Det er noe forstyrrende banalt med Ruben Östlunds hyllede Play, fordi det ikke finnes noen mennesker i regissørens filmatiske spill – bare svarte og hvite sjakkbrikker. [23]

Landskapsbildene forfører i den tysk-norske samproduksjonen Nåde, men moralfortellingen er lite troverdig og mangler skikkelig nerve. [3]

Steven Spielbergs dialogdrevne biografifilm om Abraham Lincoln er både typisk og overraskende for dem som kjenner regissørens filmografi. [1]

House of Cards lykkes som en kjølig skildring av politisk maktkamp, og preges av regissør og produsent David Finchers distinkte stil. [6]

Django Unchained antyder en modnere og mindre frenetisk filmskaper, men er likevel smart og skamløst underholdende, og viser at nittitallets store amerikanske auteur ennå er full av barnslig glede og vitalitet. [11]

TIFF 2015: Årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival nærmer seg med stormskritt. I denne artikkelen presenterer vi fem filmer vi mener festivalpublikummet ikke bør gå glipp av.

I disse dager vises Django Unchained for flere amerikanske kritikere. Vi kommer i Tarantino-modus ved å nyte Brian De Palma-sekvensen hans fra Kill Bill Vol. 1.

OIFF'12: Cosmopolis inviterer ikke til en fornøyelig eller umiddelbart givende opplevelse, men helheten er kunstnerisk konsekvent og alltid interessant. David Cronenbergs siste film mørnes etter flere gjennomsyn. [1]

Lindsay Andersons If.... er tydelig inspirert av sekstitallets motkultur, og dens flammende kritikk av det britiske samfunnet er like kraftfull den dag i dag. [1]

OIFF'12: Med Blondie utvider Jesper Ganslandt sitt repertoar, med en frisk og herlig velspilt gjenforeningsfarse, som siver ut i mer konvensjonelle farvann når følelsene skal intensiveres. [2]