I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Geniale filmskapere har det ikke med å komme dalende som manna fra himmelen, fullendte i sitt uttrykk og med romslige budsjetter på baklommen. Jeg synes det er utrolig spennende å kikke litt på den spede (eller ikke så spede) begynnelsen til filmskapere jeg setter stor pris på. Derfor plukker jeg denne gangen frem Cronos, Guillermo del Toros spillefilmdebut fra 1993.

Nå skal det sies at Cronos slett ikke er begynnelsen på Guillermo del Toros karriere, men likevel en slags milepæl. Den er nok på mange måter visittkortet som ga ham innpass i Hollywood. Som hans spillefilmdebut fremstår den som et frampek til den gjennomgående estetikken og tematikken i hans senere filmer. Man kan argumentere for at Cronos er et smart førstevalg av spillefilm, siden filmer innenfor horrorsjangeren lar seg distribuere tross et lavt budsjett og vampyrtematikken er udødelig (pun intended). Likevel synes jeg den skinner i sin egenart. Den har også den litt deilige oppriktigheten og gløden man ofte finner i de første lavbudsjettsfilmene til gode regissører. Når det ligger lite penger, men mye vilje bak en film, gjennomsyrer det ofte helheten – skjønnhetsfeil eller billige løsninger til tross.

Visuelt sett lykkes Cronos godt, til tross for høye ambisjoner og lavt budsjett, mye takket være fotoet til Guillermo Navarro, som har jobbet med del Toro på de fleste av hans senere filmer. Navarros evne til å utnytte skygger, og til å bruke lyset som en del av scenografien, sammen med del Toros erfaringer fra maskemaking, gjør filmens univers helstøpt og det bærer i seg elementer av den umiskjennelige stemningen og teksturen man finner i både Pans labyrint og Hellboy. Ikke minst er den sentrale gjenstanden i filmen, The Cronos Device, noe som kjennetegner del Toros egenart og fantasi. Den er utrolig intrikat og vakker, gullfarget med sirlig utsmykning og samtidig skremmende på en organisk måte. Den er oval som et egg – eller en bille – og har skarpe tagger – eller klør – som en eller annen urverksmekaniske på innsiden aktiviserer. Eller er det noe levende der inne? Uhu.

Det skal nevnes at jeg så Cronos på en noe begredelig dvd-utgave. Criterion har kommet med en etter sigende langt bedre nyugave på blu-ray og dvd, noe jeg klapper ivrig i hendene for. For dette er en film som aktivt bruker skygger til å bygge stemning, samtidig den besitter en enorm detaljrikdom som lett kan forsvinne i dårlig oppløsning og ikke minst dårlig dynamikk. Litt mystikk er fint, grums er ikke noe særlig. Det var i utgangspunktet min innvending mot filmopplevelsen, og grunnen til at jeg har ventet med å skrive om den. Men nå kunne jeg altså ikke dy meg lenger, grums eller ikke.

Det som gjør Cronos så interessant er ikke bare et fascinerende billedspråk og frampek til del Toros karakteristiske bruk av make-up eller hans fascinasjon for urverk og krysninger mellom det mekaniske og det levende. Den er også i seg selv en fantastisk original og fengslende film med elementer av vampyrisme og horror (for ikke å snakke om en tilsynelatende nonchalant og brutal Ron Perlman), men samtidig flere lag. Del Toro evner å bygge opp en historie som drar inn elementer av mytologi omkring tid, aldring, død og evig liv. Chronos er gresk mytologis legemliggjøring av tiden, og gullegget som er kilden til evig liv kommer fra alkymien. En sentral karakter i filmen er den lille jenta, Aurora (Tamara Shanath), barnebarnet til Jesus Gris (Federico Luppi), hovedpersonen i filmen (rollen var forøvrig etter sigende skrevet for Max Von Sydov). Han er en aldrende innehaver av en antikkforretning, som kommer over den mystiske, gullfargede gjenstanden og blir kjent med dens gåte. Konsekvensene er mildest talt dramatiske, og Aurora er den som tross alt som skjer tar vare på bestefaren sin. Hun er velnok ikke like proaktiv og sentral som Ofelia i Pans labyrint, men del Toro rører ved noe sentralt, nemlig barnesinnets evne til å goda og overkomme det overnaturlige eller skremmende for å ta vare på menneskene man er glad i. Rammene for Auroras verden er ikke like rigide som hos de voksne. Man kan allerede her se linjene av del Toros tematiske interessefelt; hvordan barns verden kan være annerledes enn voksenverdenen, med andre, mer flytende grenser mellom fantasi og virkelighet.

Jeg skal innrømme at jeg elsker Pans labyrint, og som gammel H.P. Lovecraft-fan gleder jeg meg noe helt latterlig til At the Mountains of Madness kommer om et par år. Jeg er med andre ord åpenbart begeistret for Guillermo del Toros univers. Sånn sett burde jeg kanskje gravd lenger tilbake enn Cronos, og dratt frem TV-serien La Hora Marcada med horror- og science fiction-tilsnitt, hvor han har gjort spesialeffekter, men også skrevet og regissert enkeltepisoder. En av mine andre favorittregissører, Alfonso Cuarón, har også skrevet, regissert og gjort filmfoto. Og superfotografen Emmanuel Lubezki, som er brennaktuell med The Tree of Life, har foto på en rekke episoder. For en gjeng … Kjenner at dette er en serie jeg absolutt må få kloa i. Noen som vet hvordan?

Imens gleder jeg meg til å se Cronos en gang til, med skikkelig billedkvalitet. Forhåpentligvis får det bare frem mer av det gode – det skumle, sære, blodige og vakre.

Neste gang, onsdag 26. januar, er det noen andre fra Montages-staben som kommer med en godbit fra videohylla!