Kick-Ass kunne ha vært et post-Tarantino-helvete uten like. Referanser på referanser – som smør på juleribba. Dessuten konstruert for hipster-generasjonen for å gjøre det hele ekstra kalkulert og uspiselig. Men, for å beholde matmetaforene: Kick-Ass er en så gjennomgripende fet film at det drypper.

Riktignok halter den litt i begynnelsen. En lite inspirert fortellerstemme (som med hell kunne vært droppet fra hele filmen) bærer bud om en ytterst konvensjonell high school-satire med superhelt-twist, inkludert en Superbad-gjeng med stusselig utseende og tegneseriemani. Og den typiske helten, Dave/Kick-Ass (Aaron Johnson), som sikler etter skolens heiteste babe; tilsynelatende sjanseløs i kampen om å få smake på frukten. Og attpåtil får vi Spider-Man-referanser så sirupsseige at jeg tidlig stålsatte meg for en av disse velproduserte, småmorsomme skuffelsene som hauses opp av uforståelige årsaker.

Det gledelige er at alle disse innvendingene slukner like raskt som de begynner; med en gang Dave bestemmer seg for å skape en superhelt-identitet blir filmen et overflødighetshorn av gode og til dels originale ideer som fungerer langt bedre enn man kan tillate seg å innrømme. Dels skyldes dette at Kick-Ass er så inn i granskauen skamløs; det later til at filmskaperne har gjort akkurat hva de har hatt lyst til, og det er befriende å se en elleve år gammel jente slå og bli slått til blods, kalle skurkene for «cunts» og i det hele tatt danse seg bekymringsløst gjennom et ideologisk minefelt. Jeg gliste av den perverse følelsen av å se noe ulovlig – og dét i en gjennomkommersiell film som kommer til å figurere på t-skjorter i årevis fremover.

Elleveåringen heter Hit-Girl og er denne filmen. Jeg har sjeldent sett en kulere superhelt – det er til å få frysninger av! Chloe Moretz har en imponerende komisk timing i rollen og et så iøyefallende image at hun øyeblikkelig oppleves som ikonisk. Med en smittsom karisma eier hun absolutt alle scenene hun er med i, og det er heldigvis mange av dem – især i den adrenalinpumpende, hemningsløse sisteakten. Der fyker armer og bein mellom vegger og tak – det smøres blod over hele lerretet. Volden er sjokkerende grafisk, og utvilsomt problematisk, men det er balansen mellom det sukkersøte og grusomme som blir filmens spesielle styrke.

Regissør Matthew Vaughn gjør et imponerende arbeid med å sy den nokså rotete fortellingen sammen til en velfungerende helhet; de visuelle løsningene er smarte, lekne og regelrett elegante. Når filmen – til min store overraskelse – også blir genuint stemningsfull, skyldes dette i stor grad et vidunderlig soundtrack. Liam Howlett fra The Prodigy har bidratt til å remikse og omarrangere gamle låter til filmmusikk, og i en skjønn forening kan man spore alt fra Elvis, Ennio Morricone og ikke minst Danny Boyle-komponist John Murphy. Å gjenbruke det gåsehudfremkallende temaet fra det oversette scifi-eposet Sunshine føles spesielt inspirert. Og i filmens mest emosjonelle øyeblikk må jeg innrømme at jeg nesten skrudde på tårekanalene.

Den klassiske tenåringsromansen turneres dessuten på en befriende lite bluferdig måte. Ikke noe Twilight her i gården. Heller ikke hjertesmerten fra Spider-Man. Og Lyndsy Fonseca er rett og slett så usedvanlig tiltrekkende som Katie Deauxma at det bidrar til å gjøre Daves nesegruse forelskelse troverdig – og engasjerende. Og mellom all volden er Kick-Ass nettopp en overraskende sexy film; ikke bare i bokstavelig forstand, men fordi den alltid har et slibrig glimt i øyet og et forførende smil på lur.

Jeg kan ramse opp mindre innvendinger. Den viktigste av dem er vel at Aaron Johnson aldri blir særlig engasjerende i hovedrollen – han er rett og slett litt tam og uttrykksløs. Det samme kan sies om Christopher Mintz-Plasse (McLovin fra Superbad) i rollen som den litt unødvendige nestenskurken Red Mist. Og filmen ville muligens tjent på litt strammere klipp og færre digresjoner underveis.

Men alt dette høres mer alvorlig ut enn det egentlig er, for Kick-Ass er en hundre prosent vellykket, råsmart, forfriskende og regelrett skjønn underholdningsfilm som banker gørra ut av de strømlinjeformede sjangerfrender. Og med Nicolas Cage i sin herligste rolle på flere år som Hit-Girls pappa, Big Daddy, blir det direkte surmaget å ikke smile bredt av alt sammen. For jeg elsket jo denne filmen! Og jeg skal se den igjen – allerede i kveld.