydbruken og det visuelle. Likevel klarte filmen aldri å trekke meg skikkelig inn i guttenes verden. Hvorfor?

The Selfish Giant er Clio Barnards første spillefilm, etter et par kortfilmer og en helaftens dokumentarfilm. Jeg har ikke sett dokumentaren The Arbor, men har forstått det slik at den har en hybridliknende form. The Selfish Giant er på sin side en ren fiksjonsfilm, men formet som en observerende dokumentarfilm. Det finnes noen unntak – særlig i filmens slutt, der vi kommer bak pannebrasken på en av de to guttene – men ellers filmer et håndholdt og hektisk kamera alt som skjer, uten å tolke eller kommentere.

Vi følger de unge utskuddene Arbor (Conner Chapman) og Swifty (Shaun Thomas) i deres fattige hverdag i Bradford, der de strever med å tilpasse seg skolesystemet. Guttene er mer interessert i å jobbe, særlig når de finner ut at det kan være lønnsomt å selge stjålne kabler, og de henger mer hos skraphandleren enn på skolen. De to hovedrolleinnehaverne spiller som om de aldri har vært annet enn virkelige kompiser; støtter hverandre, tuller med hverandre, blir sinte på hverandre. Arbor er kjapp i replikken og beslutningssterk, med Swifty som beroligende motpart.

For Arbor og Swifty handler livet utelukkende om handling: arbeide og/eller stjele for å tjene penger, slik at hverdagen kan bli bedre. Det virker som om motivasjonen er å føle seg nyttig, men ved å tjene penger hjelper de også sine respektive familier. Det er interessant hvordan guttenes miljø har et førindustrielt preg: de bruker hest og kjerre for å frakte materiale, bruker nevene når de jobber, og bortsett fra et bærbart videospill er det ingenting i hverdagen deres som vitner om teknologiske fremskritt. Dette understrekes når strømmen fra et av guttenes hjem forsvinner, på grunn av ubetalte regninger.

Hos skraphandleren Kitten (Sean Gilder) får Arbor og Swifty muligheten til å arbeide, i tillegg til å veksle kabler og annet tyvegods mot penger. Men Kitten gir ikke ved dørene og presser guttene til å øke risikoen når de stjeler, til dels fordi Arbor har rotet til en avtale. Her skjer det et vendepunkt i The Selfish Giant, men det kommer fryktelig sent, og frem mot dette følger vi egentlig bare de to hovedpersonene i den samme, innbitte tralten. Opptakten til slutten føles mer som et akutt behov for å sette punktum, enn noe som henger sammen med resten av filmen.

The Selfish Giant mangler noe så grunnleggende som en dramaturgi; den bare går og går, til den når et punkt der man ikke lenger øyner håp om noen utvikling. Dette er utvilsomt en del av filmens sosialrealistiske embryo, men det er ikke nok. Etter hvert begynner den å likne en britisk provinsvariant av en av disse reality-seriene fra USA, der folk leter etter antikviteter og auksjonsmateriale på skraphauger, i garasjer og liknende. Bildene uttrykker for lite og fortellingen mangler fremdrift. Ligger det mer mellom linjene? Kanskje, men det er underkommunisert, på grensen til det ikke-eksisterende.

At det overdrevne dokumentaruttrykket blir et minus skjer imidlertid ikke før det har gått en stund. I begynnelsen av filmen skapes en sterk og energisk skildring av Arbors temmelig hissige ADHD, der Conner Chapman virkelig setter tonen for sitt imponerende skuespill – ikke minst alderen tatt i betraktning. Hans uoppmerksomhet og rastløsthet er uhyre overbevisende, og dokumentert av det anmassende kameraet får det hele et voldsomt og uttrykksfullt preg. Det spilles videre på sykdommen i resten av filmen, men i mer nedtonet grad. Når Arbor tar pillene sine later det til at hans evigvarende energi og tilstedeværelse gir en positiv effekt under arbeidet, og han viser seg dessuten som en forretningsspire som ikke lar seg lure så lett.

Filmens oppjagede tempo roes av og til ned med noen stille landskapsbilder, der vi får se store kjernekraftverk og strømmaster. Forsøker Barnard å fortelle oss noe om det moderne samfunnet guttene lever i, som de forsøker å utnytte til sin fordel, uten egentlig å være en del av? Etter hvert blir skraphandleren Kitten konfrontert med hvorvidt han bedriver god, gammeldags utbytting av arbeidere, og attpåtil av to unge gutter. Her ligger kanskje tittelens kobling til Oscar Wildes eventyr: er det Kitten som er den egoistiske kjempen? Det er vanskelig å svare på, for han sørger også for å ta guttene inn i varmen – om enn på kjølig vis – mens skolen vender disse to som allerede er utstøtt ryggen. Ikke minst representerer veddeløpshesten hans noe fint og annerledes guttenes hverdag; et dyr som særlig Swifty får god kontakt med, og som han etter hvert får tillatelse til å råde over.

Problemet er at plottlinjen med hesten, i likhet med mye annet i filmen, blir så flyktig og midlertidig at opplevelsen uteblir. Ja, det er realistisk, men realismen tappes etter hvert for kraft og blir fånyttes, for minneverdig er det ikke, det vi ser. Formen har ikke sterk nok kraft i seg selv til å bære filmen.

The Selfish Giant har et voldsomt driv, men mangler en drivkraft. For meg blir den et godt eksempel på at en film av og til er helt avhengig av et stramt manus, med rollefigurer som utvikler seg – uavhengig av hvor troverdig de er spilt.