Southwest (Nunes, 2012) vises under Film fra sør-festivalen 4-14. oktober (her er visningstidspunkter for Southwest).

*

Southwest er en type film som noen av mine mer Hollywood-orienterte filmvenner ofte gjør godhjertet narr av at jeg liker: skutt i svart/hvitt på bredt format, lange tagninger, lite dialog og selvfølgelig produsert utenfor USA. På papiret ligger alt til rette for en kultursnobbete art house-fest med brasilianske Southwest – men som kjent er det ikke gull alt som glimrer.

Slik det også poengteres i Film fra sør sin egen tekst om Southwest (eller «Sudoeste», som den heter på originalspråket portugisisk), spøker Andrei Tarkovsky og Béla Tarr i filmens ultrabrede ganger. Passelig nok, kanskje, siden filmen er en slags spøkelseshistorie – en utflytende fortelling om personer som glir over i hverandre, marinert i magisk realisme. Hva spillefilmdebutant Eduardo Nunes forsøker å fortelle oss forblir et mysterium for meg, men vi følger i alle fall Clarisse (Simone Spoladore) – en brasiliansk kvinne fra landsbygda – gjennom hele hennes livsløp, som spenner seg over én dag. De plutselige hoppene mellom tid og individer (som ofte later til å være én og samme person), står i sterk kontrast til det stillestående livet på landsbygda. Mens den merkverdige livssirkelen utvikler seg, får vi gjennom langt mer hverdagsrealistiske øyblikk komme nærmere innbyggerne.

I tradisjonell festivalfilm-ånd er Southwest en film som nok kan beskrives som «dvelende» og «meditativ», hvilket også betyr at handlingen egentlig ikke er det bærende elementet i fortellingen. Regissør Nunes skal ha skryt for å sette seg ambisiøse mål og søke etter en egen kraft i det audiovisuelle. Fotoarbeidet er tidvis utsøkt, der det søramerikanske kobbelet med vakre, spennende og furete ansikter trer fram i stødig bruk av lys og skygge. Naturen slippes til både i bildekomposisjonene og på lydsporet, i vage nikk til kanskje særlig Terrence Malick – naturen er mektig og uttrykksfull, menneskene i den mindre. Men kanskje aller mest tilstedeværende, mer enn Tarr og Tarkovsky, er Sergio Leone i denne filmen, med de ultrabrede utsnittene (skutt i 3.66:1), utmeislede fjes og ikke minst en vindmølle med eksakt samme knirkerytme som den i Once Upon a Time in the West.

Malick, Tarkovsky, Leone. Begynner vi ikke egentlig å få litt nok av lykkejegere som vil ta opp arven etter disse? Problemet i Southwests tilfelle er at Nunes’ inspirasjonskilder og kunstferdige virkemidler ikke helliges av målet, for hva er egentlig målet i denne filmen? Jeg opplever filmen som retningsløs og flakkende, uten konsistens, der det brede formatet og de monokrome bildene blir unødvendig spill for galleriet. Noe av dette skyldes nok at filmen i mine øyne ofte var fysisk ubehagelig å se på; selv om lystonene stadig var nydelige, var de tidvis også altfor mørke eller lyse, og bildet jevnt over noe uskarpt, litt ute av fokus. Om dette handler om selve lyssettingen, kamerafilteret eller en konsekvens av digital film som helhet er vanskelig for meg å bedømme, men det var i alle fall et irritasjonsmoment under visningen.

Misbruket av breddeformatet må imidlertid Nunes ta fullt og helt på sin kunstnerkappe – som om ikke handlingen er forvirrende nok, oppleves de brede bildene som uoversiktlige, snarere enn å være proppfull av velkoordinert og interessant informasjon. Nunes er rett og slett ikke mann for jobben, han er ikke flink nok til å gi seg i kast med et slikt format. Siden flere av ansiktene i Southwest er interessante, hvorfor ta oppmerksomheten bort fra dem med store flater med luft og umotivert bakgrunnsinformasjon? Det er meg likegyldig hvor mange raslende tretopper og betenkte ansikter vi får se når det ikke finnes spor av noe sanselig der. Da blir det fattigmanns Malick og snublende Tarr, i stedet for noe eget og uttrykkskraftig.

Når det er sagt er Southwest et originalt verk – jeg kan ikke egentlig si at jeg har sett noe som ligner helt. Først og fremst skyldes dette filmens underlige blanding av mystifistisk spøkelseshistorie og lystig landsbyromantikk. Tonen i filmen skifter fort, fra agnostiske ladninger til noe som likner en barne-tv-serie filmet i Brasil. For noen vil kanskje dette oppleves som en berikelse og en styrke, men for meg ble det et grelt eksempel på hvor inkonsistent og vaklende Southwest faktisk er. Jeg føler at jeg blir holdt for narr når jeg først blir ført inn i en dypt åndelig atmosfære, før filmen uvørent gjør et kvantesprang over til sentimentale konvensjoner.

Det kanskje tydeligste eksemplet på dette er en sekvens der Clarisse jages av en maskekledd mann, der Nunes for en gangs skyld klarer å mane fram et musikalsk samspill mellom det panorerende, mekaniske kameraet og karakterenes uforutsigbare, livlige bevegelser. Her finnes også en viss spenning i den fleipete jakten: det hele er en del av et rituale, men både litt skummelt og litt gøy. «Men stopp en hal», sier regissøren etter en stund, «la oss for all del ikke stole på at kameraet bare kan vise oss dette – la oss legge på litt banal heismusikk slik at publikum skjønner at dette egentlig er riktig så fint». Jakten fortsetter, vi forstår nå at det utvilsomt er god stemning mellom de to personene, før det hele omsider glir over i… en voldtektsscene?! Eller vent litt, er det kanskje bare etisk uproblematisk elskov? Samme kan det være, for øyeblikket er tapt – jeg har blitt revet ut, på særdeles klønete vis.

Det er noe dypt frustrende med å se en film som så inderlig gjerne vil vokse seg stor, og som alt i alt ikke er så langt unna å ende opp som et slags mesterverk. Men Southwest er et bevis på at det ikke er nok å lene seg på gammel storhet. Vel er den original i sine stemningsvariasjoner, men resultatet ender opp som en famlende lillebror i den moderne kunstfilm-arven. At Southwest er ment å ha et spøkelsesaktig preg er ikke en unnskyldning for dens mangel på kjøtt og blod.