Tim Burton er ikke et navn man forbinder med musikkvideo-produksjon. At han laget sin første til The Killers-låta «Bones» i 2006 har gått meg hus forbi, og nå har han begått sitt andre forsøk i sjangeren. Igjen gjør han stas på det amerikanske poprockbandet og – i enda større grad – sin gamle muse Winona Ryder.
Det dreier seg om en nokså sviskete kraftballade ved navn Here With Me, nesten til forveksling lik noe Keane kunne prestert. Når det er sagt er låten akkurat passe emo til å kle Burtons idiosynkratiske stil: sjakkbrett-koloritt, spøkelsestog-aktige skrekkfigurer, bleke ansikter som stirrer tomt/melankolsk ut i luften… It’s all there.
Hovedrollen spilles av nykomlingen Craig Roberts, som fikk sitt gjennombrudd i den britiske indiefilmen Submarine, kostymert etter alle Burton-kunstens regler (se bildet under). Umiddelbart stiller han sterkt til å kapre hovedrollen i en fremtidig spillefilm fra den smått utslitte auteuren, som vel hadde sin glansperiode på 90-tallet (trass sterke titler som Big Fish og Charlie og sjokoladefabrikken i nyere tid). Roberts’ ansikt er lakonisk nok til å innreflektere den «muntertriste» tonen som er gjennomgående i Burtons kunstnerskap. At denne musikkvideoen er så umiskjennelig burtonesque vil sikkert oppleves som trettende for enkelte, men produksjonen er lekker og det svartmalte formspråket bygger opp under låten.
Men Here With Me er altså mest av alt en hyllest til Winona Ryder, som også dukker opp i Burtons kritikerroste animasjonsfilm Frankenweenie, som har norsk kinopremiere like over nyttår. Ryder er en personlig favoritt hos undertegnede – ja, bortimot en rørende skikkelse. Hun er overjordisk vakker og enormt begavet i filmer som Heathers, Little Women, Edvard Saksehånd, Dracula og Uskyldens tid, og ble med rette anerkjent som et av sin generasjons viktigste talenter. Hvis man oppsummerer 90-tallet, vil jeg sidestille Ryders posisjon med Natalie Portman, Kate Winslet og Nicole Kidman. Men skuespillerinnen falt plutselig stygt da hun uheldigvis ble avslørt som kleptoman i massemedia, og i dag later Ryder til å være en slags kuriositet og ikke egentlig en skuespiller å regne med, en som tas i betraktning når man besetter bærende roller i prestisjetunge produksjoner. (Noe den særdeles vellykkede typecastingen i Black Swan er et godt – og litt opprivende – eksempel på.)
I Burtons musikkvideo fremstilles da også Winona Ryder som en relikvie – en skjør dukke som bæres rundt, en forsteinet stjerne som våkner til live på magisk vis når Roberts’ figur tar henne med seg hjem. En B-kjendis som blir forgudet som en gudinne av sin aller største fan.
Er man Ryder- eller Burton-fan er dette en utsøkt adventspakke i førjulsmørket. Slukk lyset og len deg tilbake.