Benh Zeitlins debutfilm har stort sett fått gode til panegyriske anmeldelser både i Norge og i utlandet. Mange har påpekt den magiske realismen uten å utdype det ytterligere. Hvilke aspekter er det egentlig som gjør den så interessant?

Det er alltid vanskelig å gå upåvirket inn i en film som har fått så mye skryt, men jeg hadde bevisst unngått å lese om den på forhånd – bortsett fra rammehistorien: den seks år gamle jenta Hushpuppy bor med sin fattige og alkoholiserte far i våtmarksområdene rundt det sydlige deltaet i USA. Mens de kjemper mot orkan og stigende vannstand, løsrives noen forhistoriske dyr fra polbreene i en slags parallell historie. Kanskje er det til og med den smeltende isen som forårsaker flommen? Men mest av alt følger vi Hushpuppy, hennes forhold til faren og hennes søken etter sin forsvunne mor.

Dette høres vel episk ut, og på sett og vis er denne antagelsen riktig. Innpakningen er imidlertid veldig nøktern. Håndholdte kameraer, variabel bildeoppløsning og en tonemiks som tilsynelatende er bevisst forvirret. I midten av det hele står castingfunnet Quvenzhané Wallis som Hushpuppy i den beste barneregien jeg har sett siden Céline Sciammas Tomboy (2011). Her er forundring, overraskelse, sørgmodighet og bestial intensitet uten at det blir melodrama av den grunn. Det er alltid et eller annet off i måten Hushpuppy snakker på, reagerer på, interagerer med andre mennesker på. Nesten som om hun forholder seg til sin egen kausalitet og sin egen lesning av omverdenen. Mest dynamisk er det i samspillet med faren Wink (Dwight Henry) – en type glød du egentlig bare finner hos amatørskuespillere.

Til tross for filmens originalitet, er det ikke til å legge skjul på at det dukker opp assosiasjoner til andre filmer og filmskapere underveis. En av de første referansene som slo meg var To Kill a Mockingbird (1962), en annen oppvekstskildring fra sydstatene. Hovedforskjellen er naturligvis at førstnevnte spisser alle sanselige opplevelser i miljøet rundt barna, mens naturen i Beasts egentlig bare en forlengelse av Hushpuppy selv; et slags organisk omsluttende bakteppe. Likheten ligger i den barnlige transkriberingen av virkeligheten, spesielt i traumatiske øyeblikk (når Boo Radleys tre mures igjen i Mockingbird eller når Hushpuppy gjenskaper historien om sin vakre mor i Beasts). På samme måte som det foregår et skifte i fiksjonsunivers fra oppvekstskildring til rettssalsdrama i Mockingbird, brytes det ruralgotiske, vindskjeve landskapet i Beasts med det kliniske, urbane landskapet i herberget.

Huset de søker tilflukt i minner litt om de forhistoriske villsvindyrene selv.

En annen naturlig parallell er Hayao Miyazaki – spesielt i den tematiske sammenkoblingen mellom de gigantiske, forhistoriske villsvindyrene og Hushpuppy selv. Dyrene viser seg å ha et beinhardt overlevelsesinstinkt under særdeles vanskelige kår, som naturligvis speiles i den lille jenta og farens forsøk på å gjøre henne mest mulig værhard, ja nesten dyrisk. Nå blir det aldri noen spektakulær konfrontasjon mellom dem – tvert i mot møter hun dyrene med et lakonisk «I guess we’re friends, kind of», en slags bekreftelse på et åpenbart faktum uten mer oppstyr enn som så. Slik minner den en del om Miyazakis figurer og konfrontasjoner i filmer som My Neighbour Totoro (1988) og Spirited Away (2001). Spørsmålet er imidlertid om dyrene har noen annen funksjon enn ren karakterspeiling? Hvis filmen er ment å være en slags allegori over orkanen Katrina som herjet New Orleans-området i 2005, representerer de kanskje en slags menneskelig, nasjonal naturkraft som vekkes til live når det virkelig trengs?

Så langt, så godt. Her er stor kunsterisk kompleksitet både på tematisk og audiovisuelt plan. På dette tidspunktet i artikkelen er jeg nødt til å spørre: beveger den meg? Glir den filmatiske briljansen over i emosjonell investering? Beklageligvis gjør den ikke det i særlig stor grad. Jeg skulle så inderlig ønske at den gjorde det, for Beasts of the Southern Wild gjør egentlig ingenting feil. Det er en film man virkelig har lyst til å bli berørt av, slik den åpenbart har berørt et samlet pressekorps.

Men av en eller annen grunn går jeg aldri fra fascinasjon til empatisk innlevelse. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje har det noe å gjøre med de brå toneskiftene – krangler med intimitet, filosofi med observerende realisme, narrative sidespor med kjernescener. Jeg rekker ikke helt å leve meg inn i den aktuelle emosjonelle tilstanden før det plutselig skifter. Jeg rekker ikke å bygge opp nok innlevelse til at katharsis oppstår. Selv ikke i den åpenbart rørende slutten. Jeg slutter aldri å bli fascinert av originaliteten i uttrykket, men får heller aldri satt i gang følelsesregisteret ordentlig. Kanskje er jeg rett og slett en kald og kynisk jævel? Kanskje er det en film som først setter seg etter flere gjennomsyn? Jeg har ikke noe godt svar.

Hushpuppy oppsøker bordellet for å finne sin mor. Produksjonsdesignet minner tidvis om Jean-Pierre Jeunet.

Det samme gjelder musikken, skrevet av Zeitlin selv i samarbeid med Dan Romer. Som veldig mye annen filmmusikk om dagen, opererer den i et minimalistisk Philip Glass-landskap med instrumenteringer som heller mot cajun, zydeco og annen lokalkoloritt – mandoliner, strykere, celeste, en og annen blåser. I all hovedsak er den monotematisk, men temaet arrangeres etter stemningsvalør. I tillegg unngår den å bryte inn i dramatiske høydepunkt, enten det er innklippene av villsvindyrenes ferd eller bruken av kildemusikk under Hushpuppys møte med det som er eller ikke er hennes mor (en sekvens som forøvrig minner mye om Jean-Pierre Jeunets estetikk i Micmacs à tire-larigot [2009]). Særdeles godt spottet, med andre ord. Alt dette er bunnsolid uten at jeg lar meg hengi.

Nå er det alltid fascinerende med regissører som skriver sin egen musikk, enten det er Clint Eastwood, John Carpenter, Robert Rodriguez, Alejandro Amenábar, Tom Tykwer eller Satyjajit Ray. Ikke bare fordi de komponerer god filmmusikk per se, men fordi de er så visjonære at de ønsker å kontrollere hele det audiovisuelle uttrykket. Jeg håper virkelig Zeitlin fortsetter i samme potensielle auteur-gate nå som han har gjort sitt internasjonale gjennombrudd.

La det ikke være noen tvil: Jeg synes Beasts of the Southern Wild fortjener all rosen den har fått av kritikere og publikummere. Det er en perle av en film som bærer sin formidlingsglede tydelig på ermet. Fantastisk barneregi satt inn i en skittenvakker audiovisuell estetikk med både nyanse- og idérikdom i tematikk såvel som karakterdybde. At den ble mottatt mer av analytisk distanse og fascinasjon hos undertegnede enn emosjonell innlevelse får tilskrives andre, foreløpig ukjente årsaker.