Polytechnique tar utgangspunkt i en skolemassakre som fant sted på Montreals polytekniske høgskole 6. desember 1989. Drapsmannen Marc Lépine hevdet at målet var et hevnoppgjør med feminismen, som han mente var ansvarlig for å ha ødelagt hans oppvekst. Filmen hadde sin internasjonale premiere under Cannes-festivalen i 2009, etter å ha fylt kinosalene i hjemlandet Canada i flere måneder.

Jeg har venner som ser film ene og alene om tittelen starter med Harry Potter, andre som er våkne nok til å falle for en spesifikk skuespillers navn på plakaten. Mer interessant er allikevel den delen av vennegjengen som velger å se en film utelukkende basert på at den er distribuert av Arthaus. Og kanskje er det ikke så rart, – stiftelsen har siden etableringen i 1992 posisjonert seg som en uvurderlig bidragsyter til det som ellers ville vært en atskillig flauere filmflora på norske kinoer.

Kanskje var det derfor jeg ble så frustrert da jeg etter 10-12 minutter av Polytechnique begynte å ane duften av et skikkelig illeluktende stykke film. At stanken bare vokste og vokste ettersom minuttene sneglet seg avgårde, gjorde ikke ting bedre. Hvorfor Arthaus har valgt å ta inn denne filmen er meg komplett uforståelig, vel vitende om alle de andre titlene som aldri kommer seg på norske kinoer. Det kan umulig handle om filmens kommersielle potensiale, ei heller dens opplagte kvaliteter? For misforstå meg rett – Polytechnique er ikke en dårlig film fordi den provoserte meg i innhold eller budskap, men mest av alt fordi den rett og slett er så til de grader amatørmessig formulert. Regissør Denis Villeneuve lar seg fra første innstilling blende av sin egen svart/hvitt-estetikk, og mister raskt innsikten i hva slags historie de ellers unektelig vakre bildene var ment å akkompagnere. Riktignok starter det både smart og engasjerende, men snart avsløres et syltynt manus som mest av alt virker som et utkast til en novellefilm av typen eksamensfilm. Når han så attpåtil tillater seg å bruke store deler av andreakten på en fullstendig unyttig karakters forhistorie, leker han med en type dramaturgi som bare Quentin Tarantino slipper unna med i dagens filmlandskap. Vel, å kalle det filmatisk lek er for snilt – for påfunnet er der ikke fordi Villeneuve er en nyskapende regissør, men fordi historien hans ikke henger sammen. Grepet er fullstendig mislykket, og om ikke publikum forlengst har vendt filmen ryggen, skal det mye til at de fortsatt gidder å bry seg etter dette.

Resultatet er en film som for det første mangler fullstendig rytme, dynamikk og fremdrift, men hva verre er – er blottet for ethvert element av fungerende historiefortelling. Så hjelper det selvsagt ikke at den til syvende og sist fremstår som direkte spekulativ, omhandlende en grusom skolemassakre som fant sted i Montreal i 1989. Når Villeneuve på slutten av filmen dedikerer sitt pretensiøse, estetiserte oppgulp til ofrene for tragedien; hvert enkelt navn pent lagt i en egen liten fade, ja, da vrengte det seg i magen min.

En interessant parallell til både tematikk og bruken av oppstykket dramaturgi er selvsagt Gus Van Sants Elephant, en film som i sin tid møtte både hatske og positive reaksjoner. Polytechnique har da også fått mye av den samme schizofrene mottakelsen ute i verden, og også her i Norge. Nettavisens Aleksander Huser er kanskje mest rosende, og gir filmen en 5er med utsagnet «filmen er lekkert fotografert i sort/hvitt, uten at fraværet av blodrødt gjør opplevelsen mindre opprivende. Snarere gir den estetiske distansen paradoksalt nok en større nærhet til hvordan det må være å oppleve noe så uvirkelig». Dagsavisens Espen Svenningsen Rambøl er vel så imponert: «Det føles feil å beskrive en film med dette temaet som vakker, men Polytechniques vinterkalde, svarthvite filmfoto er virkelig elegant, uten å gå på akkord med det rystende innholdet.»

Jeg har vanskelig for å si meg enig i noe av innholdet i de tos anmeldelser, rent bortsett fra at Villeneuve utvilsomt har laget «en vakker film om et grusomt tema», og andre anmelder-floskler – da forutsatt at vi kun snakker om bildene. For selv om det er umulig å ikke la seg engasjere når en gruppe kvinner meies ned av massedrapsmannen, dannes ikke disse følelsene på grunn av velfungerende dramaturgi eller velregisserte scener, men fordi det aldri er spesielt behagelig å se andre mennesker lide. Jeg vil derfor påstå at Villeneuve slipper billig unna med sitt lettkjøpte drama. Kontrasten til nevnte Elephant kunne forøvrig heller ikke vært større – der Van Sant med bevisst hånd iscenesetter den ene uforløste sekvensen etter den andre i lange kjøringer for å vise deg grusomhetenes irrasjonalitet, er Villeneuve mest av alt opptatt av hvor fint snøen faller utenfor vinduet til den polytekniske skolen. Noen funksjon utover det estetiske har ikke snøen.

Så hva ser da Arthaus i denne filmen? Er det kanskje nettopp Denis Villeneuve? Hvis sistnevnte er tilfelle, er det da fordi distributøren i sin iver etter å utvide det norske folks filmhorisont har tenkt at en ny film av regissøren uansett er interessant med tanke på hans øvrige imponerende filmografi? Ønsker de å tilby norske cinefile å kunne følge spennende regissører i tykt og tynt? Det er en besnærende tanke, og berømmelsesverdig om så er tilfelle, for Villeneuve er utvilsomt en av Canadas mest spennende filmskapere – kanskje mest kjent for den ganske så briljante Maelström. På fjorårets kortfilmfestival i Clermont-Ferrand ga han sågar co-redaktør Karsten og meg en av våre største filmopplevelser med kortfilmen Next Floor.

Nei, det virker ikke sannsynlig at canadierens navn alene har fått pengene til å flakse over salgsbodene under filmfestivalen i Cannes i fjor. Til det er det for mange filmer av atskillig viktigere filmskapere der ute som hverken Arthaus eller andre tar inn til norsk distribusjon. Betyr det at de mener dette er en god film? At Polytechnique faktisk hører hjemme på distributørens ellers for det meste ganske så plettfrie vandelsattest? Det lover isåfall ikke godt for en distributør som altså er i den særposisjon at publikum ser filmer basert på logoen deres. En logo som for mange betyr at filmen er verdt å se, på samme måten som du stoler på personalet på Vinmonopolet eller de som jobber på apoteket. Den typen tillitserklæringer er få forunt å oppleve her i landet – det burde skjerpe sansene betraktelig når Arthaus drar på handletur.