Oslo Pix 2018: Nojet, en kvinne i sin beste alder, befinner seg brått i Stockholm, etter å ha tilbrakt de siste 25 årene langs spanskekysten, henslengt på solstoler, omgitt av saltvann og harry gullsmykker.
Men nå er altså faren som har skjenket henne luksuslivet død, og Nojet blir nødt til å ta seg av hans gigantiske mursteinskloss av et eiendomskompleks i Stockholms råtnende hjerte. Og det å «årne opp» i lyssky leieforhold, kontrakter og forsikringer, skal vise seg å være alt annet enn enkelt.
Nojets mildt sagt eksentriske halvbror og hans like underlige sønn har gjort pent lite ut av sine roller som vaktmestere for å forhindre bygget i å forfalle, ei har de sørget for å gjøre en eneste kontrakt lovlig.
Hennes gamle venn, og familiens advokat, Lex – som driver med musikkproduksjon på si og forsøker å organisere en galla for hjemløse – blir en slags rådgiver. Derfor har han blant annet alliert seg med Don Bennochi, en autentisk artist med rare øyenbryn som beskrives slik av svenske Expressen: «Under 90-talet var Don Bennechi mer känd i pressen för sitt stormiga kärleksliv än för sin musik. Han hade en uppmärksammad relation med sångerskan Angelique Widengren, 48. De medverkade ofta i tidningsreportage där de bland annat matade varandra med sushi och gjorde plastikoperationer.»
Synes du at omtalen er i ferd med å spore av? Det er i tråd med filmens karakter, ettersom historiefortellingen til stadighet settes på pause, til fordel for sporadiske avstikkere der rollefigurenes bisarre hobbyer og vaner står i fokus.
Lex vet råd, og mener Nojet bør selge det forbannede bygget til en boligspekulant. Det blir ikke helt enkelt når hun utvikler et heller interessant forhold til krabaten med skjorte og stresskoffert, og dessuten viser det seg at broren og sønnen hans slettes ikke er så begeistret for planene.
Regissørene Måns Månsson (Yarden) og Axel Petersén (Avalon) dyrker en estetikk som står i stil til anklagene om at Toppen av ingenting rett og slett er en motbydelig film: Da filmen deltok i hovedkonkurransen under Berlinalen tidligere i år, slet internasjonale kritikere med å avkode filmens frekke og absurde humor, og vendte tomlene ned i avsky.
De motbydelige stilvalgene, den urettferdig bekmørke portretteringen av Stockholm, understreker filmens politiske slagside: Her sitter idiotene på toppen – av ingenting. Og de er like pillråtne og stygge som det man har forestilt seg de gangene man i fantasien har demonisert boligspekulanter og rikinger som ikke rører en finger for å bidra til å gjøre samfunnet bedre. Det blir imidlertid vanskelig å distribuere sympatien vår et annet sted enn hos Nojet, kanskje er det fordi hun dypest sett bare ønsker å være i fred, leve sitt liv.
For i alt det dunkle brenner Nojet som en flamme, spilt av en helt fenomenal femme fatale, Léonore Ekstrand, som evner å bare ta eierskap til så å si alle filmens scener. Ekstrands troverdige, humanistiske portrettering av skikkelsen, spiller sammen med de mange absurde detaljene, på en måte som gjør at Toppen av ingenting fester seg. Det gjør også lydsporet, med Wim Mertens melankolske «Iris» i front, en låt bestående av kaudervelske vers, helt uten betydning.
Toppen av ingenting er en drøy, men sannferdig skildring av en anti-A4-kvinnes liv og leven, hennes krig med realitetene som knuser drømmen hennes: Å være på en sydenstrand med leopard-bikini og bling rundt halsen, smurt godt inn i Piz Buin-sololje med kokoslukt.