Tribal Sci-Fi. Lord of The Rings møter Danser med Ulver møter Aliens. Først etter å ha opplevd James Camerons nye episke megaproduksjon i lengdeformat aner vi hvorfor det var vanskelig å få magien (og ja, dette er virkelig filmmagi i særklasse) til å skinne gjennom i trailerne. Det er jo, som vi alle merket, ikke lett å gire seg opp over blå jungeldvelende dataspillfigurer når de blir servert oss i kjappe småklipp. Men i fullversjon er Avatar ikke bare et episk, moralsk og arketypisk eventyr fortalt med pompøs over-the-top cameronsk selvsikkerhet. Filmen står også som et teknologisk manifest. Jeg tillater meg faktisk å le og gråte med disse Na’Viene som om de var kjøtt og blod. Og vi får servert filmhistoriens første troverdige CG-kyss! Avatar er i det hele tatt en herlig passende tittel på en forestilling der de viktigste rollene besettes via motion capture, mens fjernstyring av syntetisk fremstilte kropper er sentralt handlingselement. Jeg innrømmer at årets mest spektakulære filmopplevelse gjør ekstra inntrykk nettopp på grunn av sitt spetakkel, men så er dette også blockbuster av et helt annet dramatisk kaliber enn det vi får servert fra McG, Bay og Emmerich. Avatar er i sannhet fantastisk, og det sier jeg selv etter å bare ha sett den på 35mm, uten 3D-briller.
Avatar til tross, Duncan Jones’ spillefilmdebut minner oss på at man ikke trenger å sprenge eller rendere bort hundrevis av millioner for å lage solid idébasert Sci-Fi. Manus er smart og kompakt, regien stram, stemningen klam og klaustrofobisk. Moon er en perfekt sjangerfilm: spennende, eskapistisk, refererende, original, lekker, tankevekkende og dagsaktuell.
Michael Hanekes mesterlige film om ondskap og tapt uskyld er liker vakker og velspilt som den er ubehagelig innsiktfull og dagsaktuell.
Etter hjernedøde megafloskler som T4 og T2:ROTF, trengte vi virkelig en frisk vri på science fiction-sjangeren. Og det var ikke vanskelig å falle pladask for denne usedanlig spreke satiren, som heldigvis rommer mer enn nok sjarm, humor og oppfinnsomhet til å kompensere for en litt bristende sisteakt.
Nok en stein i skoen fra von Trier, som legger en klam hånd rundt den såre menneskepsyken og klemmer til så det spruter i et uforglemmelig sjelegranskende mareritt av en film.
Den parisiske skolelæreren François Bégaudeau spiller seg selv i filmatiseringen av sin egen roman Entre les murs, under nærmest dokumentarisk regi av Laurent Cantet. Resultatet er en av årets mest hjertefølte, ærlige og såre filmopplevelser.
Det er så vi virkelig føler sjokkbølgene i ryggmargen, støvet i øynene og svetten nedover ryggen i action-spesialist Kathryn Bigelows eksplosive Irak-film. Den første timen er nok bedre enn den andre, men adrenalin-rushet sitter uansett igjen til langt etter rulleteksten.
Det er sannelig godt å ha actionkonge John Woo tilbake der han hører hjemme – i Hong Kong (skjønt, ikke et vondt ord om Face/Off). Red Cliff er den kinesiske versjonen av historien om den lille galliske landsbyen som holdt igjen mot uovervinnelige odds, og kan sees på som en slags filmatisering av Sun Tsus «The Art of War». Merk at det finnes to versjoner av denne filmen: Originalversjonen (special edition) er på nesten fem timer, og er den eneste jeg har sett, mens en nedstrippet variant på 2 t 21 min ble satt opp på kino i Norge.
Usedvanlig morsom, velskrevet og velspilt politisk satire, som treffer et sted midt mellom Ja vel, Statsråd og Dr. Strangelove.
Kaufman regisserer Kaufman, og det hele blir nesten så selvinnsnirklende og sært at det tipper over. Men bare nesten. For Synecdoche, New York er kanskje den av årets kinofilmer jeg gleder meg aller mest til å se igjen på hjemmekino, nettopp fordi den er så rik og mystisk.
De som nesten nådde opp:
Changeling, Hunger, Inglourious Basterds, Man on Wire, Rachel Getting Married, Still Walking, Watchmen, We Live in Public, The Wrestler