Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer.
*
Skateboard-film er viet ekstra plass under årets utgave av TIFF, gjennom sideprogrammet FOKUS: SKATE. For enkelte vil dette kanskje høres ut som et noe smalt programfelt, men faktum er at brettkjøring ofte egner seg veldig godt på film. Det er fart, triks og gjerne en viss risiko med i bildet, noe mange brettentusiaster og amatørfilmskapere forsøker å eviggjøre gjennom å fange hverandre i aksjon.
Det er skate-sportens natur som sørger for at også dokumentarfilmen Bones Brigade: An Autobiography er spennende å følge med på, der arkivopptak av dyktige brettkjørere blir et nødvendig supplement til de oppskriftsmessige intervjuene. Det er interessant at så mange dokumentarfilmskapere fortsatt velger å filme sine intervjuobjekter mens de sitter på en stol inne i et rom – selv om det selvsagt skaper en trygghet og ro i situasjonen, som kan være gull verdt. Uansett er denne iscenesettelsen faktisk litt frisk akkurat i Bones Brigade, for her snakker vi om profesjonelle skateboard-kjørere som gjerne holdt seg i bevegelse i åtte-ni timer om dagen.
De dedikerte skaterne er seks tenåringsgutter – i dag menn – som utgjorde skateboard-teamet Bones Brigade, med teamets grunnlegger Stacy Peralta som en viktig bakmann. Peralta er også dokumentarfilmens regissør. At skate-kollektivets primus motor er ansvarlig for filmen om teamet er kanskje kritikkverdig med tanke på objektiviteten, særlig i situasjoner der medlemmene forteller om Peralta i tredjeperson. Samtidig er det at entreprenøren selv befinner seg i registolen også en av filmens virkelig store styrker. Bones Brigade var nemlig en gjeng med skateboard-entusiaster som vokste opp og utviklet seg sammen, der Peralta ikke bare var sjefen (sammen med den mer administrativt ansvarlige George Powell), men også en god venn og likeverdig skateboard-elsker. De er så fine folk, alle sammen, og man forstår at de virkelig har betydd mye for hverandre, i utviklingen de har hatt både som proff-skatere og mennesker.
At brigaden besto av så «skikkelige» gutter falt ikke i smak hos alle i skateboard-miljøet – det fortelles blant annet om hvordan Tony Hawk, den kanskje mest kjente i crewet, ble spyttet på under konkurranser, rett og slett fordi han hadde dette «snill gutt»-imaget. Det vil si, egentlig hadde hverken han eller de andre i Bones Brigade noe image i det hele tatt, og man får inntrykk av at det var skateboard-kjøringen i seg selv alt handlet om. Det betalte seg, for over en lengre periode på 1980-tallet gjorde teamet tilnærmet rent bord i konkurranser. De var innflytelsesrike og innovative, og brukte brettet på nye måter.
Den eneste av Brigade-medlemmene som ikke fremstår som en tvers gjennom sympatisk type er Lance Mountain. Han beskriver seg selv som en temmelig ufyselig person i filmen, men først og fremst virker han en smule eksentrisk – et mulig fellestrekk for alle de seks skaterne i filmen. På ulikt vis var de outsidere som fant sin uttrykksmetode i brettet. Rodney Mullen fremstår som den soleklart mest unike personligheten av de seks, i alle fall i dag, med sin karakteristiske stemme og uttale, som minner om en slags melankolsk spoken word fra California-distriktet. Han forteller om en far som ikke var begeistret for hobbyen hans og som etter hvert nektet ham å konkurrere, i en trist misforståelse av skatingen som noe hemmende for Rodney. Faren demoniseres ikke og kanskje det er nettopp derfor det blir så sårt, med en historie om en «normal» far som ikke makter å forstå at skateboard-konkurranser er sønnens viktigste bekreftelse av seg selv som verdifull.
Det er drøssevis med kule klipp fra både konkurranser og mer improvisert street skate i Bones Brigade: An Autobiography. Underholdende er det også å få et innblikk i estetikken disse tenåringene representerer: tynne kropper polstret med beskyttelse, halvlange, blonde lokker og corny strømper. De den gang unge brettkjørerne ser selv ikke ut til å ha brydd seg nevneverdig med imaget – dermed blir heller ikke Bones Brigade en glorifisert solskinnshistorie overlesset med skate- og surfeklisjeer. For disse gutta var det skateboardet og vennskapet som var livets bærebjelke, og det lykkes også dokumentarfilmen godt med å skildre.