Tre kvinnelige regissører dominerte filmåret 2009, og satte med det forhåpentligvis en standard for kvinners posisjon i filmbransjen i årene fremover. Kathryn Bigelow dro med seg det meste av priser for sin briljante The Hurt Locker, og kronet det hele med en Oscar for beste regi. Andrea Arnold bekreftet det alle håpet etter 2006s Red Road, og vant sin andre jurypris i Cannes med Fish Tank. Lone Scherfig på sin side var sannsynligvis bare et par millimeter unna en Oscar-nominasjon for sitt arbeid i An Education.
Så hva har vi i vente fra de tre regissørene?
Bigelows neste prosjekt er naturlig nok det som har fått mest oppmerksomhet så langt, og ryktene svirret lenge om at hun skulle ta over en av de mange planlagte Marvel-adaptasjonene. Men gudskjelov har hun bedre teft enn som så, og velger isteden å fortsette utviklingen av et prosjekt vi skrev om første gang i august, Triple Frontier, som Bigelow og The Hurt Locker-manusforfatter Mark Boal har holdt på med en stund. Filmens tittel tilsier at handlingen vil utspille seg i eller rundt la triple frontera; grensen mellom Argentina, Brasil og Paraguay. Et av klodens mer beryktede steder hva angår organisert kriminalitet, men også etter sigende et arnested for terroristgrupper som Al-Qaeda. Boals manus tar utgangspunkt i sistnevnte, og skal blant annet fokusere på hvordan området står for mye av finansieringen av slike nettverk. Alle nøkkelfunksjoner fra The Hurt Locker-staben er med, noe som alene selvsagt sender forventningene i taket.
Før innspillingen av Triple Frontier, skal Bigelow også regissere piloten til HBO-satsingen The Miraculous Year, etter et manus av Gladiatiator/Sweeney Todd/The Aviator-forfatter John Logan. Handlingen spinnes rundt en smågal Broadway-produsent, og skal være et livlig innblikk i en New York-familie av det mer snodige slaget. En total kursendring for Bigelow der altså, og det blir spennende å se både hva det visuelle og narrative universet vil bli i Bigelows regi. The Hollywood Reporter har mer info om prosjektet.
Det er langt fra Sør-Amerika og New York til 1800-tallets tåkelagte myrer og gotiske herregårder i England, men det er dit Andrea Arnold skal ta oss med når hun gjør sin adaptasjon av Emily Brontës Wuthering Heights (Stormfulle høyder). I vår Fish Tank-podcast krysset jeg fingrene for at Arnold med sitt neste prosjekt skulle forlate forstadshelvete, sosialrealisme og arbeiderklassemiljøer, og isteden teste seg på noe helt nytt. Jeg får altså ønsket mitt oppfylt, selv om Brontës tekst selvsagt åpner for et videre fokus på samfunnsklasser og sosiale forskjeller. Skulle historien være deg fullstendig ukjent, kan jeg fortelle at det er et storslått kjærlighetsdrama med komplikasjoner, hemmeligheter, sjalusi og lidenskap som britiske romaner fra denne perioden vanligvis rommer. Allikevel er det mange elementer av særegenhet i romanen, kanskje spesielt fortellerstrukturen som har to stemmer og den mystiske, tidvis direkte uhyggelige stemningen som romansidene bærer på.
Jeg skal ikke nekte for at jeg er skeptisk til å se Arnold håndtere et kostymedrama av det mer klassiske slaget, ikke minst med tanke på hvor visuelt nedtonet begge hennes tidlige filmer er. Samtidig har hun et sjeldent godt håndlag med skuespillere, og den røffe stilen både i de visuelle og skuespillertekniske disiplinene, kan gi en original vri på kostymedramaets ofte konvensjonelle uttrykk. Premiere er forventet til neste års Cannes-festival, og castingen pågår i disse dager med Kaya Scodelario allerede hentet inn til hovedrollen som Catherine Earnshaw.
David Nichols har selv gjort adaptasjonen når Lone Scherfig tar hans siste roman One Day til lerretet. Anne Hathaway og Jim Sturgess er allerede castet som vennene Emma og Dexter. De to tilbringer natta sammen etter uteksaminering fra universitetet i Edinburgh i 1988, og handlingen sentrerer rundt vennskapet de utvikler. Hvert eneste år den 15. juli møtes de to, – aldri før eller etter, men historien fortsetter helt frem til våre dager. Sjangermessig kan dette fort bli en romantisk komedie, men romanen er først og fremst en skildring av ensomhet og skjebnens absurditeter. Tar du deg en tur til forfatterens hjemmeside, kan du finne ut mer.
Den narrative rammen alene åpner for mye potensielt fascinerende visualitet, og med to så solide skuespillere ombord, blir det også sannsynligvis riktig så engasjerende. Scherfig har også en veldig spesiell sans for humor, noe hun demonstrerte både i Dogme-filmen Italiensk for begynnere og ikke minst i Wilbur Wants To Kill Himself. One Day åpner for mye av det samme (uten å spoile romanens handling) i krysningspunktet mellom de to hovedpersonenes etterhvert så diametralt forskjellige liv, og blir forhåpentligvis like mangfoldig som hennes straks kinoaktuelle film An Education.
Forhåpentligvis blir festivaler og utdelinger i 2011 like kvinnedominert som fjoråret.