KI-fabel som bevissthetsstrøm: Gareth Edwards The Creator

The Creator er Gareth Edwards’ mest ambisiøse film til dags dato – med betimelige betraktninger rundt kunstig intelligens (KI). Men den er også en herlig ‘grand folly’, skramlet sammen på en nesten slumpaktig måte.

Noe av det kjedeligste som finnes er å relatere en films innhold til samtidsaktuelle spørsmål (og dermed redusere den til et slags «innlegg» i debatten), men man må i hvert fall poengtere timingen til Gareth Edwards‘ film, ettersom nyhetsbildet den siste tiden har vært preget av bekymringsmeldinger rundt kunstig intelligens. Det gjelder for eksempel den langvarige skuespiller-streiken i Hollywood eller paneler og debatter rundt bruken av kunstig intelligens i musikk, og hvilken effekt dette vil ha på arbeidsmulighetene og spillerommet til «levende utøvere».

Bare så det er sagt, The Creator gjør ikke noe stort nummer ut av disse spørsmålene. I stedet samles de på typisk vis opp i fiktive nyhetsklipp over tittelsekvensen, som del av «første fase» i utviklingen mot helvete. Til gjengjeld handler filmen mer om tidløse og betydelig mer interessante fabuleringer omkring temaet, uløselig knyttet – som de alltid har vært – til science fiction-sjangeren.

Grovt sett kan KI-fortellinger deles inn i to hovedkategorier – apokalyptiske og dehumaniserende. I apokalyptiske fortellinger har alt allerede gått fryktelig galt, eller er i ferd med å gjøre det. Den kunstige intelligensen er en fiende som må bekjempes for at menneskeheten i det hele tatt skal overleve. De er rene antagonister, selv om de nesten alltid stammer fra en form for menneskelig hamartia. Eksempler omfatter Terminator-serien, Hardware, War Games, I, Robot og The Matrix-filmene.

Dehumaniserende fortellinger er ikke fullt så altomfattende i skala (selv om de kan bli det på sikt), og handler mer om etiske og moralske problemstillinger. Hvor går grensen mellom menneske/sjel og maskin? Når begår vi overgrep mot det vi har skapt? Tenk her på Alien/Prometheus-serien (altså underelementet om kunstige intellligenser), Ex Machina, Metropolis, 2001: En romdyssé, Blade Runner, Chappie eller A.I. – Artificial Intelligence, for å nevne noen.

The Creator befinner seg i et krysningspunkt mellom kategoriene. Vi er definitivt i et post-apokalyptisk landskap, i et «Nytt Asia», der mennesker forsøker å bekjempe gjenværende lommer av androider i frykt for nye atomangrep. Samtidig oppstår et intimt drama som utforsker forholdet mellom Joshua (John David Washington) og den lille androidejenta Alfie (Madeleine Yuna Voyles).

I sitt forsøk på å favne om alt dette og mer til, er det det ingen tvil om at Gareth Edwards har begått sin mest ambisiøse film til dags dato – en original historie (vel og merke basert på mange eksisterende troper) med idéer, iscenesettelser og filosofiske dilemmaer av høy kvalitet. Dette er filmens suverene råvarer, hentet fra øverste hylle. Det som imidlertid er litt pussig, er den nesten slumpaktige (eller bevissthetsstrøm-messige) sammenkokingen av ingrediensene. Plutselig fremstår prosjektet mer som en «grand folly» – i seg selv en åpenbar svakhet, men en svakhet av typen det er lett å forelske seg i.

Blant de gode bestanddelene finner vi det visuelle uttrykket. I en slags speiling av det organiske mot det mekaniske, møtes eksotiske jungler og fjellformasjoner i Thailand og enorme bygningsmasser plassert hasardiøst ovenpå og rundt. En naturlig forlengelse og abstrahering, litt som Simon Stålenhags kunst der det teknologiske og fremmede glir inn i det sosialrealistiske og urskandinaviske. Vi får også oppleve et bylandskap tydelig inspirert av Blade Runner i all sin retrotilpassede prakt, med både lys, korn og kaos i sømløs forening – en uttalt referanse både fra Edwards og fotograf Greg Fraser (som tidligere har arbeidet med regissøren på Rogue One: A Star Wars Story).

En annen kvalitet er de epistemologiske spørsmålene Edwards baker inn i fortellingen – noen ganger i altfor korte, men fascinerende øyeblikk (som fabuleringen rundt sinnets mulige etterliv, og aspektet knyttet til dødelighet når biologi og teknologi møtes), andre ganger i lange strekk der det handler mer om kjærlighet og hat på tvers av biologi og teknologi, og i den ugne parallellen mellom menneskenes jakt på androider og imperialistiske invasjoner i vår egen, virkelige historie. Edwards har selv nevnt Apokalypse nå! (1979) som en inspirasjonskilde; visualiseringene av kamphandlingene ligger tett opp mot Vietnam-krigen, eller andre voldelige konflikter der sivilbefolkningen er skvist hjelpeløst i midten.

Og så har vi Hans Zimmers musikk. Som et slags PR-stunt eller relatert eksperiment hadde Edwards i forveien bedt en A.I. om å komponere et partitur i Zimmers stil: «The AI system generated a track that was maybe a 7 out of 10, but in the back of my head I was like, ‘But the reason you go to Hans Zimmer is for 10 out of 10,’» fortalte han i et intervju med MIT Technology. Den levende Zimmer har gjort en fabelaktig jobb – ikke så mye actionsekvensene, men i de mer dempede strekkene i filmen, med nydelige stilreferanser til både Beyond Rangoon (1995) og Interstellar (og et melodramatisk, E.T.-lignende klimaks). Et av årets beste soundtracks, og komponistens beste siden nettopp Interstellar i 2014(!).

Likevel skjer det noe rart når råvarene røres sammen for å bli en helhetlig rett. Noe handler om dramaturgi. Filmen har egentlig et deilig, fremadrettet momentum – en reise-aktig forflytning til nye spennende steder og situasjoner, som mange små «mini-filmer». Men den geografiske forbindelsen mellom dem blir til tider uoversiktlig; den beveger seg egentlig mer i sirkler enn fremover. Det samme gjelder idéenes spillerom; det er for mange og for lite tid til å utvikle dem. Edwards gryte bobler over!

Mye handler også om følelser og melodrama. Da Edwards først kom på banen med undergrunnshiten Monsters (2010), ble mange av oss imponert over filmens vakre, kjølige distanse til sitt eget romveseninvasjon-premiss. Spesialeffektene var stort sett off-screen (også et budsjettspørsmål, selvsagt), actionsekvenser var fåtallige, mens forholdet mellom de to hovedpersonene ble formulert presist, nøkternt og tilbakeholdent. Det samme var egentlig tydelig i Godzilla (2014) – selv om budsjettet nå var mangedoblet. Mange av de store konfrontasjons- og actionsekvensene var filmet på behørig avstand (som den makeløse flyplass-scenen), og ga det hele et grasiøst, langsomt, poetisk preg.

Med andre ord ante vi konturene av et auteur-trekk hos Edwards – et nesten kunstfilmaktig, distansert blikk, satt inn i en blockbuster-setting. Men i The Creator prøver han altså – egentlig for første gang – å utvide repertoaret med mer emosjonelle konfrontasjer og forsoninger, det vil si  intime, mellommenneskelige aspekter som ikke spiller på Edwards’ styrke som filmskaper, i hvert fall ikke ennå. Nå skal han ligge nært. Det kommer særlig til uttrykk gjennom forholdet mellom Joshua og Alfie.

Edwards har selv nevnt Spielbergs E.T. the Extra-Terrestrial (1982) som en annen inspirasjonsskilde (og det merkes i deler av filmen, som slutten), men kanskje enda tydeligere er A.I. Artificial Intelligence (2001). Noen ganger virker det nesten som direkte sitater – androidenes fysiske utforming, en søppelfylling med kasserte maskiner, Alfie som David og Joshua som en slags kombinasjon av Monica og Gigolo Joe.

Problemet er bare at Edwards ikke har den samme melodramatiske teften som Spielberg. Når David endelig viser et følelsesregister for første gang, i skogscenen fra A.I., er det overrumplende og usigelig rørende. Når noe lignende skjer i The Creator, er det absolutt rørende (mye takket være nykommeren Madeleine Yuna Voyles fremføring), men Edwards makter ikke å holde tilbake og presenterer tre-fire lignende scener i det etterfølgende – og effekten krymper. Det samme gjelder egentlig de andre forholdene i filmen også, inkludert Joshuas forhold til Maya (Gemma Chan – i en slags variasjon over rollen hennes fra KI-serien Humans [2015-2018]).

Dette er svakheter ved filmen man er nødt til å ta inn over seg, men som jeg registrerer at mange ekstatiske norske anmeldelser har gjort i liten grad. Likevel er det selvsagt fullt mulig å la seg forføre av en kunstner som har så mye på hjertet, som har så mange fantastiske grunnelementer, men som ikke har samlet dem helt optimalt ennå. Opplevelsen blir nemlig litt som følger:

Et øyeblikk frydes vi av «gamle Edwards», som for eksempel store, skumle objekter skutt på avstand (som det truende, droneaktige romskipet Nomad med sine neonblå skannestriper). Så presenteres en vidløftig idé om kunstig intelligens, enten i bilde eller tale, eller begge deler på en gang. Så kanskje et litt kleint melodramatisk øyeblikk. Deretter et nytt, frydefullt øyeblikk der Edwards presenterer et luftig tilbakeblikk, eller litt ettertenksomhet med voiceover og nydelige Zimmer-akkorder, før litt rotete geografisk forflytning og en ny vidløftig idé. Og så videre.

Det høres kanskje vinglete ut, men filmen lykkes med å vekke begeistring. The Creator er tross alt et hyperambisiøst idémylder fra en (fremdeles) gryende science fiction-mester. What’s not to like?