Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
«Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).
Omtale
Omtale

Asif Kapadia følger oppskriften tett i sportsdokumentaren Kenny Dalglish

Av Simon Holm 15. mai 2026


«Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).

Kenny Dalglish er en verdig hyllest av en vaskeekte fotballhelt, men uten de originale grepene som løftet Asif Kapadias tidligere sportsdokumentarer.

Allerede fra første scene kan man ense at Kenny Dalglish er mer konvensjonell enn forventet. I Senna (2010), Amy (2015) og Diego Maradona (2019) snakket arkivmaterialet for seg selv, men her er videoopptak og bilder bare illustrasjoner til et intervju med hovedpersonen, der han forteller om oppveksten med utpreget skotsk aksent.

De suggererende sekvensene vi forbinder med Kapadias montasheteknikk uteblir, og ved flere tilfeller må tilskueren bare stole på det som blir sagt om Dalglish sine kvaliteter og prestasjoner. Strukturen og fortellerstilen minner om en traust  TV-dokumentar.

Er Kapadia avhengig av begrensninger for å være god? Amy (Winehouse) og Senna (Ayrton) var av åpenbare årsaker ikke tilgjengelige for intervjuer, og Diego Maradona så upålitelig at alle utsagnene måtte etterprøves.

«Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).

Senna appellerte til flere enn Formel 1-interesserte; Oscar-vinneren Amy og Diego Maradona slo an langt utenfor fanskarene. Jeg har vanskelig for å se for meg at Kenny Dalglish kommer til å nå ut til andre enn fotballidioter – for ikke å si tilhengere av Liverpool.

Kapadias personlige tilknytning til hovedpersonen er en del av problemet. Som livslang Liverpool-supporter er følelsene så iboende og åpenbare at han tar det for gitt at alle sitter fremoverlente på tribunen. Nå har det seg slik at jeg er blant de som har lagt sin elsk på de rødkledde fra Merseyside, og siden mesteparten av filmen foregår på fotballbanen kommer den med underholdningsgaranti.

Kenny Dalglish er en kavalkade av høydepunkter fra Dalglishs karriere som spiller, trener og spillende trener. Det sjarmerende smilet hans sitter løst i alle målfeiringene, og en trenger ikke å selv ha opplevd denne æraen for å bli lengselsfull. Kvaliteten på spillet er mye lavere enn i dag, men til gjengjeld er spillerne utpreget menneskelige. Det er ren lidenskap vi får se her, ikke noen merkevare slitt i stykker av kapitalisme.

«Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).

Historien tar en brå vending idet Hillsborough-katastrofen inntreffer. 97 Liverpool-supportere mistet livet som følge av overfylte tribuner og manglende nødutganger. Fansen fikk skylden av presse og politi, og det tok flere tiår før myndighetene anerkjente de etterlattes sak. Dalglish deltar i kampen fra start til slutt, og her begynner filmen å skille seg fra en «alminnelig» sportsdokumentar. Heltestatusen i Liverpool oppsto med bakgrunn i det sportslige, men det er rollen han spilte i etterkant av ulykken som gjør ham uovertruffen som ikon.

Da Thatcher og lakaiene hennes både støttet opp under og tjente som informanter for det svertende narrativet som The Sun fabrikerte og annonserte som «THE TRUTH», ble det ansett som en naturlig utvikling av mange scousere. Både politiske handlinger og personlige uttalelser hintet sterkt til at «jernkvinnen» anså innbyggerne i de nordlige arbeiderklassebyene som mindreverdige. Om dette skyldtes uvitende forsømmelse eller ren ondskap er vanskelig å svare på, men resultatet var i alle fall at lokalbefolkningen følte seg nedprioritert og demonisert allerede før de ble anklaget for å ha forårsaket noe de selv var ofrene for.

Dette plasserte Dalglish i en situasjon der han gjorde oppstand på vegne av en hel landsdel. Han brukte midlene han hadde til rådighet til å konfrontere maktmisbrukere og hegne om et sårbart lokalmiljø. Strekene blir tykke når filmen tegner opp skytsengelen Dalglish, som med fordel kunne fremstått mer kompleks.

«Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).

Kapadia har vært tydelig på at han har ønsket å lage en film om Dalglish, ikke Hillsborough, men det lar seg selvfølgelig ikke gjøre; da han sa opp jobben som Liverpool-trener i 1991, oppga han katastrofen som den viktigste årsaken. Kapadia behandler materialet med respekt og unngår å redusere hendelsen til Daglish sin fortelling, men han kunne med fordel viet mer tid til å undersøke nyansene i etterspillet og analysert «Kenny King» sin funksjon.

Når det er sagt, føles det jo litt påtatt å etterlyse kritiske perspektiver når idrettsgleden skinner så sterkt. Dessuten er Kenny Dalglish en ekstraordinært talentfull, jordnær, empatisk, omsorgsfull og sjarmerende person.

Denne gangen har ikke Kapadia lykkes med å finne en form som løfter materialet til å bli noe mer enn en oppskriftsmessig sportsdokumentar, men som sådan er Kenny Dalglish verdt å få med seg for fansen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

«Tre fedre» (Bilde: Indie Film)
Analysen

Analysen: Tre fedre (2025)

Av Gunnar Iversen

«Trango» (Bilde: © Carvasal Film, Field Productions, Norsk filmdistribusjon)
Analysen

Analysen: Trango (2025)

Av Bjørn Sørenssen

«Afternoons of Solitude» (Foto: Andergraun Films. Courtesy of Grasshopper.)
Omtale

Blodsprutende dødsdans: Afternoons of Solitude [2]

Av Lars Ole Kristiansen

Analysen: Mina og røverne (2024)
Analysen

Analysen: Mina og røverne (2024)

Av Ylva Jonsdatter Haagensen-Løkke

Fra traileren til «One to One: John & Yoko». (Foto: Dogwoof)
Omtale

Flashback i fragmenter: One to One: John & Yoko

Av Hedda Robertsen

«Orwell: 2+2=5» (Bilde: Another World Entertainment)
Omtale

Alle tiders håpløshet: Raoul Pecks Orwell 2+2=5

Av Sigrid Elise Strømmen

«The Long Road to the Director's Chair» (Bilde: Viafilm)

«En tidsreise og hyllest til kvinnelig mot» – en samtale med Vibeke Løkkeberg om The Long Road to the Director’s Chair

Av Maria B. Simonsen

«Memoir of a Snail» (Bilde: Arthaus)
Omtale

Øyne på stilk: Memoir of a Snail

Av Hedda Robertsen

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Omtale

«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance

Av Karsten Meinich

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads
Omtale

Lukket kontorlandskap i forsikringsthrilleren A Monster with a Thousand Heads

Av Sveinung Wålengen

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet?
Omtale

We Live in Public – en Citizen Kane for 00-tallet? [2]

Av Eirik Smidesang Slåen

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd
Omtale

Kostymedrama på autopilot i Thomas Vinterbergs Far from the Madding Crowd [1]

Av Benjamin Yazdan

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs
Omtale

The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs [8]

Av Lars Ole Kristiansen

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner
Omtale

Tause skrik fra Middelhavet: Havet brenner

Av Benjamin Yazdan

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet
Omtale

Spinnvill selvbravur i Christopher Nolans Tenet [3]

Av Thor Joachim Haga

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien
Omtale

Verden er ikke min – en tekst på tur langs Hjortestien [2]

Av Tarjei Sandvik Moe

Se alle
Ill.: «Kenny Dalglish» (foto: Selmer Media / Altitude).

Simon Holm (f. 1996) har mastergrad i filmvitenskap fra Høgskolen i Innlandet og arbeider til daglig som medielærer.

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies