Det føles som om det har vært hauset opp i ørten år allerede, men nå er det altså her – møtet mellom kanskje tidenes største amerikanske regissør og en av Europas mest ikoniske tegneseriefigurer i På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet. Forventinger til tross – det er med lettelse vi kan konstatere at det er en sedvanlig elegant utført eventyrhistorie.
Jeg var en stor tegneseriesamler og –fantast i mine barndomsår, men av en eller annen grunn ble jeg aldri helt grepet av Tintin. Det ble liksom bare med en håndfull hefter. Vet ikke hvorfor; den virket kanskje litt lettbent sammenlignet med favoritten «Fantomet»? Senere har jeg selvsagt innsett den kunsteriske verdien i Hergés arbeider, spesielt da jeg var i Belgia nylig og registrerte hvilken nasjonal kunstskatt det er for dem. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet når jeg leser anmeldelser som denne i The Guardian, skrevet av fordomsfulle kritikere håpløst fortapt i sin barndoms nostalgi. For disse menneskene ville sannsynligvis enhver filmatisering føles som en personlig fornærmelse. Nei, jeg har lyst til forlate hele adaptasjonsproblematikken i denne omgang og heller fokusere på det jeg anser som mer interessant i denne sammenheng – hvordan fungerer den som Steven Spielberg-film? Historiefortelling? Teknologisk nyvinning?
Det var grunn til å være litt skeptisk, for selv om Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike (2008) har fått et ufortjent dårlig rykte, var det til syvende og sist en ganske skuffende retur til eventyrsjangeren for mesterregissøren. Mye av skylden kan imidlertid legges på George Lucas’ mangelfulle manus. I Tintins tilfelle forelå allerede en glimrende fortelling som deretter ble adaptert av tre svært kapable manusforfattere – Edgar Wright, Steven Moffat og Joe Cornish. Det eneste som kunne vært noe forbedret er en nedtoning av action-sekvensene til fordel for roligere karakterutvikling, men så er det også her Spielbergs faste grep om audiovisuell kinetikk kommer til sin rett.
I sin enkelhet handler det om å konstruere settstykker som starter forholdsvis oversiktlig, men deretter injisere nytt adrenalin med jevne mellomrom gjennom en idémyldring av detaljer. Til slutt blir du bare sittende og måpe mens det ene hårreisende actionstuntet avløses og forsterkes av det neste. Forestill deg den utrolige fjellskrent-sekvensen i The Lost World: Jurassic Park (1997) ganget med ti ettersom animasjonen selvsagt gir deg enda flere muligheter til å tøye realismestrikken. Legg deretter til Michael Kahns rytmiske klippegymnastikk og John Williams’ tradisjonelle eventyrmusikk og vips har du en uforlignelig sansefest. Kanskje spesielt tydelig blir det i piratsekvensen ombord på Enhjørningen eller jakten på falken gjennom Marokkos gater. Jeg måtte bare riste på hodet – i positiv forstand denne gang – over kreativiteten i disse scenene.
Klassiske Spielberg-trekk finner du også i de mange elegante sceneovergangene. En liten robåt på havet glir over i å bli en sølepytt-mirage som tilsynelatende knuses under en passerende fot. En knyttet neve metamorfer inn i Saharas sanddyner og så videre. Jeg minnes åpningsinnstillingene fra Indiana Jones-filmene hvor den gamle Paramount-logoen alltid glir over i noe med lignende konturer – et søramerikansk fjell, en kjempestor gong, en præriehunds hule. For en Spielberg-fanatiker som undertegnede er det alltid tilfredsstillende å se kjennetegn som dette uavhengig av audiovisuell uttrykksform. Her var det til og med så mange av dem at de ble en nytelse i seg selv, ikke bare et grep for å understøtte sømløs fortellerteknikk.
Det er i det hele tatt tydelig at motion capture-teknologien har kommet langt siden Gollum svinset rundt i Midgard. Fremdeles er det litt stakkato i bevegelsesmønsteret, men med så mye detaljrikdom i ansiktsuttrykk at du nesten fokuserer mer på det enn hva karakterene sier og gjør. Men så er de til gjengjeld satt opp mot så myldrende, stemningsfulle landskapstapeter at du dras umiddelbart inn igjen. Ikke noe problem. Et godt eksempel er scenen der Haddocks skip ankommer London på natten, med byens mange lyskilder spredd ut som tindrende stjerner i bakgrunnen. Det er virkelig snakk om reell, tangibel tyngdekraft i det animerte fiksjonsuniverset av en grad jeg ikke kan huske å ha sett tidligere. I hvert fall ikke i Robert Zemeckis’ miserable forsøk.
Helt problemfritt er det allikevel ikke. Utfordringen med å ha så mange teknologiske muligheter er å holde igjen til tross for dem. Her har Spielberg og fotograf Janusz Kaminski gått litt for langt i å la det virtuelle kameraet sveve rundt karakterene til enhver tid, også de rolige dialogscenene. Han undergraver dermed noe av sin egen styrke, det vil si dynamikken mellom actiontablåene og stemingstablåene som vanligvis gir filmene hans så god balanse. Det blir for masete og svimlende og du tillates dermed aldri den visuelle roen slike filmer krever med jevne mellomrom. Det er ikke første gang Spielberg har gått i denne fella. 1941 (1979) og Indiana Jones and the Temple of Doom (1984) er andre eksempler, om enn på litt andre måter. En liten irritasjon i det som ellers fremstår som plettfri fortelleglede.
Jeg må innrømme at jeg også ble en smule skuffet over min store filmmusikk-helt John Williams. Her er et og annet høydepunkt, som det Catch Me If You Can-aktige tittelsporet og noen nesten Temple of Doom-aktige partier for ankomsten til og begivenhetene i Marokko, men det blir jevnt over for mye mickey-mousing og altfor fåmarkante temaer å hekte seg ved. Jeg har en teori om at snart 80 år gamle Williams har utviklet seg mot et mer modent tonespråk de senere årene, særlig tydelig i konsertstykkene hans, og at dette er resultatet når han skal kjøre pastisj av sitt gamle ‘jeg’. Jeg har imidlertid hørt utdrag fra den kommende Spielberg-filmen War Horse, som er helt fantastisk! Så det er mye Williams å glede seg til allikevel.
Det er blitt sagt at dette er den Indiana Jones-filmen som Krystallhodenes rike skulle ha vært, og jeg må vel si meg enig i det. Det er en mye tettere fortelling med høyere grad av sjel og identitet. At den går enda lenger i utrolige action stunts får tilskrives det faktum at det er en animasjonsfilm basert på en tegneserie, og da er det egentlig fritt frem for ville idéer. Jamie Bell og Andy Serkis gjør utmerkede stemme/motion capture-roller som henholdsvis Tintin og kaptein Haddock; de er herved etablert i vår populærkultur som fullblods filmkarakterer i samme grad som Gollum, og det skal bli meget spennende å følge dem i Peter Jacksons tøyler om et par år. Og ikke minst om Ringenes Herre-regissøren klarer å følge opp Spielbergs eventyreleganse med sin egne kjennetegn.
Pust rolig ut! Dette er den kvalitetsfilmen vi hadde håpet på. Men vær forberedt på heftig øyetrim, spesielt i 3D-versjonen.