Filmfrelst #111: TIFF 2013 – Django Unchained

Jamie Foxx vs. Leonardo DiCaprio i «Django Unchained»

Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.

Quentin Tarantino har begått sin western med Django Unchained, og Montages har fått gleden av av å se den ikoniske regissørens nyeste film under Tromsø Internasjonale Filmfestival.

I denne episoden av Filmfrelst får du høre Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen, Erik Vågnes og Martin Sivertsen lufte sine rykende ferske opplevelser og foreløpige tanker om filmen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 37 kommentarer

Viktor Pedersen sier:

21. januar 2013, kl. 11:17

Har lenge lurt på hvor den sykelige besettelsen Montages-redaksjonen har med ordet «begått» kommer fra. Jeg skjønner forsåvidt at dere ønsker å opphøye handlingen å lage film til noe mytisk, og derfor velger et litt pompøst og arkaisk ord, men kunne dere ikke valgt et ord som ikke ellers kun er forbundet med negative aktiviteter (begå selvmord, mord, innbrudd, en feil osv.)? Begå betyr «gjøre seg skyldig i,» derfor er det man begår en synd, en ugjerning.

Svar
Johanne sier:

21. januar 2013, kl. 15:51

Jeg synes gjengen i Montages har et gjennomgående godt og fargerikt språk som skiller seg ut i positiv forstand. «Begått» blir jo riktig i denne sammenhengen, da det kanskje er overraskende for noen at det kommer en slik type film fra Tarantino. Han gjør seg «skyldig i» forsøket på å lage en western, han som mange andre :)La oss ikke bli kverulerende dagbladet-kommentatorer som alltid skal «jekke ned» de som gir det lille ekstra!

Svar
Viktor Pedersen sier:

22. januar 2013, kl. 09:41

Du har helt rett, Johanne. Jeg trekker ydmykt min kommentar.

Svar
Viktor Pedersen sier:

22. januar 2013, kl. 12:37

Dvs, du har rett i det siste. Ikke det første. Er vel en forsvinnende liten del av befolkningen som er overrasket av at Tarantino lager en western.

Svar
Viktor Pedersen sier:

22. januar 2013, kl. 12:56

Faktisk, når jeg tenker meg om, bærer hele argumentet ditt preg av å være et ad-hoc argument. Du traff meg bare på et følelsesmessig plan fordi jeg har en aversjon mot å identifisere meg med en dagbladet-kommentator. Men ved nærmere ettersyn henger ingenting av det du sier på greip.

Svar
Aleksander H sier:

22. januar 2013, kl. 13:10

Nå synes jeg du er litt vel useriøs i kommentarfeltet her, Viktor.

Svar
Viktor Pedersen sier:

22. januar 2013, kl. 13:27

Beklager. Jeg innser at jeg har begått et overtramp.

Svar
johanne sier:

22. januar 2013, kl. 15:26

Viktor, jeg beklager dagblad-kommentator-sammenligningen. Det ville sette et hvert fornuftig sinn i kok:) Usympatisk hersketeknikk fra min side!

Svar
Karsten Meinich sier:

22. januar 2013, kl. 23:22

Peace.

Hva syntes dere alle om «Django»?

Svar
Daniel Flyum Neira sier:

23. januar 2013, kl. 01:21

Har skrevet en del i den andre artikkelen om filmen, men jeg må si at i Tarantinos Oeuvre så føyer denne seg inn foran Pulp Fiction, Reservoir Dogs, Jackie Brown og Death Proof, men bak Inglourious Basterds, og muligens Kill Bill. Jeg vet ikke enda.

Svar
Daniel Flyum Neira sier:

23. januar 2013, kl. 01:24

*blant

Svar
Lars Ole Kristiansen sier:

23. januar 2013, kl. 02:28

Jeg må ta alle mulige forbehold angående rangeringen av Tarantinos filmografi før jeg ser Django et par ganger til. Men as we speak:

1. Kill Bill
2. Pulp Fiction
3. Inglourious Basterds/ Reservoir Dogs
4. Django Unchained
5. Death Proof
6. Jackie Brown (men etter utallige oppfordringer, er jeg nødt til å gi denne enda et forsøk)

Svar
Sivert Almvik sier:

23. januar 2013, kl. 08:59

Jeg er ikke kar til å se hvorfor folk synes «Kill Bill»-filmene er så bra i Tarantinos filmografi. For meg fremstår de som en uintelligent referanse-orgie uten en rød tråd. Historiefortellingen er kjedelig, umorsom og dialogen er ytterst uinteressant. Spesielt om man sammenlikner med «Jackie Brown» og «Pulp Fiction» (på alle måter). «Kill Bill»-filmene kan sammenliknes med «Death Proof».

Tarantino er best når har toner litt ned og fokuserer på å fortelle en god historie. Referansene, om man finner dem, blir artige krydde å ta tak i underveis, eller etterpå.

Svar
Daniel Flyum Neira sier:

23. januar 2013, kl. 11:16

Er enig i at Kill Bill er en refaranseorgie, og det synes jeg er kult. Helt uenig i at historiefortellingen er kjedelig, jeg synes den er veldig spennende, og jeg synes alt annet sitter helstøpt. Den er slik man forventer av en Tarantinofilm i den sjangeren. Det er ikke Shame av Steve McQueen, men hva er man egentlig ute etter?

Fortsatt usikker på om jeg setter denne foran Django. IB står fortsatt som Tarantinos beste film.

Når det gjelder Pulp Fiction var filmen ganske stor hos meg en gang i tiden og, men det var da jeg var 16 år og hadde sett den, Gudfaren og Scarface samme helg. Filmen blir absolutt kjedelig når du har sett den to ganger, og i dag, 20 år etter, virker filmen totalt utdatert for min del. Kanonisering i aller høyeste grad.

Svar
Atli Bjarnason sier:

23. januar 2013, kl. 22:59

Daniel: Hva mener du med utdatert? Når det har gått lang tid siden sist jeg så Pulp Fiction, begynner jeg alltid å tenke at den er overvurdert, for så å ta det i meg når jeg ser den igjen. Hadde et gjensyn senest i sommer, og konstaterte for meg selv at den holder seg kjempegodt; jeg vil nesten kalle den tidløs (selv om den jo er veldig nittitalls).

Når det gjelder Django, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor jeg ville plassert den i en Tarantino-rangering ennå. Jeg så den for andre gang for et par dager siden, og svakhetene ble hakket mer tydelige denne gangen, og de blir nok enda mer åpenbare etterhvert som tiden går og det blir lettere å se filmen i Tarantino-kontekst. Men den er så usannsynlig underholdende at jeg tilgir det inntil videre.
Bortsett fra Tarantino-cameoen, da. De blir virkelig verre og verre for hver film.

Svar
Dag Sødtholt sier:

24. januar 2013, kl. 00:14

Det er et dårlig tegn når en film synker i verdi ved gjensyn. Kanskje det vil skje for de amerikanske kritikerne også – ved et raskt gjennomsyn på MetaCritic virker det som de fleste er mest imponert over selve konseptet og det modige grepet ved å fremstille slaveriproblematikken i en slik «uvøren» kontekst.

Svar
Lars Ole Kristiansen sier:

24. januar 2013, kl. 01:34

@Sivert: Du oppsummerer Kill Bill som uintelligent, umorsom og kjedelig. Har vi sett samme film? For meg står dette verket som et usedvanlig vitalt bevis på hvordan et fantastisk formspråk kan gjøre en konvensjonell fortelling til noe langt mer. Dessuten vil jeg påstå at store deler av dialogen er kostelig, om enn mer utpreget «trash» enn i Tarantinos tidligere filmer. Å si at filmene er på nivå med Death Proof (som også er fornøyelig, vurdert på sine egne premisser) faller på sin egen urimelighet, da Kill Bill-sagaen er betydelig mer stringent og gjennomarbeidet på så godt som alle nivåer.

Jeg har kost meg med Kill Bill utallige ganger, og gjensynet for et par uker siden bare bekreftet hvor godt dette verket holder seg. I alle fall for meg :)

Svar
Geir Friestad sier:

24. januar 2013, kl. 08:31

Jeg er i Siverts hjørne her. Tarantino post-Pulp Fiction/Jackie Brown er deprimerende saker. Å beskrive de pløsete Kill Bill-filmene som stringente faller på sin egen urimelighet. Når han ikke engang maktet å drepe sine darlings og holde seg innenfor rammene på en enkelt film, sier det seg selv at prosjektet er alt annet enn stringent.

Svar
Lars Ole Kristiansen sier:

24. januar 2013, kl. 10:56

Her kunne jeg godt ha vært mer presis: Den første Kill Bill-filmen er langt mer stringent enn den andre. Begge langt strammere enn Death Proof (som vel er det jeg egentlig påstår i forrige innlegg).

Du/dere liker ikke Inglourious Basterds heller?

Svar
Sivert Almvik sier:

24. januar 2013, kl. 14:08

@Lars Ole: Jeg liker IB veldig godt. Det var en lettelse å se etter DPs massive skuffelse. Jeg forstår hva Tarantino forsøkte på i DP, men hvis ikke man gjør det med en smule ironisk distanse, blir det hele en kjedelig suppe; grindhouse var ræva, men man trenger ikke lage en 100 % kopi. Dialogen i bilen og inne på baren husker jeg ingenting av, og det er fordi den var kjedelig og hadde lite med filmen å gjøre – spesielt for rollefigurenes utvikling.

Jeg foretrekker min Tarantino servert med subtile hint av referanser, ikke med absolutt alle formgrep Seijun Suzuki noen gang har prøvd seg på. Her skiller JB, PF, RD, IB og DU seg ut. Han fremstår som en mer moden og sikker filmskaper som både klarer å lage en skikkelig god historiefortelling og ta i bruk referanser som gjør at publikum kan gruble litt.

Svar
Geir Friestad sier:

24. januar 2013, kl. 15:21

Jeg er mer negativt innstilt – ingenting fra Kill Bill og videre holder mål for mitt vedkommende. Ikke dermed sagt at han ikke har noe mer severdig å komme med, men problemet er at gullkornene er begravd under endeløse lag med unødvendig fyllmasse. I likhet med Peter Jackson post-LOTR, behøver Tarantino en nådeløs klipper med vetorett, en klipper som kan trimme bort de verste eksessene og stramme inn historiene.

Inglourious Basterds er et klassisk eksempel på dette. Basterdene blir jo i praksis redusert i statister i sin egen film, siden Tarantino er opptatt med å dytte inn endeløse mengder med referanser og sidesporsekvenser som ikke driver narrativet videre. Den lange sekvensen i nazibaren er kanskje selve kroneksempelet på dette i denne filmen. Isolert sett er det en velskrevet og spennende sekvens, men den er fullstendig unødvendig i det større perspektiv, og burde vært henvist til «bortklippede scener»-menyen på dvden.

Med tanke på hvor nesegrus fan han er av gamle B-filmer, er det rart at han aldri ser ut til å ha skjønt at spilletiden var noe av det som gjorde disse filmene såpass severdige. Med maks 90 minutter til rådighet ble man tvunget til å fortelle mer effektivt. Tarantino trenger sårt de samme begrensningene.

Dessuten må fyren aldri, aldri, aldri få slippe til foran kamera igjen i en spillefilm. Aldri.

Svar
Erik Vågnes sier:

24. januar 2013, kl. 17:12

@Sivert: Jeg er litt uenig med deg. For meg representerer tidlig Tarantino (Pulp Fiction, Reservoir Dogs) filmer som fungerer til tross for sin stil. Det er dialoger og samt fiffige fortellergrep som preger de, ikke gode regigrep. For meg er replikkvekslingene i de filmene som amerikanske reklameslagord. «Royale with cheese» er innholdstomme replikker som er enkle å huske og catchy, men som ikke har holdt seg så bra over tid – de føles nesten litt flaue. Med Jackie Brown ble Tarantino en flinkere regissør, med stil og kameraføring som var konsistente og inspirerte. Jeg føler han perfeksjonerte dette med den første Kill Bill hvor, som Lars Ole sier, stilen fremhever en ganske streit hevnhistorie til å bli noe større. Historiefortellingen spiller på lag med stilen og filmen blir et komplett og unikt estetisk uttrykk. Kill Bill 2 var dessverre ikke like bra på dette området.

Jeg setter pris på den frenetiske råskapen i Django Unchained og føler forsåvidt den fungerer til tross for en ujevn siste akt. Den er mer dynamisk, den puster og peser mer enn IB som for meg var kjedelig, flat og alt for mye bygd rundt den historierevisjonistiske grunnideen. Django Unchained fremstår for meg som en interessant, men uferdig skisse av noe som kunne blitt skikkelig bra. Der finnes elementer av The American Pastoral og hint til John Ford, spesielt begravelsesscenen på slutten. Hadde Tarantinno gått mer inn i en dialog med de gamle westernfilmene i stedet for å spe på med «fun-facts»-lignende nikk til spaghettiwestern kunne Django blitt en veldig interessant film i tillegg til å være veldig underholdende.

Svar
Dag Sødtholt sier:

24. januar 2013, kl. 18:32

Etter å ha lest alle disse innleggene, konkluderer jeg med at Tarantino er den regissøren i moderne tid hvis filmer avføder de mest sprikende vurderingene. Lite konsensus å spore her! Hva kan grunnen til dette være?

Svar
Sivert Almvik sier:

24. januar 2013, kl. 20:13

@Dag S.: Minner meg mistenkelig om «the Napoleon Dynamite problem» :)

Svar
Dag Sødtholt sier:

24. januar 2013, kl. 20:47

Tarantino er til og med nevnt i artikkelen: «When Bertoni showed me a list of his 25 most-difficult-to-predict movies, I noticed they were all similar in some way to “Napoleon Dynamite” — culturally or politically polarizing and hard to classify, including “I Heart Huckabees,” “Lost in Translation,” “Fahrenheit 9/11,” “The Life Aquatic With Steve Zissou,” “Kill Bill: Volume 1” and “Sideways.”»

Svar
Erik Vågnes sier:

24. januar 2013, kl. 21:08

Interessant artikkel! Men Pulp Fiction er vel en av de filmene de aller fleste liker? På icheckmovies.com er ihvertfall Pulp Fiction den filmen som er nest mest lagt til på favorittlister. Førsteplassen er Fight Club. Konsensusen er vel at Reservoir Dogs og Pulp Fiction er Tarantinos beste filmer, eller?

Svar
Dag Sødtholt sier:

24. januar 2013, kl. 22:15

Jeg tenkte vel på manglende konsensus her i kommentarfeltene. En syntes at Pulp Fiction var datert, og du mente vel også at den og Reservoir Dogs også ikke holdt seg så godt?

Svar
Erik Vågnes sier:

24. januar 2013, kl. 22:24

Jo, stemmer det. Trodde du mente generelt. Jeg er nok i mindretall når det gjelder PF og RD, men så er jeg ikke så stor Tarantino-fan heller.

Svar
Håkon sier:

25. januar 2013, kl. 00:27

@LirsOle: Desverre har jeg gitt etter for oppfordringer til gjennomsyn av Jackie Brown, men den taper seg faktisk hver gang. For en måned siden (noen år siden oppfordringene hadde lagt seg), fikk jeg voldsomt lyst å se den. Jeg kjøpte den på GameSt<3p og ja…ENDA mindre ok var den.
Sur.

Svar
Sveinung Wålengen sier:

25. januar 2013, kl. 01:23

For å forlenge spriket i Tarantino-vurderingen: Jeg synes alltid det er trist når folk surmuler over Jackie Brown, som jeg ikke synes står noe tilbake for de andre. Det handler nok mye om at jeg er glad i blaxploitation-estetikk, men også om at Tarantino her for første gang viser seg som en mer «moden» regissør. Det er en følsomhet for karakterene der som man ikke finner i de øvrige filmene hans, synes jeg, med mange middelaldrende rollefigurer som har det beste i livet bak seg. Samtidig er den akkurat like kul og stilig som hans øvrige verk.

Sammenlikningen mellom Kill Bill og Death Proof synes jeg er veldig snål, for mens førstnevnte er Tarantino på sitt mest maksimalistiske, er jo sistnevnte hans mest minimalistiske (ved siden av Reservoir Dogs, som kanskje mister litt piffen ved flere gjennomsyn nettopp av den grunn). Mye prat og bilkjøring. Jeg liker både Kill Bill-filmene og Death Proof veldig godt.

Inglorious Basterds har vokst på meg, men jeg anser den nok som den klart svakeste QT-filmen. Den henger ikke like godt sammen som de andre. Noe av det samme preger Django Unchained, men jeg må som andre her se den flere ganger. Selv om den ikke var så god som jeg hadde ønsket, innfridde den absolutt.

Svar
Øyvind Hellenes sier:

25. januar 2013, kl. 16:55

Likte Django Unchained godt, men forundrer meg over at den er nominert til oscar for beste lydklipp. Syns filmen var direkte svak på dette området. Greit nok at musikken er kul, men den føltes skikkelig påklistret ved flere anledninger.

Svar
Even G. Benestad sier:

26. januar 2013, kl. 12:47

QT er en regissør som på mange måter forandrer seg mye fra film til film. Samtidig som han ikke gjør det. Om det gir noen mening…

Hvis man går rett fra Kill Bill filmene til Jackie Brown vil jeg tro mange får et lite sjokk. Kill Bill er et megalomant epos. Jackie Brown er en svært lavmælt historie med enda mer lavmælte karakterer.

Inglorious Basterds er en mellomting.

Fellestrekkene for alle filmene er selvsagt referansene til andre filmer og sjangere.

QT er og blir en popartist som er veldig flink til å stokke om på de velkjente strofene slik at de fremstår som både friske og nye.

Django har jeg ikke sett enda, men jeg er rimelig sikker på at det er en stor hyllest til blant annet Sergio Corbucci. Mannen som regisserte den originale Django fra 1966 med Franco Nero i hovedrollen.

Svar
Sveinung Wålengen sier:

26. januar 2013, kl. 13:49

Det er nok helt riktig. Jeg har ennå ikke sett Django (1966), men får muligheten på Cinemateket de nærmeste dagene: http://www.cinemateket.no/63719/django-hevneren

Fin sjanse for Tarantino-tilhengere som mangler en viktig flis i referanserammen.

Svar
Mats Bjørkøy sier:

27. januar 2013, kl. 10:36

Jeg så DU på Nova 1 i Trondheim på premieren. Det var stappfull sal og jeg har aldri hørt en så god buzz under en filmvisning noen sinne. Det var tydelig at mange hadde kjempehøye forventninger og at følelsene satt litt på utsiden. Dette tilførte visningen en skjelden elektrisitet det nok er lenge til jeg får oppleve igjen.

Jeg synes heller ikke denne filmen er noen umiddelbar klassiker, men som en helaftens «crowd pleaser» for oss som ikke synes noe om CGI er den gull verd. Jeg kommer til å se denne mange ganger og takker høyere makter for at det fortsatt slippes slike filmer i 2013.

Quentin Tarantino = Levende legende.

Svar
Vidar Olsen sier:

28. januar 2013, kl. 23:13

Brannfakkel: Django er den beste han har laget til nå.

Jeg likte den i hvert fall utrolig godt og tenkte flere ganger underveis «herregud, så underholdende dette er!». En kinoopplevelse jeg ikke har kjent på lenge.

Den mest interessante dramaturgien generelt i disse dager foregår på TV (HBO, Homeland, Breaking Bad, etc), men det episke scopet, og måten Tarantino sugde meg inn i den brutale, eksotiske og surrealistiske verdenen på den måten han gjorde i Django, tror jeg ikke TV-mediet hadde klart å matche. Jeg fikk på en måte troen tilbake på KINO.

Men en annen ting som imponerte meg med DU, var at den også klarte å provosere meg til å tenke over saker og ting. Over slaveri i overført betydning (er vi alle helt uskyldige i dag?), og noen av de valgene Django tar er mildt sagt i gråsonen for hva som er rett og galt. Som regel har Tarantinos filmer for meg vært ensbetydende med estetikk, coolness og haugevis med referanser. Med Django Unchained gikk han et langt steg videre.

Og det er gudbevaremeg den morsomste filmen jeg har sett på evigheter også.

Svar
Knutsvik sier:

15. februar 2013, kl. 02:24

«@Sivert: Du oppsummerer Kill Bill som uintelligent, umorsom og kjedelig. Har vi sett samme film? For meg står dette verket som et usedvanlig vitalt bevis på hvordan et fantastisk formspråk kan gjøre en konvensjonell fortelling til noe langt mer. Dessuten vil jeg påstå at store deler av dialogen er kostelig, om enn mer utpreget “trash” enn i Tarantinos tidligere filmer. Å si at filmene er på nivå med Death Proof (som også er fornøyelig, vurdert på sine egne premisser) faller på sin egen urimelighet, da Kill Bill-sagaen er betydelig mer stringent og gjennomarbeidet på så godt som alle nivåer.
»

ja!

i hvert fall mtp KB1. 2’eren burde aldri blitt sluppet. det er bare prat prat prat fra ende til annen (and I don’t mean that in the Woody Allen sense), og veldig lite visualitet. kjedelig å se på, som Jackie Brown og Inglorious Basterds. prat, prat, prat…..

Django, derimot, er et lite thrash-mesterverk. man skal være bra anal for å mislike denne…..

akkurat nå:

1 – Kill Bill 1
2 – Reservoir Dogs/Pulp Fiction/Django
3 – Death Proof

Hepp!

Svar
Knutsvik sier:

15. februar 2013, kl. 02:25

«Jeg fikk på en måte troen tilbake på KINO.
Men en annen ting som imponerte meg med DU, var at den også klarte å provosere meg til å tenke over saker og ting. Over slaveri i overført betydning (er vi alle helt uskyldige i dag?), og noen av de valgene Django tar er mildt sagt i gråsonen for hva som er rett og galt. Som regel har Tarantinos filmer for meg vært ensbetydende med estetikk, coolness og haugevis med referanser. Med Django Unchained gikk han et langt steg videre.»

ja!

det også! stort sett.

Svar