Denne saken ble opprinnelig publisert under Oslo internasjonale filmfestival, november 2010.
Jeg må innrømme det med en gang: fra første sekund jeg hørte om denne filmen, har mine forventninger til den vært særdeles lave. For det første snakker vi om Ben Affleck, og for det andre snakker vi om en bankraner som forelsker seg i dama han kidnapper. Komboen slår liksom ikke helt an hos meg. Affleck fremtvinger hos meg umiddelbare assosiasjoner til filmene Armageddon, Pearl Harbor (hvor han «plutselig» dukket opp fra de døde etter lang tid) og Daredevil. Ikke akkurat den beste rekken filmer fra Hollywoods drømmefabrikk, noe som satte tonen lenge før jeg satt meg ned i kinosalen for å innta hans nyeste film The Town, hvor han i tillegg til å spille hovedrollen også har regi og manus.
Jeg ble positivt overrasket over kvaliteten på filmen og hvordan Affleck har sydd The Town sammen – i hvert fall i begynnelsen. For det er en relativt god handlingsdrevet heist-film vi får servert først. Tonen settes ved at tekstplakater beskriver bydelen Charlestown i Boston, et område preget av irskættede mafiabander og som i dag – i følge tekstplakatene – er arnestedet for kommende bankranere. Deretter får vi servert et bankran som gir oss nye perspektiver på hvordan kriminelle kan skjule DNA-spor (som utvilsomt legges igjen uansett hvor mange forholdsregler man tar). Dessverre stopper det som kunne vært en lovende heist-film om sosiale problemer blant de laverestående klasser i samfunnet, og forvandles til et kjærlighetsdrama der bankranet blir et slags «meet cute» for Afflecks karakter og hans «love interest» (Rebecca Hall). Likevel klarer Affleck å beholde tonen i filmen ved å fokusere på hvordan hans karakter skal klare å skjule sin bakgrunn for sin nye kjæreste … for deretter å pøse på med klisjeer og en (filmatisk) følelse av rettferdighet mot slutten. Det virker som om filmen deles opp i tre biter.
Som manusforfatter er han ikke så ille. Good Will Hunting, Gone Baby Gone og The Town er alle gode manuskripter som sier noe om hva Affleck burde bruke mer av tiden sin til (i stedet for å la seg dra inn i håpløse skitfilmer som skuespiller). Man ser hva Affleck har forsøkt å få til rent manus-messig i The Town, men det virker som om mye har forsvunnet i klippen. Gode og potensielt utdypede karakterer trekkes inn i korte scener, og det gjør at filmen ikke får den store troverdigheten andre filmer fra samme genre oppnår. Det er klare paralleller her til Heat, bankranreferansefilm nr. 1 i vår tid, og Thief. Farsfiguren i Thief gestaltet av Willie Nelson, er her Chris Cooper som spiller faren til Afflecks karakter. Heftige skytescener i The Town likner på Heats sagnomsuste gatekamp, og i både Thief og Heat finner vi «love interests» som er passive og smått underdanige sine voldelige menn. Det kan virke som at Affleck har basert mye av sin historie på disse to filmene, men The Town kommer ikke helt opp mot kvaliteten og nervøsiteten Thief og Heat utstråler. Og det kan skyldes at noen sentrale karakterer ikke vies nok tid, blant annet Pete Postlethwaite og Chris Cooper. Faren til Afflecks karakter kunne gitt oss så mye mer enn hva han gjør. Postlethwaites karakter er i samme gate, og fremstår som litt uklar og lite betydningsfull til tross for at han egentlig spiller en stor rolle for hvordan Afflecks karakter utviklet seg fra barnsben av.
Tredelingen av The Town virker mot sin hensikt, og gjør at filmen fort faller ned på et minste felles multiplum der de fleste middelmådige filmer havner når de forsøker å melke et tematisk felt uten å tilføye noe nytt. Den forsøker å favne rundt for mye, og blir litt for tynn til at den kan tåle tidens tann og holde publikums interesse.