Oppfølgeren til Pixars Monsterbedriften (2001) innfrir med solid historiefortelling, flott animasjon og sjarmerende detaljrikdom. Men filmen er også symptomatisk for idékrisen animasjonsstudioet befinner seg i. 

Monsteruniversitetet er regissør Dan Scanlons (storyboard-tegner på Biler 2 og Toy Story 3) spillefilmdebut for Pixar, og som tittelen antyder er dette en forløper til hendelsene i originalfilmen. Der eneren var satt til monsterbedriften og fulgte de ferdigutdannede monstrene Mike og Sullivan, sentrerer Monsteruniversitetet seg i større grad rundt Mike, og løsriver ham dermed fra den litt comic relief-aktige sidekick-rollen han hadde i den første filmen.

Nå bevitner vi en slags løssluppen bildungsroman fra universitetet hvor monstrene lærer seg å bli profesjonelle skremmere – og tidvis klarer filmen også å frigjøre seg fra ”en gang var de faktisk rivaler”-premisset. Plottet er en ganske konvensjonell underdog-historie, hvor de to hovedkarakterene stryker i første semester, blir kastet ut av programmet, og øyner et håp om å komme seg inn igjen, via en omfattende skremmekonkurranse.

Pixars klassiske kjennemerker er umiddelbart gjenkjennbare. Animasjonen er sedvanlig prikkfri, enn om ikke hakket for klinisk og trygg der Monsterbedriften i større grad kledde stiluttrykket på en renskåret, byråkrataktig måte. Kontrasten til den faktiske beskjeftigelsen på bedriften – skremming av barn for å generere elektrisitet – uteblir på universitetet, sannsynligvis fordi filmskaperne antar at vi allerede kjenner til dette premisset. De små detaljene er slående som alltid; monstrene er nesten like fantasifulle som sist, og de ulike scenarioene på universitetet og de tilhørende områdene byr på mye visuell komikk. Siden vi har sett hvordan Pixar kan leke med retrospektiv fortellerteknikk, fremstår historiefortellingen som klassisk og traust, men den fungerer godt med studieløpet som bakteppe. (Skuespillerne som gir norske stemmer til rollefigurene gjør for øvrig en flott innsats.)

Men før som siden: Det er skuffende at det i det hele tatt lages en oppfølger. Samtidig er det enkelt å forestille seg argumentene bak beslutningen. Motivasjonen bak å sette en Pixar-oppfølger i produksjon er – sannsynligvis – en salig blanding av kapitalinteresser (fjorårets Modig tjente inn omlag halvparten av selskapets mesttjenende film på kino, Toy Story 3) og gjenkjennelsesfaktoren øker sannsynligheten for en suksess. Nettopp det siste står sentralt i tilfellet Monsteruniversitetet, ettersom den første filmen i sin tid både var svært innbringende og godt likt av kritikerne. Den er også, med unntak av den tredje Toy Story-filmen, Pixars mest ”barnevennlige” siden Biler og Biler 2.

Pixar skal riktignok berømmes for ikke å gå den konvensjonelle oppfølgerens vei, hvor alt som fungerte i eneren skal opphøyes til det ekstreme. Men campus-settingen er ikke spesielt nyskapende, tross den fine fargekoloritten og detaljrikdommen, og man kan spørre seg om det faktisk ville ha vært mer dristig å legge handlingen til samme miljø som i originalen, all den tid universitetet tilsynelatende er uforandret fra bildene vi kjenner så alt for godt fra tusen andre filmer, bare i animert drakt.

Dessuten uteblir spenningen mellom menneskene og monstrene i størsteparten av filmens spilletid. Harmony Korine står for all del ikke bak spakene i Pixar (heldigvis), men hvorfor gjøres det eksempelvis ikke mer ut av sekvensen hvor den mildt sagt keitete gruppen til Mike og Sullivan ankommer en husfest? Den hypermaskuline dubstepen og frat boy-estetikken er i aller høyeste grad til stede, så hvorfor ikke ta dette et steg lengre? Mangelen på vilje til å være mer subversive i leken med den amerikanske universitetskulturen berører et sentralt paradoks ved ankepunktet mot Monsteruniversitetet.

For på den ene siden er filmen befriende fri for in-jokes til et intendert ”voksent” publikum, forkledd som platte populærkulturelle referanser. Her lykkes Pixar med å skape en gjennomført barnevennlig film hvor den barnlige komikken også kan kommunisere med den eldre seerskaren. Men dermed går også appellen fra fantastiske Wall-E og Se opp tapt; filmer som overskrider det gamle dogmet om den kommersielle animasjonsfilmen som barnefilm i første rekke og dernest noe voksne «også kan sette pris på». Det er ingen grunn til å tro at latterkulene ikke skulle kunne sitte like løst blant barna om Monsteruniversitetet var en film med større tematisk alvor.

I så måte blir en scene mot slutten bare et flyktig glimt av hva Pixar egentlig kunne ha fått til med denne oppfølgeren til en av sine mest elskede filmer; Mike og Sulley sitter ved vannkanten, og i et lite øyeblikk er dialogen plutselig preget av et slags eksistensielt alvor. Hvis Monsteruniversitetet vil si noe om identitet i ung voksen alder, er det akkurat slike øyeblikk som bør tas vare på og utbroderes. Det er ikke tilfeldig at scenen kommer når monstrene har tatt steget ut i menneskenes verden – i originalfilmen var det nettopp scenene mellom Sulley og den lille jenta som fungerte aller best.

Monsteruniversitetet er på ingen måte slett arbeid, men det har et snev av resignasjon over seg å fortsette hyllesten av Pixar-filmenes tekniske kvaliteter, all den tid vi i snart tyve år har fått bekreftet at studioet gang på gang evner å levere den mest imponerende dataanimasjonen. At de kan fortelle en historie bedre enn de fleste konkurrentene begynner å bli en etablert sannhet, gjentatt til det kjedsommelige.

Derfor kan jeg ikke konkludere med at Monsteruniversitetet er et like verdig bidrag til filmografien som allerede nevnte Se opp og Wall-E – eller, for den saks skyld, all den tid det er en film med store mangler, Modig. Den er ikke innovativ nok fra et studio hvis aller fremste kjennemerke strengt tatt har vært nytenkning på et felt hvor de fleste andre gjentar seg.

Monsteruniversitetet er ikke kjedelig, målt i underholdningsverdi, men i et animasjonshistorisk perspektiv kommer den til kort når den tråkker i oppfølger-fellen; ikke fordi den følger de gitte ”reglene” for en kommersiell oppfølger, men i kraft av å være nettopp dét – en oppfølger. Det er ikke dette Pixar bør gjøre. Dessverre er også en oppfølger til et av studioets etter mitt syn svakeste originalkonsepter, Oppdrag Nemo, på vei. Om kunstnerisk stillstand er målet, har Pixar dessverre snart stoppet opp.

*

PS: Kortfilmen Den blå paraplyen – som vises før Monsteruniversitetet – er milevis fra Pixars beste i formatet, men rommer en fin homage til Lamorisses Den røde ballongen, og den fotorealistiske stilen er imponerende. Konseptet om bybildet og arkitekturen som noe levende er gjerne noe jeg ser Pixar bygge videre på i en langfilm.