Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.

*

TIFF 2013: Sørkoreansk sportsfilm om bordtennis med politiske undertoner, iscenesatt som hyperkarikert melodramakomedie – Moon Hyun-sungs As One er en snodig skrue av en film.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men forventet kanskje en slags Karate Kid-fortelling mettet med episke bordtennisdueller. Bare mer inspirert av sørkoreansk thrillerintensitet enn Hollywood-oppskriften fra 80-tallet. Så feil kan man ta. I virkeligheten fikk jeg en slags sørkoreansk masala-film som peiser på med alt som kan krype og gå av sportsfilmkonvensjoner og som veksler tilsynelatende uproblematisk fra intens gråt til slapstick innen en og samme scene.

Filmen er løselig basert på en sann historie om det forenede Korea-laget som vant gull under bordtennis-VM i Japan i 1991 – et av de svært få øyeblikkene i historien der samhold betydde mer enn splittelse for de to nasjonene. Spesielt skildres forholdet mellom de kvinnelige enerne på hvert lag, henholdsvis Nord-Koreas Li Bun-hui (Bae Doona) og Sør-Koreas Hyun Jung-hwa (Ha Ji-won) – først som iskalde konkurrenter, etterhvert som gode sjelesøstre.

Den komiske og narrative kjernen i filmen ligger naturligvis i konflikten mellom Nord-Koreas militære disiplin og Sør-Koreas mer frilynte og vestlig-orienterte livsstil. Sluttet orden og partilojalitet mot flørting og usensurert tale. Hyung-sung gjør åpenbart narr av sine nord-koreanske brødre og søstre på denne måten, spesielt i begynnelsen av filmen, men viser etterhvert at det skjuler seg et medmenneskelig hjerte bak de stramme uniformene. Med andre ord ligger det både en satire og et solidarisk prosjekt i bunnen. Mest eksplisitt blir det kanskje når treneren tegner opp en linje (the 38th parallell) på et kart over Korea, før han legger det på gulvet og poengterer at linjen er et slags bilde på nettet og landet et  bilde på bordtennisbordet. Veldig enkel symbolikk, selvsagt, men allikvel en artig måte å visualisere kjernetematikken i filmen.

Søt musikk oppstår mellom de nord- og sørkoreanske bordtennisenerne.

Det som kanskje fremmedgjør en del vestlige tilskuere er den spissede tonen – det forventes at man skal le av stereotypene og overspillingen i et øyeblikk, men så føle empatisk med rollefigurene når det gråtes over en lav sko i det neste. Det er nærliggende å tro at filmen vil ha større emosjonell nedslagskraft hos et sørkoreansk publikum (og kanskje blant liberale nord-koreanere). Da er det kanskje mer å hente i sportsfilmkonvensjonene.

Montasjesekvensene er som hentet ut av en Rocky-film – patriotisk, muskuløs musikk bygger seg opp til heftige dueller og økende lagfølelse mens spillerne strever seg gjennom turneringen. Vi har naturligvis sett det mange ganger før, så fascinasjonen ligger mer i iscenesettelsen av akkurat denne sporten. Jeg skulle virkelig ønske Hyung-sun hadde vært enda mer vågal og eksperimentell i disse duellene. Stort sett dreier det seg om raske shot-reverse shots uten egentlig å få en følelse av sportens identitet og kinetiske skjønnhet. Det er egentlig først i den aller siste ballvekslingen at man får et lite glimt av hvordan man kunne ha iscenesatt sportens episke kvaliteter. Den er til gjengjeld meget bra.

Et samlet Korea-lag

Opposisjonen mot hovedutfordrer Kina (filmens eksterne «bad guy») kunne også hatt større intensitet. Det sier jo litt at den mest dramatiske konfrontasjonen mellom de to nasjonene består i at Kinas surmagede ener tråkker luften ut av en bordtennisball foran sine koreanske konkurrenter. Hvilket drama! Men så er det også i lagets interne konflikter at intrigen først og fremst bygges, så det er vanskelig å holde det mot den.

Man må ikke forvente et nyansert innlegg om Korea-problematikken i As One. Selv de politiske parallellene er konstruert like fjærlett som luften i en bordtennisball. De mange gråtescenene kansellerer seg selv i lengden, mens de abrupte toneskiftene fra melodrama til komedie fort virker mot sin hensikt.

Hvis man allikevel skal ta noe positivt ut av opplevelsen, er det i den folkelige innfallsvinkelen til en helt unik, historisk hendelse som allerede kommer ferdigutstyrt med masse patos. Begge de kvinnelige hovedrollene er fine og sympatiske, humring vil garantere oppstå (både intendert og ikke-intendert) og du får ikke minst muligheten til å bivåne iscenesettelsen av en underholdende sport det altfor sjelden lages fiksjonsfilm av.