For første gang siden München (2005) er Steven Spielberg tilbake i et mer «seriøst» landskap. Resultatet er et ærbødig portrett av det amerikanske presidentikonet. Spørsmålet er bare om det er noe igjen i godteposen for de av oss som foretrekker Spielbergs audiovisuelle detaljer?
Allerede i siste kapittel av min særoppgave om regissøren fra 1995 (andreåret på videregående), kunne jeg lese at en biografifilm om president Abraham Lincoln stod på trappene. Dette har med andre ord vært et kjærlighetsprosjekt for Spielberg i mange år, uten at han helt har klart å finne inspirasjonen til å realisere det. Det skulle bli Doris Kearns Goodwins‘ bok Team of Rivals: The Political Genius of Abraham Lincoln fra 2005 som endelig ga ham det narrative råmaterialet han trengte for å finne en innfallsvinkel. Med tanke på Spielbergs spenstige stil, oppleves det smått ironisk at boken er en tørr prosedyre om Lincolns forsøk på å forene politiske motstandere både blant egne republikanere og demokrater i slaverispørsmålet på 1860-tallet. Samtidig gir det historien et nødvendig fokuspunkt.
Lincoln utgir seg aldri for å være spesielt kontroversiell. Den presenterer en armada av navn, forbindelser og detaljer som forsøker å gjengi begivenhetene så nøyaktig som mulig. Mesteparten av informasjonen presenteres gjennom dialog, så det lønner seg å være mentalt skjerpet før visning (som med David Finchers The Social Network). Noe vil være kjent for dem med normal skolegang, men mange nye navn og hendelser suser forbi i korte bisetninger, og kan fort skape forvirring om man ikke har en spesiell interesse for amerikansk borgerkrigshistorie. En annen seerstrategi er å gi litt faen i informasjonsstrømmen – du har allerede forstått at det stort sett dreier seg om å skape allianser i forbindelse med den forestående slaveri-avstemningen – og heller hengi deg til konfliktene, rollefigurene og den dramaturgiske oppbygningen.
Så hvordan fungerer egentlig intrigen? Eksisterer det en spenningskurve innimellom alle historiske fakta? Ja, men ikke i tradisjonell forstand. Den er mer sirkulær. Vi vet allerede utfallet av avstemningen om det trettende grunnlovstillegget; spenningen knytter seg mer til de individuelle konfrontasjonene underveis og i Lincolns emosjonelle og rasjonelle reaksjoner på det som foregår rundt ham. Når vil hans politiske mostandere knekkes? Når vil Lincoln selv kollapse under presset? Hvilke grep blir man nødt til å iverksette når man både ønsker å avslutte krigen og forby slaveriet på samme tid? Er det mulig å gjøre begge deler eller må man velge? Er det mulig å komme seg moralsk helskinnet ut av «hesteforhandlingene» med motparten?
Hvis dette er kjernedramaet i filmen, hviler usedvanlig mye på skuespillerne. Da er det deilig å vite at man har Daniel Day-Lewis i tittelrollen – alltid suveren når han får anledning til å slukes opp av sin egen rollefigur. Fysiske detaljer som passgang, krokbøyd kroppsholdning og skulende blikk kjenner vi fra beskrivelsene i historiebøkene. I tillegg innfører Day-Lewis et humoristisk perspektiv, særlig i Lincolns mange allegorier, vitser og historier. I denne tolkningen er han ikke bare en alvorstynget retoriker, han har også glimt i øyet. Stemmen er lysere enn vi er vant med fra tidligere Lincoln-roller, og også mer i tråd med det Lincoln-historikerne antar. Det er mer nærliggende å tro at presidenten hadde en skarp tenorstemme som kunne bære over store folkemengder fremfor den mer brummende barytonstemmen vi er vant med fra eksempelvis Gregory Pecks lesning i Aaron Coplands The Lincoln Portrait.
Tommy Lee Jones er svært fornøyelig som den radikale republikaneren og slaverimostanderen Thaddeus Stevens. Selv om rollen er en slags krysning mellom Agent K fra Men in Black-filmene og Samuel Gerard fra The Fugitive (1993), leverer han replikkene sine med syrlig steinansikt, selv når han argumenterer med fargerike personangrep i kongressen. Han er så fordømt kul at du er bare er nødt til like ham. Den tredje showpiece-rollen tilhører Sally Field som presidentfrue Mary Todd Lincoln, men dessverre fenget den ikke undertegnede like mye som den gjorde Oscar-akademiet (hun er nominert i kategorien for beste kvinnelige birolle). Field er en knakende god skuespiller, ingen tvil om det, men i likhet med Meryl Streep kan hun av og til henfalle til overspill. Det er synd, ettersom Lincoln-familiens private stunder skal være mellomrommene der vi virkelig kan leve oss inn i perioden og situasjonen, løsrevet fra alle de politiske intrigene. Øvrige biroller er solid castet, med en lang rekke veteraner, men blir til syvende og sist små elektroner som sirkler rundt disse tre atomene.
Innledningsvis spurte jeg om det finnes noe audiovisuelt snacks utover meningsinnholdet i dialogen, og det gjør det selvfølgelig. Ingen Spielberg-film uten minneverdige tablåer, selv om Lincoln ikke er like leken i uttrykket som mange av de andre filmene hans. Allerede fra første innstilling kastes vi ut i et brutalt realistisk kampøyeblikk fra borgerkrigen med gjørme, blod og skarpe bajonetter – alt sammen badet i et kornete, blålig skjær. Det etterlates ingen tvil om at dette er fotografert av Spielbergs faste samarbeidspartner Janusz Kaminski. Spielberg faces får du også (langsomme kjøringer mot ansikter som stirrer drømmende ut i luften).
Mange av de beste øyeblikkene opptrer likevel på Lincolns kontor. Innstillingen som etablerer forholdet mellom Abraham og Mary tidlig i filmen er et godt eksempel; Spielberg panorerer fra en ettertenksom Lincoln i speilet til Mary i forgrunnen på den andre siden, før han klipper til en total der paret rammes inn av speilet i bakgrunnen (med andre ord en slags dobbel innstilling). Det noe anstrengte forholdet mellom dem etableres dermed i et herlig dypfokus-bilde som sender assosiasjoner til Gregg Tolands legendariske foto i Citizen Kane (1941).
Som vanlig i Spielberg-filmer brukes sterkt motlys konsekvent gjennom filmen – særlig når det strømmer gjennom vinduene og de hvite, Terrence Malick-blafrende gardinene. Eller når Abraham og Mary opptrer som silhuetter i samme motlys senere i filmen. Eller i det varme lyset fra stearinlampene på kveldstid. Ingen tvil om at dette er poetisk og realistisk på samme tid, men jeg må sette et spørsmålstegn ved Kaminskis kjølige foto og hvorvidt dette tjener filmen som helhet. I akkurat denne filmen savnet jeg faktisk den noe varmere kontrastfotografien til tidligere samarbeidspartnere som Allen Daviau og Douglas Slocombe.
På forhånd var jeg litt engstelig for John Williams‘ musikk. Jeg fryktet at den Copland-inspirerte Americana-musikken som overlesset rettssalsscenene i Amistad (1997) ville være tilstede også her. Det skjedde heldigvis ikke. Williams er betydelig mer restriktiv her, og selv om partituret følger samme musikalske tradisjon, opptrer den både sjeldnere og i mer nedstrippet format gjennom filmen. Gjerne bare via en enkel trompetsolo eller forsiktige harmoniseringer på strykerne når de store talene skal formidles. Dermed lar han ordene bære sin egen vekt fremfor å gi dem dobbel retorisk nedslagskraft. Et klokt valg, og nok en fortjent Oscar-nominasjon.
Selv om Lincoln er litt for tung på informasjonsmettet dialog til å være en Spielberg-film helt etter min smak, er det fascinerende å se hvordan han iscenesetter sine spielbergianske trekk i en slik setting – det være seg sterke morsfigurer, kjølige farsfigurer (Lincolns forhold til sin eldste sønn) eller troen på humanistiske verdier i en misantrop situasjon. Lincoln er på mange måter en utypisk Spielberg-film, men ikke desto mindre gjenkjennbar som nettopp dét. Jeg tror dette spennet vil fenge mange tilskuere – også dem som er kritiske til regissøren i utgangspunktet.