Jeg føler jeg har sett denne filmen hundre ganger før. Så stereotypiske er karakterene, så forutsigbart er plottet. Jeg elsket regissør Andrea Arnolds forrige film, og skuffelsen var derfor stor da jeg gikk ut av salen etter endt visning på hennes nyeste; Fish Tank. Red Road var både forfriskende og annerledes, med et fotoarbeide som virkelig ønsket å by på noe kreativt og et plot som på kløktig vis blandet elementer fra en skikkelig ubehagelig thriller med et dypt menneskelig drama om ensomhet og desperasjon. Et gnistrende drama av den sjeldne sorten.

Men der Red Road altså bød på noe nytt, følger Fish Tank en atskillig mer standardisert historie om en neglisjert og problematisk 15-åring, som i møte med morens kjæreste opplever nye sider ved seg selv. Veien til selvinnsikt går via de sedvanlige omveiene med alle de klisjéer slike britiske sosialrealistiske drama så altfor ofte tyr til. Det hjelper heller ikke spesielt at Arnold setter sin historie til et forstadslandskap vi har sett portrettert til det kjedsommelige i utallige lignende historier. I kontrast til det Glasgow hun så ubehagelig fascinerende kledde av i Red Road, bidrar settingen denne gangen ytterligere til å gi filmen et preg av resirkulering. Resultatet er at jeg etterhvert falt fullstendig ut av filmen, og med det visnet enhver interesse for stakkars, lille Mia.

Kritikerne har for det meste rost denne filmen opp i skyene, og den får sikkert både 5ere og endog et par 6ere i norske aviser. Hvorfor forstår jeg naturlig nok ikke, men jeg så denne filmen sammen med store deler av Montages-staben og etter deres reaksjoner å dømme vil mange oppfatte dette som en både sterk og engasjerende historie. Det er den da sikkert også – den er ihvertfall utvilsomt realistisk og alt det der. Men når Arnold velger å adaptere et allerede klisjébefengt manus med et visuelt uttrykk så til de grader preget av veletablerte konvensjoner, ja da ble for meg ikke resultatet annet enn blodfattig og tafatt. Og selv om kritikerroste, BAFTA-vinnende debutant Katie Jarvis er riktig så god i hovedrollen, er hun vel først og fremst et eksempel på vellykket naturalistisk skuespill i stødig regihånd. Ingenting galt med dét selvsagt, men det redder dessverre ikke helheten. Ei heller Michael Fassbender; kanskje Europas mest interessante mannlige skuespiller om dagen, greier å tilføre noe farge til pappfiguren han er satt til å spille.

Jeg kan ikke advare deg mot å se denne filmen – til det er min mening i et altfor stort mindretall. Jeg kan bare krysse fingrene for at Arnold forlater forstaden i neste film – og at hun får et atskillig mer komplekst og originalt materiale å bryne det store talentet sitt på.