Eventyrsjangeren har fått et oppbluss i senere tid, både på TV og film, men akkurat denne tolkningen av den urgamle fortellingen om Snøhvit har lite ekstra å by på. Det ligger øyensynlig et ønske om å revitalisere mytologien, men det resulterer bare i ren kitsch – og ikke på en positiv måte.
Jeg hadde alle intensjoner om å like Rupert Sanders‘ Snow White and the Huntsman. Jeg er glad i fantasy, eventyr og spesialeffekter og har fulgt ivrig med på TV-serier som Game of Thrones, Grimm og Once Upon a Time det siste året. Vel vitende om at filmens målgruppe hellet mer mot tenåringer og Twilight-fans, håpet jeg allikevel på et knippe fantastiske iscenesettelser, motivert av den tidvis imponerende traileren. Riktignok innfrir også filmen på dette området i enkeltøyeblikk, men like raskt blir disse glimtene av magi oppslukt av en seig suppe med klisjéer. Da bestemte jeg meg for å skifte taktikk og heller se filmen som en ren kitsch-affære, hvilket av og til kan være givende i seg selv. Men til dét er dessverre Snow White and the Huntsman altfor kjedelig. Til slutt blir man sittende igjen med en forglemmelig filmopplevelse og den frustrerende følelsen av uforløst potensiale.
Et av hovedproblemene er rett og slett at den ikke klarer å bestemme seg for et stilvalg. Det er drøssevis av referanser til andre eventyrfilmer og Snøhvit-tolkninger både i det visuelle uttrykket og i historieelementer. Et øyeblikk møter du den hvite hjorten fra Harry Potter, så presenteres du for Snøhvits krigerske transformasjon i beste Once Upon a Time-stil, alveskogens psykedeliske fauna (som ser ut som en oppblåst versjon av Disneys legendariske animasjonsfilm fra 1937), deretter spes det inn to skjeer Ringenes herre og fire håndfuller Twilight. Det er ikke noe galt med hverken de visuelle effektene eller de ekstravagante kostymene (av alltid eminente Colleen Atwood), men filmen makter aldri å forene disse vakre impulsene til et helhetlig uttrykk. Det blir ikke morsom kitsch en gang.
Et underuviklet rollegalleri bidrar til frustrasjonen. Charlize Therons onde heks går litt i samme felle som Eva Green gjorde i Dark Shadows (2012) – det skrikes og okkes, gestikuleres og bebreides, men enten tar hun det ikke langt nok, eller så toner hun det ikke tilstrekkelig ned for å nyansere portretteringen. Det ulmer et eller annet sted midt i mellom, og blir dermed ganske intetsigende. Chris Hemsworth fortsetter sin innbitte, monotone Thor-tolkning i rollen som jegeren Eric (og Snøhvits romantiske forfører). Snøhvit selv, spilt av Twilight-stjerne Kristen Stewart, prøver å forene det uskyldsrene med den revolusjonære krigermentaliteten som Ginnifer Goodwin utforsker i Once Upon a Time, men er ikke i nærheten av samme karisma eller troverdighet. Da var dvergene noe mer givende, en tour-de-force av skuespillertalenter som Bob Hoskins, Ian McShane og Ray Winstone sminket til det nesten ugjenkjennelige, og på en eller annen måte minimert i fysisk fremtoning. Bikarakterer som Finn (Sam Spruell), heksens bror, og William (Sam Claflin), Snøhvits barndomsvenn og potensielle romantiske utfordrer til Eric, er kraftig underutviklet og innsatt nesten ad hoc uten særlig dramaturgisk potens.
Som om ikke det er nok, må skuespillerne også hanskes med katastrofalt dårlige monologer og dialoger. Ja, jeg lurte et øyeblikk på om manusforfatterne hadde blitt hyret inn fra den erkekonservative TV-kanalen Fox Faith, for maken til klisjétung, pompøs og forutsigbar dialog har jeg ikke hørt siden jeg ved en komisk misforståelse satte meg ned med Faith-produksjonen The Last Sin Eater (2007) for et par år siden. Her gikk det faktisk mer over i camp-territorium enn kitsch. Med tanke på målgruppen, forventer jeg selvsagt ikke Game of Thrones-intelligens på manussiden, men litt mer originalitet er ikke mye forlangt med tanke på ressursene man har hatt til rådighet.
Krass kritikk til side, hvor ligger det uforløste potensialet jeg snakket om innledningvis? Det ligger strødd ut gjennom fortellingen. Møtet mellom Snøhvit og trollet er magisk i sitt toneskifte fra action til dialogfri interaksjon, men vi ser aldri dette vesenet igjen. Møtet med den hvite hjorten blir en blek kopi. Den mørke skogen har noen herlige, psykedeliske hallusinasjonseffekter, nesten litt Guillermo del Toro-aktige i fremtoning, som jeg gjerne skulle sett mer av. Av og til benytter filmen seg av selvironisk humor, særlig i dvergesekvensene, men i sum altfor sjelden. Endelig er det også en nydelig scene der en av dvergenes melankolske bålsang glir over fra det diegetiske til det ikke-diegetiske i den påfølgende transportscenen. Ideen låner selvsagt mye fra Pippins sang under Faramirs fatale angrep i Atter en konge (2003), men dette vitnet om hva filmen kunne ha vært hvis den hadde vært mer konsekvent i sin innfallsvinkel.
Å skape sin egen unike vri på den velkjente historien (særlig med jegeren som Snøhvits kjærlighetsinteresse) fortjener anerkjennelse, men da er man pokker meg nødt til å følge opp på manus- og regisiden også. Sier du A må du også si B. De gode elementene jeg nevnte ovenfor kunne fungert som utmerkede frø til å dyrke frem noe friskt og overraskende, men slik resultatet fremstår er Snow White and the Huntsman i stedet en forutsigbar lapskaus av eventyrkonvensjoner som aldri går noen spennende vei – et sammensurium av ingredienser uten oppskrift. Da klarer jeg heller ikke å glede meg over hverken produksjonsdesign eller visuelle effekter. Ei heller kitsch-verdien.