Goodbye First Love fikk aldri norsk kinodistribusjon, men er tilgjengelig på video.

*

«It’s so french! The actors are annoying. It’s talky, complacent. I thought it was awful.» Camille og Sullivan, de to turtelduene i Goodbye First Love, diskuterer en film de har sett på kino. Sullivan rister på hodet av jentas begeistring for en fortelling han har sett tusen ganger før.

Er dette en intertekstuell kommentar til filmen de selv bor i? «Fransk film» er liksom en sjanger i seg selv, definert av mennesker som aldri ser fransk film, fordi de tror det er kjedelig og intellektuelt, eller dem som bare går på kino en gang i blant, men som da foretrekker «de gode filmene» – som ofte er franske.

Goodbye First Love er utpreget fransk. En merkelapp jeg også kunne satt på regissør og manusforfatter Mia Hansen-Løves debut, The Father of My Children, eller Summer Hours av ektemannen Olivier Assayas. Tonen er behersket og klok, varm; filmene viser omsorg for alle rollefigurene. Litt pollen fra kjærlighet svever rundt.

Goodbye First Love forteller om den tilsynelatende endeløse romansen mellom Camille (Lola Créton) og Sullivan (Sebastian Urzendowsky). De to må skille lag når Sullivan, som er noen år eldre, drar til Sør-Amerika for å realisere seg selv. Camille etterlates i bunnløs kjærlighetssorg, og hpet om gjenforening frarøver henne ungdomstiden; mens Sullivan opplever den store verden, begrenser Camille sin egen. Moren ser oppgitt på at datteren går inn i seg selv og responderer gledesløst til alle muligheter fremtiden kan tilby henne.

Når Camille påbegynner et arkitektstudie, får hun endelig muligheten til å konsentrere seg om andre ting. Her møter hun den middelaldrende læreren Lorenz (norske Magne Håvard-Brekke). En velkjent og litt klein skikkelse; den eldre og erfarne som kan veilede den unge til å høste viten over glass med rødvin. Men takket være Hansen-Løves regi, blir han aldri en karikatur, men et menneske som er oppriktig interessert i Camille.

Spøkelset er Sullivan. Når Camille tilfeldigvis møter moren hans på bussen, drister hun seg til å utlevere kontaktinformasjon, og den begravde kjærligheten vokser seg frem mot overflaten. Goodbye First Love følger en velkjent formel, men scenene er livskraftige.

Sebastian Urzendowsky er karismatisk og sjelfull i formidlingen av Sullivans konfliktfylte følelser, og Lola Créton lever opp til potensialet hun viste i Catherine Breillats Bluebeard. Créton har ikke det største registeret å spille på, men ansiktet hennes rommer en sårbarhet som overbeviser. En rekke situasjoner som ellers kunne fortonet seg platte og stive, løftes av små fakter.

Det er tydelig at Camille representerer noe uskyldsrent for Sullivan, og for henne er han følelsen av kjærlighet. Goodbye First Love stiller spørsmål rundt hvorvidt en ubalansert relasjon er mulig, uten å gi entydige svar.