Omtale

Mayday, mayday, mayday! Stans Mia Hansen-Løves Maya, jeg vil av

Oslo Pix 2019: Sjelden har en film om å finne seg selv vært mer unødvendig enn Maya. At dette makkverket er signert Mia Hansen-Løve er mildt sagt en kjip overraskelse.

Den franske krigsfotografen Gabriel Dahan (Roman Kolinka) kommer hjem fra Syria til en uortodoks velkomstkomité, i form av blant annet helsemedarbeidere og psykologer. Han har vært i isolasjon, nærmere bestemt som gissel. «Jeg vil ikke være det offeret som går og bærer med seg traumer for alltid» sier han til psykologen, som hevder at skrekken først viskes ut, men omsider vil innhente ham.

Mer rekker hverken han eller vi å tenke over før han gjenforenes med kjæresten – som han egentlig hadde gjort det slutt med. Men det har hun plutselig glemt, der de ligger omslynget på sofaen. Det har gått fire måneder. Borte fra mennesker. Borte fra kjæresten. Eller ekskjæresten. Endrer en slik situasjon – brutal, nådeløs separasjon og avstand, som en revne – relasjonen mellom to mennesker som pleide å være intime med hverandre? Hvordan klarer man å forholde seg til andre mennesker etter å ha vært en fange, blitt holdt som gissel?

Mia Hansen-Løve synes ute av stand til å svare på disse spørsmålene. Til vanlig har hun et varmt, nyansert og detaljorientert blikk på rollefigurene og miljøene hun skildrer, preget av tålmodighet og genuin fascinasjon for menneskelig atferd. Filmspråket skaper en puls som drar oss inn i fortellingene, vi opplever følelsen av identifikasjon.

Maya har imidlertid ingen av disse egenskapene. I stedet for å komme under huden på Gabriel, beveger vi oss lengre unna, etter hvert som klisjeen «hvit mann besøker eksotisk land» blir filmens hovedtema. Idét vi kommer til Goa i India, der Gabriel vokste opp som barn, har jeg allerede falt av flyet. Vel er formålet med turen å holde de indre demonene i sjakk, men den psykologiske innsikten er fraværende.

Innpakningen glinser av sol, takket være Hélène Louvarts (Rosemari, Lykkelige Lazzaro) 35mm-foto, fylt av virvlende filmkorn – som om de er ment å kompensere for de livløse ansiktene. Assosiasjonene blir Instagram-storyen til en forfatter fra Nesodden som aldri trengte ta seg en normal butikkjobb og som er på kostbar ferie for å finne dypet i seg selv, men som aldri rekker å kjenne på en følelse av desperat ensomhet, men snarere en luksuriøs, dekadent og villet ensomhet, en ensomhet der man bare velger seg selv, kjenner på poesien i eget sinn. På et fremmed sted der mange ikke aner hva en slik type frihet er for noe.

Straks Gabriel ankommer Goa møter han Maya (Aarshi Banerjee), datteren til gudfaren hans. Han blir betatt, naturligvis, uten at dette åpner ham for oss som tilskuere. Hadde filmen vekslet mellom hans og hennes blikk, kunne det blitt interessant, men i stedet er hun eksotifisert, noe på avstand. Pen og kjedelig, er hun, akkurat som ham (og sjokkerende dårlig spilt, av en synlig uerfaren Banerjee). Det finnes så mange historier å leve seg inn i og bry seg om, så hvorfor skal jeg bry meg om akkurat denne? Her står ingenting på spill, for Gabriel er hele tiden i besittelse av kontroll, med den ukarismatiske Maya på slep. Jeg er ikke med ham, jeg er ikke med henne, jeg er virkelig ikke med dem, jeg ser , gjennom en kikkert fra noe som føles som et tårn milevis unna.

En ting er at hovedpersonene er like uttrykksløse som de er irriterende pene. En annen ting er at filmens visualitet ikke gjør noe annet enn å få dem til å gløde i takt med omgivelsene, som var det i et feriemagasin. Hvorfor måtte vi dra helt hit, til Goa, hva åpner det opp for Gabriel og oss som trasker etter? Noen gode minner fra fortiden som skal legge en demper på de ytterst traumatiske opplevelsene i Syria? Det blir for enkelt. Danny Boyles adaptasjon av The Beach fremstår som et avgrunnsdypt filmessay om backpacker-mentalitet i sammenligning.

I Hansen-Løves Eden (2014), også med Roman Kolinka i en sentral rolle, føler jeg alltid at noe er i bevegelse, at rollefigurene plutselig kan miste noe de holder mellom hendene. Ikke fordi filmen preges av stor dramatikk – tvert imot kan den beskrives som et møysommelig, nerdete studie av nittitallets klubbscene i Frankrike – men fordi regien hele tiden skaper en følelse av å være intenst til stede – som når en uttrykksfull kamerabevegelse og Daft Punks «Quo Verdis» sammen forsterker fornemmelsen av lengsel, og insisterer på øyeblikket, et der og da. Akkurat sånn var det. I Maya finner jeg ikke så mye som et tilløp til en slik sekvens, fortellingen formidles uten et spor av inderlighet.

En film som på mesterlig vis skildrer en rollefigur fra et privilegert miljø i eksistensiell krisetilstand er Joachim Triers Oslo, 31. august (2011), som lar omgivelsene gi farger og dimensjoner til hovedpersonen, som ikke separerer han fra miljøene og menneskene rundt ham. Vi får også tilgang til Andres gjennom andres blikk, og blir selv aktive, kritiske tilskuere.

Igjen: Hvorfor måtte vi dra til Goa? Hvorfor måtte Gabriel være et traumatisert gissel? Kunne han ikke bare vært en helt vanlig fyr i tredveårene som ønsker å realisere seg selv? Premisset fremstår som en eneste stor avledningsmanøver. Stans denne historien, jeg vil av, tenker jeg – igjen og igjen. Jeg står jo bare og ser på.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>