Med tanke på alle landskapsbildene, var det betimelig at Nåde fikk norsk førpremiere under Tromsø internasjonale filmfestival i januar. Måten den nordnorske naturen er gjengitt på her, gjør det mulig å oppleve dens kraft fra kinosetet. Nåde er en tysk-norsk samproduksjon med skuespillere fra begge land, men det er tyske Matthias Glasner – mest kjent for det rystende dramaet Den frie vilje – som står for regien.

Fortellingen utspiller seg i et kaldt og snødekket Hammerfest, der fjell og fjord svøper inn byens matt-oransje lys, mørke gater og hus omkring. Det er her tyske Niels (Jürgen Vogel) og Maria (Birgit Minichmayr) har bosatt seg, sammen med sin sønn Markus (Henry Stange). Overfor sin overordnede på jobben uttrykker Maria at hun og Niels «har det fint» her i Norge, men kommunikasjonen mellom de to er sørgelig fraværende. Niels jobber på et gassanlegg, der han har funnet en elskerinne i Linda (Ane Dahl Torp). Maria er en overarbeidet sykepleier, ettersom hun ikke klarer å si nei til de dårligste vakttidspunktene. Det er slettes ikke lett når sjefen som spør også er en venninne.

En kveld Maria kjører hjem fra jobb blir hun distrahert av nordlyset på himmelen. Plutselig hører hun et dunk. Har Maria kjørt på noe i veien? Hun stopper, kikker i bakspeilet, men får ikke øye på noe og kjører videre. Det tar ikke lang tid før hun tynges av angst, som øker i intensitet og dessverre viser seg å ha rot i noe høyst reelt. Ulykkeshendelsen legger en klam hånd over det tyske paret, for begge vet at Maria er skyld i noe forferdelig, men de tier og forsøker å leve som normalt. Selv om hemmeligheten ikke er av det gode slaget, deler de i alle fall noe, og på den måten kommer de to nærmere hverandre enn de har vært på lenge.

Det er gjennom det moralske dilemmaet og den kvelende skyldfølelsen at Nåde er ment å utvikle seg, for til tross for vakre landskaper lener filmen seg hovedsakelig på historiefortelling og dialog. Flere sekvenser i filmen oppleves som uinspirert fjernsyn; Niels sitter i forsetet i bilen sin, noen går bortover den snødekte veien, Niels og Maria sitter i stua, og så videre. Den innstendige repetisjonen gjør Nåde til en utmattende opplevelse, der jeg ofte blir sittende og lure på hvorfor en scene i det hele tatt er med, eller hvorfor den ikke kunne blitt kuttet tidligere.

På sitt svakeste er dialogen direkte meningsløs; når rollefigurene snakker, beskriver de ofte ting vi allerede har forstått gjennom bildene. Av og til fremstår den også lite troverdig. Det er slettes ikke naturlig for alle mennesker å ordlegge seg på en god måte, men replikkvekslingen i Nåde holder tidvis et «Lasse og Geir-nivå» jeg har vanskelig for å svelge. Årsaken kan være språkbarrierer, i møtet mellom den tyske regissøren og den norske delen av manuskriptet, og i den norske dialogen mellom tyske og lokale skuespillere. Da er det kjedelig at rollefigurenes handlinger ofte er vel så merkelige. Jeg synes for eksempel det er snodig at Niels, som er utpreget rasjonell og emosjonelt distansert, plutselig forteller elskerinnen sin om ulykken under en helikoptertur.

Når omstendighetene rundt ulykken i det påfølgende hendelsesforløpet – som er Nådes bærende element – også halter, sitter man igjen med et heller lutfattig resultat. En fortelling som helt enkelt ikke etterlater noe inntrykk hos meg som ser den. Én ting er at premisset neppe kan sies å være særlig originalt. Det finnes mange filmer (og bøker) om mennesker som tier om en ugjerning, helt til skylden blir for tung å bære. Nåde kunne blitt måtelig interessant om Glasner hadde klart å tilføre dramaet tilstrekkelig intensitet, men de moralske spørsmålene og hemmeligholdelsen drukner i underutviklede relasjoner mellom en stor ansamling forglemmelige rollefigurer. Dette blir unødvendig påfyll til det allerede konvensjonelle omdreiningspunktet.

Nåde behandler et alvorlig og potensielt interessant tema på en tafatt og selvhøytidelig måte, og vokser seg aldri sterkere enn den vaklende fortellingen.