Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.
*
TIFF 2013: James Marshs Shadow Dancer vinner ikke terreng i originalitet eller som makeløs filmkunst, men er overraskende engasjerende i sin nøkterne og konsise fortelling om IRAs terroristtokter på begynnelsen av 90-tallet.
Alle konspirasjonsthrillere trenger ikke bestå av superkompliserte, John Le Carré-aktige intriger à la Muldvarpen (2011) der mesteparten av tiden brukes på å utfordre tilskuerens rasjonelle puslespillkompetanse. Noen ganger er det deilig å bare hengi seg til karakterportretter av menneskene som befinner seg i den dramatiske situasjonen. James Marshs Shadow Dancer er en slik film.
Marsh er nok mest kjent for sin Oscarvinnende dokumentarfilm Man on Wire (2008) om balansekunsteren Philippe Petit. Det solide grepet om nervesitring fra den filmen tar han med seg inn i fiksjonens verden også. Shadow Dancer er historien om IRA-agenten Collette (Andrea Riseborough) som vikler seg inn i en vanskelig situasjon under Belfasts forrige store urolighetsperiode på begynnelsen av 90-tallet. Politietterforskeren Mac (Clive Owen) tvinger henne til å tyste på sine IRA-kolleger ved å bruke sønnen og familien som brekkjern, og spenningsmomentet knytter seg selvfølgelig til hvorvidt hun vil bli oppdaget som muldvarp.
Med unntak av to kreative tvister mot slutten av filmen, er det med andre ord ganske konvensjonelt og tilgjengelig som ren konspirasjonsintrige. Appellen ligger egentlig i tre andre hovedmomenter. Det første knytter seg til Andrea Riseboroughs (W.E.) skuespill og utstråling. Med melankolske øyne og drømmende blikkretninger understreker hun kampen mellom sympati og medmenneskelighet på den ene siden og den kjølige, kyniske terroristen på den andre siden. Et eget dramatisk fokuspunkt kledd i blodrød kjole.
Det andre handler om enkeltsekvenser. Prologen om Collettes familie i 1973 beskriver en svært dramatisk hendelse nesten utelukkende i nærbilder av rollefigurene. Klaustrofobisk og avventende. Prolog nummer to om det forsøksvise bombeangrepet på undergrunnsbanen i London 20 år senere er på andre siden helt dialogfri, drevet frem av vekslinger mellom etableringsbilder og nærbilder og en strømlinjeformet klipperytme. Endelig ligger også mye av filmens kvalitet i de mange skildringene av familiens sammenkomster – en form for hverdagsliv under svært anstrengte forhold. Fordi vi ikke trenger å investere all vår tid i å pusle sammen hovedintrigen, opptrer disse sekvensene som nærmest autonome nytelseselementer.
Jeg nevnte innledningvis at filmen ikke oppviser noen form for makeløs filmkunst. Allikevel dreier det tredje elementet seg om et tydelig audiovisuelt grep – den subtile bruken av horisontale og vertikale linjer. Dette virker også som et formgrep Marsh har tatt med seg fra Man On Wire. Både interiørene i puber og nedslitte arbeiderklassehjem og eksteriørene fra byen og kystmiljøet rundt Belfast er innstilt på en slik måte at de benytter seg maksimalt av linjer, stier, perspektiverte veier og geometrisk rene konstruksjoner. Om det kan relateres til fortellingen er vanskelig å si; kanskje har det mer å gjøre med en visuell preferanse.
Det blir selvsagt for euforisk å si at Shadow Dancer er en liten juvel av en film. Til det har den for lite originalitet og audiovisuell spenst. Men at det er en veldreid og velsmakende sjokoladebit er udiskuterbart. Befriende løsrevet fra overambisøse intriger kommer den nærmere inn på menneskene som må gjøre de vanskelige valgene, ikke bare de narrative konsekvensene av de samme valgene. En slags High End fredagskrim, ment i mest mulig positive forstand.